thumb|«Fram» forlater Bergen 2. juli 1893, med kurs mot Nordishavet. miniatyr|Fridtjof Nansen og «Fram» på sovjetisk frimerke fra 1961.

Nansens Fram-ekspedisjon 1893–96 var en ekspedisjon som hadde som hovedformål å nå den geografiske Nordpolen. Leder og initiativtaker til ekspedisjonen var den norske forskeren og oppdageren Fridtjof Nansen, som ville forsøke å utnytte de naturlige øst-vest-strømmene i Nordishavet. Til tross for stor skepsis hos andre polfarere, førte Nansen «Fram» til Nysibirøyene øst i Nordishavet, frøs henne inn i pakkisen, og ventet på at strømmene skulle frakte henne mot Nordpolen. Fremdriften i isen var imidlertid liten og havstrømmene uforutsigbare. Etter 18 måneder i isen ble det klart for Nansen at «Fram» ville passere langt unna polpunktet. Han tok en meget dristig beslutning og forlot skipet med et hundespann. Med seg hadde han en utvalgt kompanjong, Hjalmar Johansen, og sammen satte de kursen mot Nordpolen. De nådde heller aldri frem til polpunktet, men de oppnådde rekord med en nordlig bredde på 86°13.6'N før de vendte om og tok til på den lange tilbakereisen over is og vann for å komme i sikkerhet på Frans Josefs land, der de overvintret. Neste vår var de heldige og ble plukket opp av en annen ishavsekspedisjon og etterhvert brakt til Norge. I mellomtiden fortsatte «Fram» å drive sydvestover og nådde til slutt Atlanterhavet. Ved et forbausende slumpetreff ankom Nansen og Johansen Tromsø bare dager etter «Frams» ankomst. Nansen styrket sin posisjon som nasjonalhelt etter denne bragden.

Idéen til ekspedisjonen oppstod etter at vrakrester fra det amerikanske fartøyet «Jeannette», som hadde sunket utenfor nordkysten av Sibir i 1881, ble funnet utenfor sørvestkysten av Grønland tre år etter forliset. Vrakrestene hadde åpenbart blitt fraktet over Nordishavet, og kanskje også over selve polpunktet. Basert på dette og andre rester som ble samlet opp langs kysten av Grønland, utviklet meteorologen Henrik Mohn en teori om en transpolar strøm. Dette fikk Nansen til å tro at et spesialbygd skip kunne bli frosset fast i pakkisen og følge de samme strømmene som vrakrestene etter «Jeanette», og dermed komme nærmere Nordpolen.

Nansen styrte konstruksjonen av fartøyet som hadde avrundet skrog og andre funksjoner utviklet for å tåle lengre tids trykk fra is. Skuta var sjelden i fare i løpet av perioden i isen og kom uskadd ut etter tre år. De vitenskapelige observasjonene som ble utført under denne perioden bidro betydelig til den nye disiplinen oseanografi, som i ettertid ble det viktigste temaet i Nansens vitenskapelige arbeid. «Frams» drift og Nansens reiser med slede beviste definitivt at det ikke fantes noen vesentlig landmasse mellom de eurasiatiske kontinentene og Nordpolen, og bekreftet den generelle karakteren av den arktiske regionen som en dyp, islagt sjø. Selv om Nansen trakk seg tilbake fra oppdagelsesreiser etter denne ekspedisjonen, påvirket metodene han sammen med Johansen hadde utviket for fremdrift og overlevelse alle de polarekspedisjonene som fulgte de neste tretti år, både i nord og i sør.

Bakgrunn thumb|left|upright|Fridtjof Nansen rundt tiden da han krysset Grønland. «Jeannette», en ombygd kanonbåt fra den amerikanske marinen, entret pakkisen nord for Beringstredet i september 1879 under ledelse av George Washington DeLong. Hun forble fast i isen i nærmere to år, drivende mot området ved Nysibirøyene, før hun ble knust og sank den 13. juni 1881. Mannskapet flyktet i båter og satte kursen mot den sibirske kysten, men de fleste, inkludert DeLong, omkom i ødemarken ved elven Lena. Tre år senere dukket rester fra «Jeannette» opp på motsatt side av verden, nær Qaqortoq på Grønlands sørvestkyst. De fastfrosne restene besto av klær med navn på medlemmer av mannskapet og dokumenter signert av DeLong, og de var utvilsomt ekte.

I et foredrag i 1884 ved Det Norske Videnskaps-Akademi hevdet Henrik Mohn, en av grunnleggerne av moderne meteorologi, at funn av rester etter «Jeannette» indikerte eksistensen av en havstrøm fra øst til vest over hele Nordishavet. Den danske guvernøren ved Qaqortoq skrev om funnene, og mente at en ekspedisjon frosset fast i det sibirske havet kanskje kunne krysse Nordishavet og ende opp ved Sør-Grønland hvis skipet bare var sterkt nok. Disse teoriene ble studert med interesse av den 23 år gamle Fridtjof Nansen, som da jobbet som kurator ved Bergen Museum mens han fullførte doktorgradstudiene.

Nansen var allerede betatt av det frosne nordområdet; to år tidligere deltok han på en fire måneder lang reise ombord på fangstskuta «Vikingen», og den hadde inkludert en tre uker lang periode hvor de satt fast i drivisen. Nansen var en dyktig skiløper, og la planer om å lede den første kryssingen av innlandsisen på Grønland, et mål som ble forsinket på grunn av hans akademiske studier, men som ble vellykket gjennomført i 1888–89. Gjennom disse årene glemte ikke Nansen teorien om strømmene som gikk øst-vest i Arktis med de mulighetene for videre polarforskning disse medførte, og kort tid etter at han kom tilbake fra Grønland var han klar til å offentliggjøre sine planer.

Forberedelser Plan thumb|right|Nordishavet, som viser en teoretisk løype under en drift fra Nysibirøyene til Atlanterhavet. I februar 1890 talte Nansen i et møte med Det norske Geografiske Selskab i Christiania. Etter å ha rettet oppmerksomheten mot de mange feilslåtte ekspedisjonene som hadde nærmet seg Nordpolen fra vest, betraktet han betydningen av funnene av vrakdeler fra «Jeannette» sammen med andre funn av drivved og deler fra Sibir eller Alaska som hadde blitt identifisert langs Grønlands kyst. «Sammenfatter man alt dette», sa Nansen, «så må man åpenbart komme til den slutning, at det går en strøm etsteds mellom Polen og Frans Josef land fra det sibirske østhav mot den grønlandske kyst». Det virket som at den opplagte tingen å gjøre var «å søke inn i denne strømmen på den siden av Polen hvor den går nordover, og la strømmen hjelpe seg til å nå inn i de strøk som alle de som tidligere arbeidet mot strømmen, forgjeves søkte å nå.»

Nansens plan krevde et lite, sterkt og manøvrerbart skip, drevet av seil og en motor, og i stand til å frakte drivstoff og proviant for tolv menn i fem år. Fartøyet skulle følge «Jeannettes» rute til Nysibirøyene, og i den omtrentlige posisjonen for «Jeannettes» havari, med de rette isforholdene «skal vi pløye vår vei inn blant isen så langt vi kan.» Skipet skulle så drive med isen mot Nordpolen og til slutt komme til havet mellom Grønland og Spitsbergen. Skulle skipet synke, en mulighet Nansen anså som lite sannsynlig, ville gruppen slå leir på et isflak og la seg drive mot sikkerhet. Nansen merket seg: «Hvis «Jeannette»-ekspedisjonen hadde hatt tilstrekkelig med forsyninger og hadde blitt på isflaket hvor relikviene ble funnet, ville resultatet utvilsomt ha blitt annerledes enn det var blitt.»

Da Nansens plan ble offentlig kjent, var The New York Times entusiastiske og anså det som «overveiende sannsynlig at det er en forholdsvis kort og direkte rute over Nordishavet via Nordpolen, og at naturen i seg selv har skapt en metode for kommunikasjon på tvers av det.» De mest erfarne polfarerne var imidlertid mer avvisende. Den amerikanske oppdagelsesreisende Adolphus Greely kalte det en «ulogisk plan for selvdestruksjon»; hans assistent, løytnant David Brainerd, kalte det «en av de mest syke og ufornuftige planene noensinne å legge ut på», og spådde at det ville ende med katastrofe. Sir Allen Young, en veteran fra søket etter Sir John Franklins fortapte ekspedisjon, trodde ikke at et skip kunne bygges for å tåle det høye trykket fra isen: «Hvis det ikke oppstår noen hevelser i isen må den gå gjennom henne, uansett hvilket materiale hun er laget av.»

Sir Joseph Hooker, som hadde seilt sørover med James Clark Ross i 1839–43, var av samme oppfatning, og mente risikoen ikke var verdt å ta. Den like erfarne Sir Leopold McClintock kalte imidlertid Nansens prosjekt den «mest eventyrlige planen noensinne under Royal Geographical Society». Den svenske filantropen Oscar Dickson, som hadde finansiert Nordenskiölds erobring av Nordøstpassasjen i 1878–79, var tilstrekkelig imponert til å tilby seg å dekke Nansens kostnader. Med norsk nasjonalisme på vei oppover provoserte imidlertid tilbudet fra unionpartneren Sverige frem fiendtlighet i norsk presse, og Nansen bestemte seg for å avslå Dicksons forslag og utelukkende satse på norsk bistand.

Finansiering Nansens opprinnelige kostnadsoverslag var på  kroner (2009-verdi ca 16,8 millioner kroner). Etter å ha holdt en lidenskapelig tale foran Stortinget, ble Nansen tildelt et tilskudd på  kroner; balansen ble reist fra private bidrag som inkluderte  kroner fra Kong Oscar II av Norge og Sverige. Samme sum fikk han av forretningsmannen Anton Christian Houen.Nansens velgjører fra Arendal, Avtrykk.no, 07.09.2017 Royal Geographical Society i London gav 300 pund (2009-verdi ca  pund). Dessverre var Nansens opprinnelige overslag for lavt – skipet alene kostet mer enn den totale summen han hadde til rådighet. En fornyet appell til Stortinget førte til ytterligere  kroner, og en nasjonal appell økte den totale summen til  kroner. Ifølge hans egne opplysninger gjorde han opp de resterende manglene med egne resurser. Hans biograf Roland Huntford skriver imidlertid at det endelige underskuddet på  kroner ble klarert med to velstående tilhengere, Axel Heiberg og den landsforviste engelskmannen Charles Dick.

Skip

thumb|Plan- og snitt-tegninger for «Fram», som avtalt mellom Nansen og skipsbygger Colin Archer. Til å tegne og bygge skipet valgte Nansen Colin Archer, Norges ledende skipsbygger og skipsingeniør. Archer var velkjent for et bestemt skrog-design som kombinerte sjødyktighet med en grunn dybdegang, og hadde vært en pioner innen utviklingen av spissgattede fartøy hvor det konvensjonelle akterspeilet var erstattet av en spiss akterstavn, noe som økte manøvrerbarheten. Nansen forteller at Archer lagde «planer etter planer for det prosjekterte skipet; den ene modellen etter den andre ble forberedt og forkastet». Til slutt ble det enighet om et design, og 9. juni 1891 signerte de to mennene kontrakten. thumb|upright|left|Colin Archer, designer og bygger av «Fram». Nansen ønsket skipet ferdig i løpet av ett år; han var ivrig etter å komme avgårde før noen andre kunne bruke hans planer og komme ham i forkjøpet. Skipets viktigste ytre trekk var den runde formen på skroget, utformet slik at isen ikke kunne få tak i skipet. Baugen, akterenden og kjølen ble rundet av og sidene glattet slik at skipet, i Nansens ord, ville «gli som en ål ut av isens omfavnelser». For å gi skipet eksepsjonell styrke ble skroget omsluttet av søramerikansk greenheart, det hardeste tilgjengelige tømmeret. De tre lagene med tre som dannet skroget utgjorde en kombinert tykkelse på mellom 24 og 28 tommer (60–70 cm), som økte til rundt 48 tommer (1,25 meter) i baugen som var ytterligere beskyttet av en fremstående jernstamme. Tillagt styrke ble tilført av tverrbjelker og avstivinger gjennom hele skrogets lengde.