thumb|Fra Skåne, borgruinen Stjärneholm nær Skurup, ved fredsslutningen i 1660 tapte Danmark Skåne til Sverige Danmarks historie (1660–1814) er historien om et samfunn som tar steget fra et adelsstyrt jordbrukssamfunn til et eneveldig, men mer moderne handelssamfunn på det nye borgerskapets premisser. Opprør mot adelssamfunnets svake statsstyre, militære nederlag og en svak økonomisk politikk førte landet inn i en modernisering av de politiske institusjonene, statsfinansene, hærordningen, jordbruksproduksjonen, universitetene og handelsselskapene. Anført av eneveldige konger og kuppmakere tvang det nye handelsborgerskapets interesser seg fram, og landet opplevde en sterk vitenskapelig, økonomisk og geopolitisk blomstring gjennom 1700-tallet. Opplysningstiden i Danmark så anleggelsen av moderne utdanning og akademier for utdanning av ikke-adelige til statens tjeneste, anført av reformatorer som Holberg. Gjennom hele perioden befant Danmark seg i bitter rivalisering og kappestrid med det etter hvert tydelig sterkere og mer moderniserte Sverige. Historien avgrenses dramatisk av sviende militære og politiske nederlag i 1661 og 1814, som likevel innkranser en enestående vekstperiode i landets historie.
I begynnelsen av perioden mistet Danmark definitivt Skånelandene til Sverige, ved freden i København i 1660. Det store tapet medvirket til innføringen av eneveldet i 1661, som innebar at borgerskapet fikk de samme politiske rettighetene som adelen under en formelt eneveldig konge. Under det tidlige eneveldet begynte utviklingen bort fra festevesen i landbruket og laugssystemet i byene, i retning av mer effektive produksjonsformer. Denne tidlige perioden sees som det moderne Danmarks spede begynnelse.fra Den ældre enevælde, 1660-1784, nettstedet danmarkshistorien.dk : «Under den ældre enevælde blev også de første initiativer taget, der førte bort fra de gamle produktionsformer med landbrugets fæstevæsen og byerhvervenes lavssystem. Det var kort sagt den periode, hvor det moderne Danmark tog sin første spæde begyndelse.». Eneveldet i Danmark-Norge var ifølge professor Rolf Hobson det mest markerte blant 1700-tallets europeiske stater
Gjennom 1700-tallet var Danmark ofte i krig, stort sett med Sverige, om herredømmet over Skånelandene og Nord-Tyskland. Også medhertugene av Slesvig-Holstein, de såkalte gottorperne, voldte Danmark store problemer, inntil konflikten ble løst på fredelig vis i 1773. Utfordringene i landbruket ble samtidig mer akutte, med utpining av jorda, sviktende skatteinntekter og svak rekruttering til hæren. Under den sinnssyke kong Christian VII grep livlegen Struensee sjansen til å begå kupp og gjøre statsstyret mer rasjonelt. De nye kuppmakere bidro til å styrke både statsmakten, den merkantilistiske politikken og de borgerlige statsinstitusjonene, inntil Christian VIIs sønn kronprins Frederik satte seg ved makten med stor tyngde de siste 24 årene av sin fars regjeringstid.
I tiden før nederlaget i Napoleonskrigene og statsbankerotten var den økonomiske utviklingen frem mot 1814 god, og landets befolkning økte raskt. Nærmest endemisk krigføring mellom England og Frankrike fra 1770-årene ga sterkt oppsving i handelen for nøytrale Danmark, og den dansk-norske handelsflåten hadde stor vekst fram til og med første halvdel av Napoleonstiden. Danmark hadde på 1700-tallet egne kolonier i Afrika og Karibia, og tjente godt på tidens slavehandel. Først mot periodens slutt satte nedgangen inn da Danmark allierte seg med Frankrike i Napoleonskrigene, noe som kulminerte ved landets økonomiske konkurs i 1813 og i geopolitisk nederlag da Norge ble avstått til Sverige i 1814.
Eneveldet Under Karl Gustav-krigene var Danmark på nippet til å bli erobret av Sverige, men slapp heldig fra det ved freden i København i 1660. Det var imidlertid et utarmet land som ble reddet. Både fiendtlige og allierte tropper hadde herjet landet og pestepidemier, årtiers øket skattetrykk og dårlige konjunkturer innen landbruket hadde lagt flere landsdeler mer eller mindre øde. Statens skattegrunnlag hadde lenge vært svakt og Danmark hadde en umoderne økonomisk struktur - allerede på 1500-tallet var hele 40 % av jordbruksarealet på adelens hender mens det tilsvarende tallet i Sverige bare var 25 %. Gjennom 150 år hadde adelens makt økt på bekostning av sentralstaten, som nå var på konkursens rand etter å ha lånt enorme beløp hos pengeutlånere for å finansiere krigene. Disse pengeutlånerne hadde til gjengjeld fått krongods i pant, men da det nettopp var krongodset som ga staten inntekter, var det vanskelig å skaffe midler til kreditorene.
Store funn av jern og sølv i Norge utover 1600-tallet bidro riktignok med nye skatteinntekter. På det meste sto Kongsberg Sølvverk for 20 % av de norske statsinntektene, men dette kunne på ingen måte oppveie den klare nedgangen i jordbruk, skogbruk og fiske i Norge, som var en stor inntektskilde. Danmark selv var sterkt sentralisert og provinsene var svake - ikke en eneste by utenom København var så stor som det norske utkantsenteret Christiania, og få kunne måle seg med handelsbyen Bergen eller sølvstaden Kongsberg. Danmark utenfor København var på sett og vis underutviklet, og dominert av en stadig mindre effektiv føydaløkonomi. Samtidig ble det framvoksende handelsborgerskapet stadig mer selvbevisst, både i København og i de norske byene.
Arvekongen og de egenrådige stenderne I juni 1658 henvendte Københavns borgmester og råd seg til kong Frederik III med ønske om selvstyre og fritak for troppeinnkvartering. Samtidig ønsket de at adelens privilegier skulle oppheves og at København skulle få monopol på all handel for Sjælland og Møn. Da svenskene den 10. august 1658 sto utenfor byen, oppfylte kongen alle ønskene og gjorde samtidig København til fri riksstad og -stand, noe som blant annet innebar at toll og andre avgifter som byen ble pålagt skulle godkjennes av borgerne. Likeledes fikk de adgang til embeter på lik fot med adelen. Grunnen til tildelingen av privilegier var den vanskelige situasjonen; København var landets siste bastion og staten skyldte store summer til københavnske leverandører og pengeutlånere.
På foranledning av kongen innkalte riksrådet den 2. august 1660 adelen, geistligheten og borgerskapet til et stendermøte. Landet var nesten bankerott og kongen trengte forsamlingens støtte for nye skatter eller besparelser. Stenderforsamlingens møte begynte 10. august i den store salen på Københavns slott, hvor de tre stendene var samlet. Den nye rikshoffmesteren etter Corfitz Ulfeldt, Joachim Gersdorff, holdt en åpningstale og roste kongens mot og byens motstandsvilje under beleiringen. Etterpå ble de første forslagene fremsatt; innføring av en forbruksskatt, en forbruksavgift på 8 % og en stempelavgift.
Stendene forhandlet hver for seg. Borgerne og de geistlige tiltrådte forslaget den 15. september på den betingelse at alle stender ble stilt likt; adelen skulle altså også betale. På et fellesmøte 19. september sa adelen nei og stendene var tilbake ved utgangspunktet.
mini|Borgermester Hans Nansen. Denne debatten var imidlertid allerede blitt overflødig ettersom borgerskapet 15. september hadde vedtatt et forslag med mer vidtgående reformer etter borgerskapets og statens interesser. For fremtiden skulle alle lensinntekter gå til kongen og lensmannen skulle i stedet ha en årlig lønn. Adelen og bøndene skulle betale en plogskatt og arvinger skulle betale en arveavgift på 2 %. Statskreditorene skulle nedskrive sine fordringer for å styrke rikets finanser. Samtidig skulle en rekke kongelige embetsmenn avskjediges.
Vornedskabet og ægten, den gratis hovkjøringen, skulle avløses av en pengeavgift som Christian IV allerede hadde prøvd å innføre. Hæren skulle bestå av frivillige soldater som skulle avlønnes av de bønder som ville betale seg bort fra militærtjeneste. Flåten skulle primært bestå av armerte handelsskip og riket skulle først og fremst beskyttes utenfra med diplomatiske allianser. Kjøpstedene kunne glede seg over at tollen mellom landsdelene skulle oppheves, lensmannens innflytelse på valget av borgermestre og rådsmenn ble avskaffet og kjøpstedene skulle ha enerett på all handel i sitt område. Hver provins skulle ha en representant med fri adgang til kongen og riksrådet og det skulle holdes årlige provinsborgermøter og intet viktig kunne bestemmes uten stendenes samtykke.
Forslaget ble aldri innlevert, antakelig fordi københavndelegasjonen aldri ville ha godkjent det, da det blant dem var mange kreditorer som ikke ville nedskrive fordringene sine. Dessuten ville nok ikke kongen ha brydd seg om den dårlig skjulte hentydningen til at hoffet hadde for mange ansatte. Forslaget dukket imidlertid opp igjen den 20. september i en forkortet utgave hvor hoff- og militærbesparelsene, oppfordringen til kreditorene samt arveavgift og stenderstyret var utelatt. Men da noen av provinskjøpstedene fastholdt det opprinnelige forslaget, ble det nye forslaget heller ikke innlevert.
Om adelen fanget opp denne splittelsen i borgerskapet vites ikke, men den kom selv hurtig med sitt skatteutspill. Nå ville den i stedet for forbruksskatten betale 1½ daler for hver av sine tjenere. Borgerskapet svarte at de likeledes gjerne ville betale de 1½ daler for sine tjenere, men så ville de heller ikke betale forbruksskatten. Likheten var altså viktigere enn betalingen. Da borgerskapets representanter fornemmet at adelen muligens snart ville gå med på forbruksskatten, fremsatte de 20. september-forslaget som inneholdt lensreformen, som var helt uakseptabel fra adelens synspunkt. Denne taktikken virket og den 30. september tilbød adelen å betale en forbruksavgift. Det nye forslaget inneholdt høyere takster enn de andre stendene hadde godkjent og da regjeringen samtidig som tillegg til dette hadde vedtatt en stempelavgift, som ensidig rammet borgerskapet, sa både borgerne og de geistlige nei. Stempelavgiften ble unngått ved at Københavns borgermester den 7. oktober nektet å offentliggjøre forordningen om avgiften.
mini|300px|Arvehyllingen i 1660. I et møte dagen etter fremsatte Københavns borgermester, Hans Nansen, et forslag for borgerskapets representanter om at man skulle tilby Frederik III riket som arverike. Geistlighetens representantskap støttet borgernes forslag og sammen fremla de det for rikshoffmesteren. Forslaget skulle behandles av riksrådet. Men riksrådet visste at det ville bety slutten på deres egen makt om den ikke fritt kunne velge kongens etterfølger og nølte med svaret. Da det fortsatt ikke var kommet noe svar den 10. oktober, gikk de to andre stendene i fellesskap i demonstrasjon til rådstuen for å kreve et svar. Rådets førstemann sa nei med den begrunnelse at riksrådet ikke var fulltallig. Derfra gikk de til kongen, som erklærte at han ville svare dagen etter. Samme kveld ble Københavns byporter stengt. Dersom noen ville ut av byen, skulle de henvende seg til Hans Nansen. Det ble innført skjerpet bevæpning for å forhindre at noen forlot byen uten tillatelse og utenfor havnen lå skip for å forhindre flukt via sjøveien.
Den 13. oktober ga riksrådet endelig opp, og samme dag nedsatte kongen et utvalg bestående av representanter fra de tre stendene. Utvalget skulle foreslå hva som skulle skje når valgkongedømmet var avskaffet. Det kunne de ikke bli enige om. Bortsett fra et forslag om annullering av håndfestningen overlot de til kongen å sørge for det videre forløp. Den 16. oktober ble håndfestningen avskaffet og to dager etter kunne Frederik III motta arvehyllingen på en tribune foran Børsen. For å kunne si at hele det danske folk hadde gjort kongen til sin arveherre, var det innkalt noen bønder fra Amager til å avlegge eden på vegne av bondestanden.
Enevoldskongen reformerer Danmark-Norge mini|Frederik III