miniatyr|The Moody Blues 2013 The Moody Blues er et britisk rockeband etablert i 1964 i Erdington i Birmingham i England. Bandet ble kjent for sin fusjon med klassisk musikk, som etablerte bandet som pionerer i utviklingen av art-rock og progressiv rock. Gruppen turnerte mye gjennom begynnelsen av 1970-årene, og tok deretter en lengre pause fra 1974 til 1977.
The Moody Blues mest suksessfulle singler inkluderer «Go Now», «Nights in White Satin», «Tuesday Afternoon», «Question», «Gemini Dream», «The Voice» og «Your Wildest Dreams». Bandet har solgt 70 millioner album over hele verden, som inkluderer 18 platina- og gull-LP-er.
I 2018 ble bandet innvotert i Rock and Roll Hall of Fame,.Omtale på æresgalleriets nettsted; besøkt 24. mars 2018. og The Moody Blues er fremdeles aktive og turnerer fortsatt i 2020.
Karrieren
Starten på bandet og karrieren The Moody Blues ble dannet i 1964 i Erdington, en forstad til Birmingham i Warwickshire. Ray Thomas, John Lodge og Mike Pinder hadde vært medlemmer av El Riot & the Rebels som spilte rytme- og bluesmusikk. Når dette bandet ble oppløst satte de sammen et nytt band bestående av Mike Pinder på keybord, Ray Thomas på fløyte, munnspill og perkusjon, Graeme Edge trommer og perkusjon, Denny Laine på gitar og Clint Warwick på bass.
I et intervju ble det avslørt at de kalte bandet "Moody Blues" fordi Mike Pinder var interessert i hvordan musikk endrer folks humør og på grunn av det faktum at bandet spilte blues på den tiden.
Platekontrakten deres ble signert våren 1964 med Ridgepride og de ga ut en singel, "Steal Your Heart Away". Men det var deres andre singel, "Go Now" utgitt samme år som startet karrieren, og den ble promotert på TV med en av de første spesialfremstilte reklamefilmene i popaldren. Singelen ble en hit i Storbritannia (hvor den ble deres eneste nummer 1 singelen) og i USA, hvor den nådde nr. 10. Bandet opplevde rot av plateselskapet og signerte med Decca Records som ga ut en firespors plate med tittelen "The Moody Blues" i 1965.
The The Magnificent Moodies (1965) I 1965 kom debutalbumet The Magnificent Moodies produsert av Denny Cordell, det var i mono og sterk påvirkning av Merseybeat / R & B. Det inneholdt hit-singelen "Go Now" sammen med noen R&B klassiker og noen av nye Laine – Pinder spor. Så ga de ut en serie relativt mislykkede singler. Gruppen var fremdeles etterspurt etter livekonserter, og de hadde suksess i USA og Europa.
I juni 1966 trakk Warwick seg fra gruppen, han ble erstattet av bassisten Rod Clark, men i begynnelsen av oktober sluttet også gitaristen Laine fra gruppen. Det så ut som om bandet gikk i oppløsning for også Clark sluttet etter kort tid.
Singelen som var sluppet, "Boulevard de la Madeleine", gjorde det bra på de belgiske hitlistene. Så gruppen ble dannet på nytt i november 1966, og de hadde mange fans i Belgia så de flyttet dit for en stund. De nye medlemmene var John Lodge, bassisten deres fra El Riot som nå var ferdig med utdannelsen, og gitaristen Justin Hayward, tidligere Wilde Three. Hayward ble anbefalt til Pinder av Eric Burdon of The Animals. Denne besetningen holdt sammen det meste av bandets "klassiske æra" inn i begynnelsen av 1970-årene.
Bandet innså snart at deres stil med amerikanske bluescover ikke fungerte, og bestemte seg for å fremføre først og fremst sitt eget materiale. De symfoniske lydene til Pinders mellotron ble med på å etablert deres "nye" Moodie identitet. Fløytespillet til Ray Thomas hadde vært med tidligere på "I'm Got a Dream") fra debutalbumet deres, men det ble langt mer benyttet instrument fra dette tidspunktet.
Days of Future Passed (1967) Moody Blues kontrakten med Decca Records skulle avsluttes, og de skyldte selskapet flere tusen pund som de hadde fått i forskudd, fordi det andre albumet hadde aldri blitt noe av.
Deccas nye datterselskap Deram Records tilbød Moody Blues en avtale om å lage en rocke-versjon av Antonín Dvořáks New World Symphony for å markedsføre selskapets nye Deramic Stereo Sound, mot at gruppen gjeld skulle bli slettet. The Moody Blues var enig, men insisterte på å få kunstnerisk kontroll over prosjektet og Mendl, som produsent, ga dem det. Istedenfor å bli en rocke-utgave av Dvořák ble albumet noe mange kaller det første progressive rock albumet.
LP-en er et konseptalbum som foregår i løpet av en enkelt dag, det tok formen konseptalbum til nye høyder ved å bruke London Festival Orchestra. Decca hadde valgt Peter Knight til å arrangere bandets materiale og dirigere orkesteret.
Moodie hadde allerede skrevet og fremførte enkelte av sangene som det nå ble laget orkester arrangementer til og i tillegg ble overture og avslutningsseksjonen på albumet arrangert, inkludert bakgrunnsmusikken til Graeme Edge åpnings- og avslutnings-dikt.
Orkesteret og gruppen spilte aldri sammen på innspillingen, og til tross for at det var et påkostet konseptalbum ble det ikke lagt mye arbeidet i å sikre seg at det ble helhetlig med bandet og orkestret. Bandet spilte inn en sang og deretter ble den presentert for Peter Knight som raskt komponerte et passende orkesterparti, som London Festival Orchestra deretter spilt inn. Albumet var like mye et verk av Knight som av gruppen.
I november 1967 ble Days of Future Passed utgitt og plasserte seg som nummer 27 på den britiske LP-listen. Fem år senere nådde den nummer 3 på Billboard listen i USA. Albumet, pluss de to singlene plasserte seg langsomt inn på listene og heller ikke salgstallene var store med en gang, men i de neste årene steg populariteten og salgstallene. Days of Future Passed inneholder hit-singelen «Nights in White Satin».
In Search of the Lost Chord (1968) Oppfølgings-LP In Search of the Lost Chord inkluderte "Legend of a Mind" en sang skrevet av Ray Thomas i hyllest til LSD-guruen Timothy Leary, den har en fløytsolo utført av Thomas. Fire medlemmer av gruppen hadde tatt LSD sammen i begynnelsen av 1967. En reklamefilm for sangen ble filmet på stedet Groot-Bijgaarden Castle nær Brussel i Belgia. Lodge sørget for en todelt sang "House of Four Doors" som ble plassert før og etter "Legend of a Mind".
Justin Hayward hadde begynte å spille sitar og innlemme den i Moody Blues musikken ("Voices ...", "Visions of Paradise", "Om", etc.), etter å ha blitt inspirert av George Harrison. Haywards "Voices in the Sky" ble sluppet som singel i Storbritannia (nr. 27), og det samme gjorde Lodges "Ride My See-Saw" (nr. 42, nr. 15 i Frankrike), den er fortsatt deres konsert avslutningsnummer. Den har som Pinders sang, som ikke er utgitt på noe album, "A Simple Game" som B-side. Pinders "The Best Way to Travel" var et annet høydepunkt, i tillegg til avslutningssangen hans "Om" (sunget av Pinder og Thomas, igjen med Hayward på sitar). Graeme Edge fant en viktig sekundær rolle i bandet som forfatter av poesi, og noen av deres tidlige album fra slutten av 1960-årene begynte med at forskjellige bandmedlemmer resiterte dikt av Edge som var relatert til konseptet for albumet og sangteksten til sangene som fulgte. Edge fremførte sitt korte dikt om "Lost Chord", selv om Pinder resiterte flertallet av Edge's poesi, Pinder hadde ifølge Edge den beste stemmen for fremføringen disse fordi han røykte flest sigaretter og drakk mest whisky på den tiden.
On the Threshold of a Dream (1969) På On the Threshold of a Dream deler Hayward, Edge og Pinder åpningsfortellingen om Edge's "In The Beginning", som fører til Haywards "Lovely To See You". Hans "Never Comes the Day" ble utgitt som en britisk singel, mens Thomas snedige observasjoner av livet i "Dear Diary" og "Lazy Day" var sammenfaldende trekk. Pinder bidro med avslutningssporet på side en, "So Deep Within You". Side to avsluttet med "Dream Sequence", Edge's dikt "The Dream" som fører til Pinders " Have You Heard?" del I og II, med de to delene atskilt av hans mer klassiske instrumentale stykke "The Voyage".
To Our Children's Children's Children (1969) Bandets musikk fortsatte å bli mer kompleks og symfonisk, med store mengder etterklang på vokalsporene, noe som man kan høre på To Our Children's Children's Children, som er et konseptalbum inspirert av den første månelandingen. Åpningssporet "Higher and Higher" så Pinder simulere en raketteksplosjon på keybordet, og fortell deretter Edge sine tekster. Thomas '"Floating" og "Eternity Road" skilte seg ut, det samme gjorde Haywards "Gypsy" og et sjeldent Pinder-Lodge samarbeid "Out and In". Lodge sørget for sine todelte "Eyes of a Child" og "Candle of Life" mens Pinder bidro med "Sun is Still Shining". Albumet ble avsluttet med "Watching and Waiting", komponert av Ray Thomas og Justin Hayward og sunget av Hayward. "Watching and Waiting" ble gitt ut som singel men klarte ikke å komme inn på hitlistene. Det var i 1969 at bandet etablerte sin egen platemerke "Threshold", under lisens av Decca Records, og To Our Children's Children's Children var deres første album på dette merket.
A Question of Balance (1970) Selv om Moodies nå hadde definert en litt psykedelisk stil og bidratt til å definere den progressive rocken (da også kjent som 'art-rock'), bestemte gruppen seg for å spille inn et album som kunne spilles i konsert, og det ga et litt annet lydbilde på A Question of Balance. Dette albumet, som nådde 3. plass på de amerikanske hitlistene og nr. 1 på de britiske hitlistene, var en indikasjon på bandets voksende suksess i Amerika.
Haywards "Question" (i en annen versjon) ble utgitt som en singel og nådde nr. 2 i Storbritannia (etter World Cup fotballagets "Back Home"). Justin Hayward begynte en kunstnerisk utforskning av gitarlyden gjennom bruk av mange effektpedaler og fuzzboxer og utviklet en veldig melodisk summende gitar-solo lyd. The Moody Blues hadde nå blitt et band som stod øverst på konsert-plakatene. De dukket opp to ganger på den berømte Isle of Wight Festival (en DVD med 1970 opptreden er gitt ut). Pinders "Melancholy Man" (nr. 1 i Frankrike) skilte seg ut på albumet ved siden av Hayward "Question".
Every Good Boy Deserves Favour (1971) Det neste albumene, Every Good Boy Deserves Favor, hvorfra Haywards "The Story in Your Eyes" ble utgitt som en amerikansk singel (nr. 23). Med dette albumet kom bandet tilbake til sin signatur-lyd som, selv om det var vanskelig å skape på konsert, hadde blitt deres varemerke. Tittelen "Every Good Boy Deserves Favour" er hentet fra en huske-regle som benyttes når man stemmer gitarer: EGBDF. Åpningssporet "Procession" var det eneste sporet komponert av alle de fem bandmedlemmene, et fascinerende spor som skildrer "evolusjonen" av musikk, som fører til Haywards "Story in Your Eyes". Thomas reflekterende "Our Guessing Game" og lunefull "Nice To Be Here" utlignet det dypere dramatiske i Hayward "You Can Never Go Home", Lodge "One More Time To Live" og Pinder "My Song".
Seventh Sojourn (1972) Med Seventh Sojourn (som nådde nr. 1 i USA) kom Lodges sanger " Isn't Life Strange?" (Nr. 13) og "I'm Just a Singer (In a Rock and Roll Band)" (nr. 36). På Sojourn brukte Pinder det nye Chamberlin-instrumentet i stedet for mellotron og Edge et elektronisk trommesett. Pinders rørende klagesang "Lost in a Lost World" og hans sympatiserende ode til Timothy Leary "When You're a Free Man", Thomas romantiske "For My Lady" og Hayward's serene "New Horizons" skilte seg alle ut.
En pause (1974–1977) og soloalbum Våren 1974, etter å ha fullført en enorm verdensturne som ble avsluttet i Asia, tok gruppen en lengre pause.
Samlealbumet This Is The Moody Blues ble utgitt i 1974.