Flavius Aëtius

Flavius Aëtius (født 396, død 21. september 454), dux et patricius, var magister militum, en romersk general, i den siste epoken for Vestromerriket. Han var en dyktig hærfører og den mest innflytelsesrike person i to tiår(433–454). Han styrte politikken overfor barbarstammer som bosatte seg som foederati innenfor Vestromerrikets grenser. Han samlet en stor romersk og alliert (foederati) hær for å stoppe hunerne i slaget ved Chalons, og avsluttet de ødeleggende huniske invasjonene til Attila i 451.

Aëtius er ofte blitt beskrevet som «den siste romer»,Cummins, Joseph (2008): «Flavius Aetius: The last roman» i: The War Chronicles: From Chariots to Flintlocks, Fair Winds, s. 110 selv om han selv hadde avstamming blant barbarerne.Longo, Mark S. (22. juli 2016): Roman General Flavius Aetius , Warfare History network Aëtius’ militære og politiske dyktighet var hva som mellom den evige by og de barbariske horder. Hans store seier over hunerne ved Chalons har plassert ham blant de store romerske hærførerne, men han var også en nådeløs politisk deltaker som kaldblodig søkte makt.

Liv og virke Opphav og familie Aëtius ble født ved Durostorum i Moesia Inferior (i dagens Silistra, Bulgaria) en gang rundt 391.Hughes (2012), s. 4 Hans far, Flavius Gaudentius, var en romersk general av skytisk opprinnelse.Craughwell, Thomas J. (2008): How the Barbarian Invasions Shaped the Modern World, Fair Winds, s. 60 Betegnelsen «skytisk» ble jevnlig brukt i senantikken som samlebetegnelse for østgermanske stammer, Joseph Cummins mener at Gaudentius var muligens av gotisk opprinnelse. Aëtius’ mor, navnet er ukjent, var en rik aristokratisk kvinne av italiensk opphav.Jordanes: Getica, 176; Merobaudes: Carmina, iv, 42-43, og Panegyrici, ii, 110-115, 119-120; Gregorius av Tours, ii.8; Zosimus, v.36.1; Chronica gallica 452, 100. Sitert av Jones (1980), s. 21. En gang før 425 giftet Aëtius seg med datteren til Carpilio,Gregorius av Tours, ii.8. Carpilio hadde blitt comes domesticorum, kommandant av den keiserlige garde. som fødte ham en sønn, også kalt Carpilio.Carpilio dro til Attila som sendebud (Cassiodorus, Variae, i.4.11) og ble værende der som gissel for en tid (Priscus, fr. 8). Senere giftet Aëtius seg med Pelagia, enken etter Bonifacius, som fødte ham en sønn, Gaudentius, født i Roma. Det er mulig at han også hadde en datter, hustru av Thraustila, som hevnet Aëtius’ død ved å drepe keiser Valentinian III.Gregorius av Tours, ii.8; Priscus, fr. 8; Cassiodorus, Variae, i.4.11; Johannes av Antiokia, fr. 201.3 og 204; Marcellinus comes, s.a. 432; Sidonius Apollinaris, Carmina, v.205; Hydatius, 167; Merobaudes, Carmina, iv (dikt skrevet for den første fødselsdagen for Gaudentius); Additamenta ad chron. Prosperi Hauniensis, s.a. 455 (eneste kilde som siterer Thraustila som svigersønn av Aëtius). Sitert i Jones (1980), s. 21.

Første år og tjeneste for Joannes thumb|Vestromerriket i 395 Som gutt tjenestegjorde Aëtius ved det keiserlige hoff, innrullert i den militære enhet av Protectores Domestici og ble deretter forfremmet til posisjonen som tribunus praetorianus partis militaris, noe som ga ham muligheten til å velges inn i en politisk posisjon.Gregorius av Tours, ii.8 Mellom 405 og 408 ble han holdt som gissel ved hoffet til Alarik I, vestgoternes konge.Bury, John Bagnell (1923): History of the Later Roman Empire. XIII.I. s 241 I 408 anmodet Alarik om å få beholde Aëtius som gissel, men det ble avslått da han var blitt sendt til Uldin, hunernes konge, hvor han ble værende gjennom det meste styret til Kharaton, Uldins etterfølger.Gregorius av Tours, ii.8; Merobaudes, Carmina, iv, 42-46, og Panegyrici, ii.1-4 og127-143; Zosimus, v.36.1 I henhold til en del historikere var det Aëtius’ oppvekst blant militære folk som ga ham kjennskap til fysisk kamp og strid som ikke lenger var vanlig blant romerske generaler på denne tidenGibbon, Edward (1952): The Decline and Fall of the Roman Empire, bind I, kapittel XXXV, s. 559.

I 423 døde den vestromerske keiser Honorius. Den mest innflytelsesrike mann i Vestromerriket på denne tiden var Castinus og han fikk gjennomført at keiserens etterfølger ble Joannes, en offiser av høy rang. Joannes var ikke en del av det theodosiske dynasti og fikk heller ikke anerkjennelse ved det østromerske hoffet.Hughes (2012), s. 26-27. Den østromerske keiser Theodosius II organiserte en militær ekspedisjon vestover, ledet av Ardaburius og hans sønn Aspar, for å få plassert sin fetter og en nevø av Honorius, den unge Valentinian III på den vestromerske tronen. Aëtius gikk i tjeneste hos Joannes som cura palatii og ble sendt til hunerne for å anmode om deres støtte.Hughes (2012), s. 30. Joannes selv manglet en sterk hær og befestet seg i hovedstaden Ravenna hvor han ble drept sommeren 425. Ikke lenge etter kom Aëtius tilbake til Italia med en stor hunisk hærstyrke kun for å oppdage at makten i Vestromerriket var nå havnet i hendene på Valentinian III og hans mor Galla Placidia. Etter å ha kjempet mot Aspars hær, greide Aëtius å få til et kompromiss med Galla Placidia. Han sendte hjem sin hær av hunere og fikk i bytte rangen som comes et magister militum per Gallias, øverstkommanderende av den romerske hæren i Gallia.Cassiodorus, Chronica, s.a. 425; Gregorius av Tours, ii.8; Philostorgius, xii.4; Prosp. s.a. 425; Chronica gallica 452, 100; Jordanes, Romana, 328; Jones (1980), s. 22; Hughes (2012), s. 31-33.

Første galliske krig I 426 ankom Aëtius sørlige Gallia og tok kommandoen over felthæren.Bury, John Bagnell (1923): History of the Later Roman Empire. XIII.I. s 243 På denne tiden var Arelate (dagens Arles), en viktig by i Narbonensis nær munningen av Rhône, under beleiring av vestgoterne, ledet av deres konge Teoderik. Aëtius beseiret vestgoterne, fjernet beleiringen av Arelate, og fordrev vestgoterne tilbake deres besittelser i Aquitania.Bury, John Bagnell (1923): History of the Later Roman Empire. XIII.I. s 242

I 428 kjempet han mot saliske frankere, beseiret deres konge Klodio og gjenerobret en del av de områdene frankerne hadde okkupert langs Rhinen.Philostorgius, xii.4; Prosp. s.a. 425 and 428; Chronica Gallia 452, 102 (s.a. 427); Cassiodorus, Chronica, s.a. 428. Siter hos Jones (1980), s. 22. I 429 ble han forfremmet til rangen av magister militum; det var antagelig junior av de to offiserer som var comes et magister utriusque militiae, da senior er kjent for å ha vært patrisieren Flavius Constantinus Felix, en av de mest innflytelsesrike på denne tiden, og en støttespiller for Galla Placidia.Hughes (2012), s. 76 I 430 ble Arelate angrepet av vestgoterne igjen, ledet av Anaolsus, men Aëtius beseiret dem på nytt.Merobaudes, Pan. 1.10 (Vollmer, ad loc.), Hughes (2012), s. 76

I mai 430 ble den eldre Felix anklaget av Aëtius og hæren for å ha sammensverget seg mot ham, og Aëtius fikk ham nådeløst drept sammen med sin hustru og en tjener. Med Felix fjernet var Aëtius blitt den med høyest rang blant magistri militiae, selv om han ennå ikke var blitt gitt tittelen patricius eller en seniorkommando. I løpet av 430-tallet var Aëtius i Raetia og Noricum, beseiret bagaudere (lokale opprørsgrupper) Brown, Peter (2012): Through the Eye of a Needle, Princeton University Press, s. 403. i Augusta Vindelicorum (dagens Augsburg), gjenopprettet romersk autoritet ved grensen av Donau, og drev krigføring mot juthungere, en germansk stamme.Hughes (2012), s. 82 I 431 var han tilbake i Gallia hvor han tok imot Hydatius, biskop av Aquæ Flaviæ (dagens Chaves i Portugal), som klagde på angrep fra svebere. Aëtius beseiret frankerne, og gjenerobret Tournacum (dagens Tournai) og Cambriacum (dagens Cambrai).Hughes (2012), s. 83 Han sendte Hydatius tilbake til Hispania.Prosperus av Tirus, s.a. 429 e 430; Johannes av Antiokia, fr. 201; Hydatius, 92, 93 og 94 (s.a. 430), 95 and 96 (s.a. 431), 98 (s.a. 432); Chronica Gallia 452, 106 (s.a. 430); Jordanes, Getica, 176; Sidonius Apollinaris, Carmina, vii.233. Sitert av Jones (1980), s. 22-23.

Krig med Bonifacius thumb|300px|Mynt med portrett av Bonifacius Comes Africae (422-431).CNG Coins Mens Aëtius drev krig i Gallia var det en pågående maktkamp mellom Aëtius, Felix, Bonifacius og keiser Valentinians mor og regent Galla Placidia. Etter at Felix var blitt henrettet sto Aëtius og Bonifacius igjen som de to dominerende, innflytelserike generalene, begge forsøkte hele tiden å få gunst hos Placidia. I 427 mens Bonifacius var guvernør (comes) av provinsen Africa greide Felx å sørge for at han mistet Placidias gunst. Bonifacius greide til sist å innynde seg, men først etter at Felix hadde sendt general Sigisvultus og to andre hæravdelinger imot ham da Aëtius’ advarte ham om Felix’ hensikt. I 429 utnyttet vandalene denne maktkampen, krysset over fra Hispania og til nordlige Afrika.Prokopios av Caesarea, Bellum Vandalicum, i.3.14-22, 28-29; Johannes av Antiokia, fr. 196; Theophanes, AM 5931; Hydatius, 99; Prosperus, s.a. 427. Sitert av Jones (1980), s. 23.

I 432 var det Aëtius som holdt konsulatet, men Bonifacius tilbakekalt til Italia og ble varmt mottatt av Placidia. Han ble gitt rangen som patrisier og gjort til senior comes et magister utriusque militiae mens Aëtius ble fratatt sin militære kommando.Bury, John Bagnell (1923): History of the Later Roman Empire. XIII.I. s 248 Aëtius, som trodde at hans fall var umiddelbart forestående, marsjerte med hæren mot Bonifacius og kjempet imot ham i slaget ved Rimini. Boniface vant slaget, men ble selv dødelig såret og døde noen få måneder senere.Wijnendaele, Jeroen P. (2016): Last of the Romans: Bonifatius - Warlord and Comes Africae. New York: Bloomsbury Academic. s. 89–104. Aëtius slapp unna til Pannonia og reiste til hoffet til sin venn Rua, konge av hunerne. Med hunisk hjelp kunne han komme tilbake til makten i Italia, mottok tittelen comes et magister utriusque militiae, og fikk deretter Bonifaces svigersønn, Sebastianus, som hadde etterfulgt sin svigerfar som magister militum, forvist fra Italia og til Konstantinopel, kjøpte eiendommene til Bonifacius og giftet seg med Bonifacius’ enke Pelagia.CIL, v, 7530; Prosperus, s.a. 432; Chronica Gallica a. 452, 109 og 111 (s.a. 432), 112 (s.a. 433), 115 (s.a. 434); Chronica Gallica a. 511, 587; Additamenta ad chron. Prosperi Hauniensis, s.a. 432; Hydatius, 99; Marcellinus comes, s.a. 432; Johannes av Antiokia, fr. 201.3. Sitert av Jones (1980), s. 23-24.

Krig mot barbarer thumb|Monza-katedralens diptyk, som kan ha vært bestilt ved Aëtius' første periode som konsul. Det kan derimot også forestille Stilicho. Fra 433 til 450 var Aëtius den dominerende personligheten i Vestromerriket, fikk rangen som magnificus vir parens patriusque noster den 5. september 435 og spilte rollen som «beskytter» av Galla Placidia og Valentinian III mens keiseren fortsatt var umyndig.Hughes (2012), s. 94 På samme tid måtte han fortsatt ha oppmerksomhet på utviklingen i Gallia. I 436 ble burgundernes konge Gundahar (omtalt som Gunnar Gjukason i norrøn mytologi og myter)Lind, Idar (2007): Norrøn mytologi frå A til Å, 2. oppl., Oslo: Det norske samlaget, s. 86 ble beseiret og tvunget til å godta en fredsavtale med Aëtius og Avitus, men året etter sendt han huniske foederati for å utslette burgunderne.Sid. Apol. Carm. 7.234-240 Etter sigende skal 20 000 burgundere ha blitt drept i en massakre som antagelig ble grunnlaget for det tyske eposet Nibelungenlied (Vølsungesagnet).Hydatius, Chronicon, 110Welsh, William E. (5. januar 2015): «Burgundian Massacre: the Story of the Nibelungenlied» , Warfare History Network