SS «Norway» (IMO: 5119143) var et norsk-registrert havgående cruiseskip eid av norske Klosters Rederi i Oslo, og som var operert av det norskeide amerikanske cruiserederiet Norwegian Caribbean Lines (NCL), senere Norwegian Cruise Line, i Miami i Florida, som satte skipet inn i cruisefart i Karibia og Europa i perioden 1980 til 2003.
Skipet ble bygget i perioden 1957 til 1961 som byggenummer G19 ved det franske verftet Chantiers de l’Atlantique i Saint-Nazaire, og ble ferdigstilt i 1962 og opprinnelig levert som det luksuriøse atlanterhavsskipet «France» for det franske linjerederiet Compagnie Générale Transantlantique (CGT), internasjonalt kjent som French Line. Fra 1962 til 1974 seilte skipet i transatlantisk fart mellom Le Havre, Southampton og New York. På grunn av høye driftskostnader som følge av oljekrisen i 1973 og økt konkurranse med jetflyet samt forskjellige flyselskaper over Atlanteren, ble skipet i desember 1974 tvunget ut av transatlantisk fart for opplag i sin hjemby i Le Havre ved en anonym kai som ble kalt for «Quai de l’Oubli» (fransk: «Glemselens kai» eller «Kaien til Den Glemte»).
Etter snart fem år i opplag og med en usikker fremtid, ble skipet i juni 1979 reddet fra «den visse død» (skipsopphugging) av den norske skipsrederen Knut Utstein Kloster, som i all hast trengte et skip som kunne oppfylle nok kapasitet til den økende populære cruisevirksomheten i Karbia, som fikk sin fortgang i 1970-årene. Knut Kloster hadde en visjon om å konverterte verdens største passasjerskip fra et kaldt lukket atlanterhavsskip til et varmt åpent cruiseskip. Konverteringen av skipet fant sted ved det vesttyske verftet Hapaq-Lloyd Werft i Bremerhaven, og var det største av sitt slag verftet noensinne hadde begitt seg ut på.
SS «Norway» seilte i cruisefart for NCL frem til mai 2003 da skipet ble rammet av en kjeleeksplosjon, som tok livet av 8 filippinske besetningsmedlemmer og skadet 19 andre besetningsmedlemmer, da skipet lå ved kai i Miami etter å ha kommet tilbake fra et 7-dagers cruise i Karibia. Måneden etter ble SS «Norway» slept til Bremerhaven hvor hun ble liggende i opplag frem til april 2005 da Star Cruises (morselskapet til NCL) overtok skipet og slepte henne til Klang i Sørøst-Asia, hvor det ble tiltenkt å gjøre SS «Norway» om til et hotellskip. Ettersom disse planene aldri ble realisert, ble SS «Norway» forankret i opplag i noen måneder utenfor havnen i Klang, frem til Star Cruises anordnet salg til skipsopphugging i desember 2005.
I februar 2006 fikk skipet navnet «Blue Lady» og ble i mai samme år solgt til det indiske skipsopphuggingsselskapet Haryana Ship Breakers, som slepte skipet fra Klang til Alang, hvor hun ble delvis grunnsatt på stranden i august 2006 for avventing. Saken vakte medienes interesse på grunn av forekomsten av skadelige stoffer om bord, da særlig de store mengdene av asbest, som ville sette verftsarbeidernes helse i fare. Skipet ble dermed liggende forankret ved strandet i Alang mens saken rullet i indiske domstoler frem til 2007 da skrapingen av skipet ble igangsatt. Huggingen av skipet ble i hovedsak fullført innen slutten av året 2008.
Karakteristikk
SS «France» venstre|miniatyr|SS «France» fortøyd ved «Glemselens kai» i Le Havre, 1978 Som «France» var skipet ansett å være Frankrikes nasjonalsymbol som landets flaggskip. Skipet var det lengste passasjerskipet i verden noensinne bygget med 315,66 meter (1 035 fot), og var en av totalt fire passasjerskip som var over 1 000 fot i lengde, de andre var atlanterhavsskipene «Normandie», «Queen Mary» og «Queen Elizabeth».
SS «France» var det siste atlanterhavsskipet som ble bygget for luksuriøse helårs transatlantiske krysninger mellom Le Havre, Southampton og New York.
SS «Norway» venstre|miniatyr|SS «Norway» i Hamburg, 17. juli 1984 Som SS «Norway» var hun betydelig større enn noe annet seilende cruiseskip, og ble dermed titulert «verdens største cruiseskip» hele to ganger (1980–1988, 1990–1996). Hun ble sett på som en «destinasjon i seg selv» grunnet sin popularitet i motsetning til nyere cruiseskip som kom med årene.
Skipet som bar Norge som sitt navn var sjøfartsnasjonens stolthet, og er det eneste skipet i verden som har fått lov å føre det blå og hvite FN-flagget, som symbol på sitt internasjonale mannskap med over 50 ulike nasjonaliteter.
SS «Norway» er det eneste passasjerskipet i verden som kunne ta med seg «skip». Disse het «Little Norway I» og «Little Norway II» og ble brukt til skytteltrafikk til destinasjoner som ikke hadde store nok havner som kunne ta imot SS «Norway». Formålet med disse to store tenderfartøyene var å forenkle måten å frakte et stort antall passasjerer til og fra moderskipet.
Historie
Bakgrunn Det franske linjerederiet Compagnie Générale Transantlantique (CGT), også kjent som Transat, men mer internasjonalt kjent som French Line, hadde under andre verdenskrig mistet det skjebnesvangre skipet «Normandie» som sto i brann 9. februar 1942 i New York-havnen, da skipet var under ombygging til et troppetransportskip for De forete staters marine. Som følge av den fatale tragedien fikk CGT det tyske atlanterhavsskipet «Europa», som opprinnelig var en deklarert enhet for amerikansk bruk, som erstatning for flaggskipet «Normandie». Skipet fikk navnet «Liberté» og ble satt i atlanterhavstrafikk for CGT sammen med «Ilé de France» som gikk ut av tjeneste i november 1958. SS «Liberté» fortsatte sin tjeneste for CGT frem til det nye prosjekterte atlanterhavskipet ville ta over driften av den transatlantiske ruten over Nord-Atlanteren.
Konsept og konstruksjon Tilsynelatende var tegningen av det nye atlanterhavsskipet til CGT tegnet av en polsk arkitekt. Skipet ville ha en størrelse på rundt 55 000 BRT og seile en hastighet på over 30 knop. Høsten 1952 presenterte designkontoret i CGT de første foreløpige plantegningene av det nye atlanterhavsskipet til det franske verftet Chantiers de l’Atlantique i Saint-Nazaire.
I november 1953 signerte CGT en kontrakt med verftet i Saint-Nazaire om å videreutvikle to hovedprosjekter, et 5-dagers og et 6-dagers atlanterhavsskip som frakter rundt 2 000 passasjerer, som henholdsvis seiler 31 knop og 25 knop. Til dette subsidierte den franske regjeringen prosjektet med 100 millioner franc, men økte finansieringen med 400 millioner franc og satte en maks. grense på 4 milliarder franc, på grunn av mye uenigheter med den endelige utformingen av den nye transatlantiske ruten. CGT-offiser Charles Offrey ble en sentral rolle i forhandlingene mellom regjeringen og CGT, siden det var mange motstridende meninger om prosjektfinansieringen der noen ville ha et mer langsommere skip, mens andre ville heller ha to mindre skip. Spørsmålet om å ha to mindre skip eller ett stort superskip halet ut prosjektet med tre år, og ved slutten av året 1955 samtykket CGT om å finansiere prosjektet selv innenfor rammen av skipsbyggingsloven som ble vedtatt 24. mai 1951.
Inn i nyåret 1956 ble prosjektet om et 6-dagers atlanterhavsskip på 35 000 BRT og med 100 passasjerer støvet av igjen. Samtalene mellom CGT og den franske regjeringen fortsatte dermed videre, og i juni 1956 blir den endelige forhandlingsprisen på 27 360 milliarder av gamle franc nådd. Av disse blir 19 700 milliarder franc finansiert av CGT, mens de resterende 7 660 millioner franc utgjør statlige subsidier for å utligne forskjellen mellom den franske prisen og den internasjonale prisen. Det franke parlamentet ratifiserte ordren 20. juni 1956.
Byggekontrakten signeres 25. juli 1956 av CGT-lederen Jean Marie med Chantiers de l’Atlantique, for bygging av et stort og luksuriøs atlanterhavsskip for CGT som får verftets byggenummer G19. I løpet av første kvartal av 1957 oppstår det forsinkelser når CGT blir tvunget til å øke sitt bidrag med 820 millioner franc til finansiering. Fra mars til mai 1957 utprøves ulike modeller av skipet i modelltestbassenget i Paris. 16. juli 1957 frigjør parlamentariske stemmer de nødvendige kredittene for å gå videre med ordren.
Den 7. oktober 1957 ble den første kjølplaten av byggenummer G19 lagt ned på verftets samme slipp i Saint-Nazaire som «Normandie» ble 30 år tidligere. Jeane Coune hadde ansvaret for byggingen av skroget, og for verftet var det avgjørende viktig å sikre aktiv skipsbygging og beholde de tekniske fordelene de hadde i Normandie-regionen. 1957 ble det første året i historien der høyere antall passasjerer reiste med fly i stedet for med atlanterhavsskip over Atlanteren. I 1958 krysset det første flyet med jetfremdrift over Atlanterhavet – flyene utviklet seg, ble raskere og mer populære. Atlanterhavsskipene på sin side slet med å beholde passasjerene sine, og mange atlanterhavsskip ble ikke lenger lønnsomme.
Lansering Den 11. mai 1960 kl. 16:15 ble byggnummer G19 døpt «France» og sjøsatt av Madame Yvonne de Gaulle med sin mann president Charles de Gaulle ved sin side, som benyttet sjøsettingen av «France» til å holde tale for mer enn 100 000 tilskuere som hadde møtt opp til den historiske begivenheten. President De Gaulle talte til folket om at «France» har nå giftet seg med havet, og at landet ville bli en samlet og stor nasjon igjen. En ung ingeniør ved navn Philippe Guitard var mannen som hadde ansvaret for å faktisk aktivere sjøsettingen av skipet fra slippen, som nådde en hastighet på 14 knop. Det var særs viktig at alt gikk etter innøvd plan, og at De Gaulle måtte holde talen sin etter, og ikke før sjøsettingen, på grunn av det tekniske.
Tjeneste historikk
SS «France» (1962–1979) venstre|miniatyr|SS «France» ved pir 88 i New York Den 3. februar 1962 startet «France» på sin jomfrutur med vestlig transatlantisk krysning fra Le Havre til New York, om bord var det 1 958 passasjerer med aristokrati og mange av Frankrikes filmstjerner. Under jomfruturen uttalte flaggkaptein Croicile at til tross for at havet var opprørsk på deler av seilasen, bevegde skipet seg nesten ikke – det var bare passasjerene som danset. 8. februar var «France» fremme i New York, og ble mottatt av New Yorks brannbåter og helikoptre.
SS «France» sikret seg tolv år med transatlantiske krysninger og kombinerte med regulære 5-dager/netter transatlantiske krysninger med sporadiske vintercruise til bl.a. Karibia og Middelhavet. I de siste årene tok krysningene 6-dager/netter for å spare drivstoff. I tillegg fikk hun med seg to verdenscruise frem til september 1974.alt=|miniatyr|SS «France» i Kowloon i Hongkong på sin siste jorda-rundt-cruise, februar 1974 På grunn av høye driftskostnader og økt konkurranse med jetflyet samt forskjellige flyselskaper over Atlanteren, ble «France» tvunget ut av transatlantisk fart og lagt i opplag i desember 1974 i sin hjemby i Le Havre, ved en anonym kai som ble kalt for «Quai de l’Oubli» (fransk: «Glemselens kai» eller «Kaien til Den glemte»). Synet av skipet ved «Glemselens kai» ble møtt av mye forferdelse av den franske befolkningen, som resulterte i en sang laget av den franske sangeren Michel Sardou med tittelen «Le France». Låten om skipet solgte 500 000 eksemplarer på bare ti dager.
I august 1977 uttrykte den saudiarabiske millionæren Akram Ojjeh interesse for å kjøpe skipet til bruk som et flytende museum for antikke franske møbler og kunstverk. Selv om han signerte sjekken på 24 millioner dollar i oktober 1978, ble dette forslaget aldri realisert.
SS «Norway» (1979–2003) miniatyr|SS «Norway» slepes ut av tørrdokk ved Hapaq-Lloyd Werft i Bremerhaven, 1980|venstreEtter å ha ligget i opplag i nesten fem år på samme sted, ble «France» i 1979 reddet av den norske rederen Knut Utstein Kloster, som på denne tid opererte det norskeide amerikanske cruiserederiet Norwegian Caribbean Lines (NCL). Kloster kjøpte skipet fra Akram Ojjeh for 18 millioner dollar (skrapverdi) og omdøpte henne til SS «Norway» i juni 1979. Skipet ble deretter slept til det tyske verftet Hapaq-Lloyd Werft i Bremerhaven, hvor hun gjennomgikk betydelige modifikasjoner til 130 millioner dollar som passet henne bedre til cruisefart.