miniatyr|300px|Spansk maleri som avbilder motiver fra Første Mosebok:Øverst til venstre: Gud skaper himmel og jord.Øverst til høyre: Gud skaper sola, månen, og stjernene på himmelen.Nederst til venstre: Gud skaper planter og frukter.Nederst til høyre: Gud skaper fisken i havet og fuglene på himmelen.I midten: Gud, etter å ha skapt dyrene på jorden, skapte mennesket i sitt eget bilde. Første Mosebok eller Genesis (hebraisk: – Bĕrêšîṯ, «I begynnelsen») er første bok i Bibelen, både i Den hebraiske bibel (Tanakh) og i Det gamle testamentet (GT). De fem Mosebøkene kalles på fagspråket Pentateuken, i Det nye testamentet (NT) kalt «loven» eller «Moses»,Magnar Kartveit (red.): Det gamle testamentet, Samlaget, Oslo 2007, ISBN 978-82-521-6290-5 (s. 25) og i jødedommen kalt Toraen («loven» eller «rettledningen»).Bibelen (2011), innledning s. 1. Fra Esras og Nehemjas tid (ca 450 f.Kr.) ble disse bøkene tilskrevet Moses, og i kristen og jødisk tradisjon er han forfatteren.Groth, Bente. (2009, 22. juni). Mosebøkene. I Store norske leksikon. Hentet 14. januar 2017 fra https://snl.no/Moseb%C3%B8kene. I tillegg til fortellinger inneholder Første Mosebok både poetiske tekster og ættelister.
Det gamle testamente er opprinnelig skrevet på hebraisk, og på hebraisk kalles Første Mosebok for be'resjit, «i begynnelsen», etter tekstens åpningsord. I den eldste greske bibeloversettelsen, Septuaginta, kalles Første Mosebok for Genesis, «skapelse»<ref>[https://www.etymonline.com/word/genesis «genesis», etymonline.com]</ref> på bakgrunn av uttrykket «historien om himmelen og jorden» (genesis på gresk). Fortellingene fra Første Mosebok til Kongebøkene utgjør en sammenhengende historie.
Første Mosebok deles i to deler: Først «urhistorien», kapitlene 1-11 som handler om verdens skapelse og menneskehetens første tid. De to skapelsesberetningene (1,1-2,3) og ættelistene i 5,1-32 og 11,10-26 hører til Presteskriftet (P), som er flettet sammen med Jahvisten (J) som kaller Gud «Jahve» i fortellingene om menneskenes ondskap (6,1-8), om Noah og syndfloden 6,9-9,17 og i listen over folkeslagene 10,1-32. Resten anses å være Jahvistens verk alene.Magnar Kartveit (red.): Det gamle testamentet (s. 25) Hans stil er gjenkjennelig på sin folkelighet, med Gud fremstilt rent menneskelig, slik som i Edens hage der Adam og Eva i 1. Mosebok 3,8 «hørte lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen.»1. Mos 3,8
Andre del er «fedrehistorien», kapitlene 12-50 som skildrer en slekt i fem generasjoner. Abrahams far Tarah nevnes bare i ættelisten, så i praksis handler dette om Abraham, Isak og Jakob, mens historiene om Josef utgjør en egen syklus. Slektshistorien fokuserer på hvordan Abraham fikk betrodd landet som sitt arvegods fra Gud selv, og hvordan dette arvegodset ble holdt innenfor den rene ættelinjen etter Abraham. Flere arvinger kunne vært på tale - Abrahams sønn med trellkvinnen Hagar (Isaks halvbror Ismael) og Isaks eldste sønn Esau, som ble lurt for arven sin av sin tvillingbror Jakob og sin mor Rebekka. Men både Ismael og Esau dro lydig fra det lovede land og bosatte seg andre steder.Magnar Kartveit (red.): Det gamle testamentet (s. 106) thumb|200px|Gud skaper mannen, av Michelangelo (ca. 1510). Innhold Skapelsen og syndefallet (1 Mos 1–3)
Første Mosebok starter med skapelsen: «Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» Gud bestemte at «det skal bli lys!», og skilte lyset fra mørket for å skape dag og natt. På andre dag skapte Gud himmelen; tredje dagen landjord og hav og dekket landjorden med planter og frukttrær. På den fjerde dag skapte Gud sol, måne og stjerner for å herske over dagen og natten. At sol og måne ble skapt først fjerde dag, selv om dagslyset var skapt alt første dag, var trolig for å unngå en guddommeliggjøring av solen.Magnar Kartveit (red.): Det gamle testamentet (s. 42) Jahve var ingen solgud. Femte dag skapte han fisk og fugl, og velsignet dem.På den sjette dag skapte han landdyrene, «hver etter sitt slag». Det sies ikke noe om at disse velsignes.Magnar Kartveit (red.): Det gamle testamentet (s. 42) Gud skapte til sist mennesket i sitt bilde, «som mann og kvinne skapte han dem». Den syvende dagen hvilte Gud «fra hele det arbeidet han hadde gjort», og Gud velsignet og helliger denne dagen. thumb|200px|Adam svarer Gud: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» (1 Mos 3,12)Gud formaner Adam og Eva, av Domenichino (ca. 1624). Adam og Eva
Gud skapte mennesket av «støv fra jorden», og blåste «livspust i nesen på det» så «mennesket ble en levende skapning». Gud satte mannen i Edens hage som han hadde «plantet i gammel tid», for å dyrke og passe den. Mannen fikk spise av fruktene, men «av treet til kunnskap om godt og ondt» forbød Gud ham å spise noe, «for den dagen du spiser av det, skal du dø». Gud lot mannen navngi alle dyr, men besluttet at det ikke var godt for ham å være alene, så Gud lot ham sove, tok ut et ribbein og skapte en kvinne. Da mannen våknet og oppdaget henne, sa han at «hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt.» Derfor skal en mann forlate sine foreldre og være knyttet til sin kone, og de skal være ett.1. Mos 2,24 Både mannen og kvinnen var nakne, men «de skammet seg ikke for hverandre».
I hagen møtte kvinnen slangen, som lokket henne til å smake frukten fra kunnskapens tre, og hun fristet Adam til å gjøre likedan. Da de hørte Gud vandre omkring i hagen, gjemte de seg for ham; Gud spurte hvorfor, hvortil mannen svarte at det var fordi han var naken. Gud spurte: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen la skylden på kvinnen som skyldte på slangen. Gud forbannet slangen: «På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager.» Kvinnen ble straffet med smertefulle fødsler og sin manns råderett. Mannen ble straffet med slit og strev på markene: «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Mannen ga kvinnen navnet Eva, «for hun ble mor til alle som lever». Gud laget skinnklær til mannen og kvinnen, og kledde dem. Gud sier: «Mennesket er blitt som en av Oss (her viser han til andre som seg selv, kanskje den «gudenes forsamling» som omtales i Salmenes bok: «Gud står fram i guders forsamling, midt mellom guder holder han dom» Salmenes bok 82,1) og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!» Menneskene ble forvist fra Edens hage, og Gud satte kjerubene til å vokte den.
Kain og Abel (1 Mos 4–5)
Adam og Eva fikk to sønner, Kain og Abel; Kain ble jorddyrker og Abel ble sauegjeter. Begge bar frem ofre for Gud, Kain et offer av åkerens grøde og Abel av de «førstefødte dyrene fra småfeet og av fettet på dem». Gud så med velvilje på Abels offer, men ikke på Kains, og Kain ble «brennende harm» og slo sin bror i hjel. Gud forbannet Abel: «Din brors blod roper til meg fra jorden. Forbannet er du!...Fredløs og flyktning skal du være på jorden.» Gud vernet likevel Kain ved å sette sitt merke på ham, «Kainsmerket». Kain dro til landet Nod, øst for Eden. Eva fikk en tredje sønn, Set, i Abels sted.{ Så fortelles om Adams slektslinje, ni generasjoner helt ned til Noah.
Noah og Syndfloden (1 Mos 6–10)
Etter at menneskene begynte å bli mange, mente Gud å se at «menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang». Gud bestemte seg for å utslette dem. Bare Noah var et unntak, for «Noah var en rettferdig mann». Gud påla Noah å bygge en ark for å redde sin husstand og verdens dyrearter, noe han gjorde. Regnet falt i førti dager og førti netter, og vannet flommet over jorden i 150 dager. Etter 150 dager grunnstøtte og strandet arken på Ararat-fjellene, og da vannet trakk seg tilbake, gikk Noah og de andre ut på den tørre jorden. Syndflodsberetningen har mange fellestrekk med langt eldre mesopotamiske myter, jfr Atrahasis- og Gilgamesj-eposet. I Bibelens versjon av myten kalles Gud skiftevis Jahve og Elohim, og det skimtes flere opprinnelige versjoner, siden 6,19 skriver at «av alt levende, alt kjøtt og blod, skal du føre to av hvert slag inn i arken...Hann og hunn»,1. Mos 6,19 mens det ifølge 7,2 het seg at «av alle rene dyr skal du ta med deg sju par...og av alle dyr som ikke er rene, ett par».1. Mos 7,2
Noah bygget et alter og bare frem brennoffer til Gud som inngikk en pakt med menneskene om aldri å legge jorden øde igjen. Som tegn på at Gud ærer pakten, satte han regnbuen på himmelen. Ifølge denne tradisjonen var Noahs tre sønner stamfedre til hele den senere menneskeslekt.Stordalen, Terje; Kværne, Per; Groth, Bente; Olsen, Beate: «syndflod» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. august 2023 fra
En dag sovnet Noah etter å ha drukket seg beruset på vin. Sønnen Ham så dermed sin far naken, og fortalte det til sine brødre, Sem og Jafet, som dekket faren med en kappe. Noah forbannet deretter Hams sønn Kanaan, som skulle være «den laveste blant slaver» for sine brødre. Derimot velsignet Noah sin sønn Sem. Noahs slekt formerte seg og bredte seg ut over jorden. 200px|thumb|Babels tårn av Pieter Brueghel den eldre (1563).
Babels tårn (1 Mos 11)
Menneskene brøt opp fra øst og bosatte seg i Sinear, der de bygget en by og et tårn opp til himmelen. Gud tillot ikke dette, for «nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre.» Så gjorde han det. «Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.»
Abraham (1 Mos 11–20)
Den hebraiske grunnteksten deler 1. Mosebok inn i slektshistorier, toledoth, et hebraisk ord som oversettes «avkom»,<ref>[https://www.wilrens.org/2021/04/cals84/ Toledot in Genesis]</ref> «ættetavle», «slektshistorie». Historien om Abraham, Sara og Isak heter derfor toledoth Terah, «historien om Tarahs ætt». Tarah selv nevnes bare kort, dette handler om hans etterkommere. Slik er toledoth Yitsjak fortellingen om Isaks sønner Esau og Jakob, mens toledoth Yakov forteller om Jakobs tolv sønner. I «urhistorien» begynner Adams familiehistorie i 5,1; Noahs i 6,9; mens 11,10 innleder Sems familiehistorie. En toledoth knyttes alltid til et navn som er nevnt tidligere i teksten.Magnar Kartveit (red.): Det gamle testamentet (s. 30)
Tarah forlater Ur i Kaldea for å dra til Kanaans land sammen med sønnen Abram og datteren Sarai - disse var gift, men halvsøsken med hver sin mor - samt sønnesønnen Lot som var sønn av Abrams bror Haran. De slo seg ned i Harran, der Tarah døde. Her sa Gud til Abram at han skulle forlate farshuset sitt «til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort...Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» Abram dro da til Kanaan med Sarai, brorsønnen Lot og folkene sine. I Kanaan dro Abram til helligstedet Sikem, til More-eika. Gud viste seg for ham og sa: «Jeg vil gi dette landet til din ætt.» Etter å ha flyttet til fjellandet øst for Betel, og senere Negev, dro Abram og Sarai til Egypt grunnet hungersnød. Der «så egypterne at kvinnen var svært vakker», og farao lot henne hente til sitt harem.1. Mos 12,14 Nå er det vanskelig å forestille seg at den 66 år gamle Sarai ble hentet til noens harem - hun var ni år yngre enn Abram1. Mos 17,17 som var 75 år da paret kom til Egypt.1. Mos 12,4 thumb|right|250px|Abrams reise fra Ur til Kanaan, av József Molnár (1850) Abram fortalte da at han og Sarai var halvsøsken: «Hun er datter av min far, men ikke av min mor, og hun ble min kone.» Abram fikk store gaver av farao, mens farao og hans hus ble rammet av «svære plager...på grunn av Sarai». Hun og Abram ble utvist fra landet.