Terry Paxton Bradshaw (født 2. september 1948 i Shreveport i Louisiana) er en amerikansk tidligere amerikansk fotballspiller som spilte quarterback i National Football League (NFL). Siden 1994 har han vært ekspert og vert for Fox NFL Sunday. Bradshaw er også en skuespiller med flere roller i TV-serier og filmer, mest merkbart i filmen Failure to Launch. Han spilte for Pittsburgh Steelers i 14 sesonger, vant fire Super Bowl-titler i løpet av seks år (1974, 1975, 1978 og 1979), ble den første quarterbacken til å vinne tre og fire Super Bowls, og ledet Steelers til åtte divisjonstitler i AFC Central. Han ble innlememt i Pro Football Hall of Fame i 1989, det første året han var gyldig. Bradshaw ble innlemmet i College Football Hall of Fame i 1996.
Bradshaw er kjent for å ha hatt en av de sterkeste kastearmene i NFLs historie. Han valgte også selv plays gjennom hele sin karriere. Hans fysiske evner og lederskap spilte en stor rolle i Steelers' historie. I løpet av sin krariere hadde han kun syv kamper med 300+ pasningsyards, men tre av dem var i sluttspillkamper, og to av dem i Super Bowls. Han spilte bra i alle sine Super Bowls, og i løpet av fire Super Bowls hadde han 932 yards og ni touchdowns, begge Super Bowl-rekorder da han pensjonerte seg. I løpet av 19 sluttspillkamper fullførte han 261 pasninger for 3 833 yards.
Tidlig liv Bradshaw ble født i Shreveport i Louisiana. Faren William Marvin "Bill" Bradshaw (1927–2014), som kom fra Sparta i Tennessee, var en veteran fra United States Navy, tidligere Vice President of Manufacturing i Riley Beaird Company i Shreveport, og en sørstatsbaptist. Terrys mor, Novis (f. Gay; 1929), var en av fem unger til Cliffod og Lula Gay i Red River Parish i Louisiana. Han har en storebror, Gary, og en lillebror, Craig.
Arbeidsmoralen i Bradshaw-huset stod sterkt. I hans tidlige barndom bodde familien i Camanche, hvor han først satte målet om å spille amerikansk fotball på profesjonelt nivå. Som tenåring flyttet Bradshaw og familien tilbake til Shreveport. Her gikk han på Woodlawn High School, hvor han spilte under assistenttrener A.L. Williams og ledet Knights til kampen for delstatstittelen på AAA-nivået i 1965, men tapte der 12–9 mot Sulphur Golden Tornadoes. Mens han gikk på Woodlawn satte han en nasjonal rekord i spydkast på ; hans prestasjoner vant ham en plass i en artikkel, Faces in the Crowd, i Sports Illustrated. Bradshaws etterfølger som Woodlawns startende quarterback var en annen fremtidig NFL-spiller, Buffalo Bills' Joe Ferguson. Bradshaws Steelers skulle ende opp med å slå Fergusons Bills i divisjonsrunden i 1974.
thumb|Bradshaw i 1967|alt=|283x283px
Karriere i college Bradshaw bestemte seg for å gå på Louisiana Tech University i Ruston. Han er medlem av Tau Kappa Epsilon fraternity. Fra begynnelsen av var han nummer to på dybdekartet bak quarterback Phil "Roxie" Robertson, som senere skulle bli kjent som oppfinneren av Duck Commanders duck call og TV-personlighet på A&E-programmet Duck Dynasty.
Da han ankom Tech i 1966 skapte Bradshaw oppstyr i media fordi han hadde blitt en fotballsensasjon i Shreveport. Robertson var et år eldre enn Bradshaw og var starter i to sesonger, i 1966 og 1967, før han valgte å ikke spille i 1968. Som Robertson selv sa: «I'm going for the ducks, you [Terry] can go for the bucks.»
I 1969 så de fleste profesjonelle speidere på Bradshaw som den beste spilleren i college football i hele landet. Som junior sanket han 2 890 yards, var rangert som #1 i NCAA, og ledet laget til et sesongresultat på 9–2 og en 33–13 seier over Akron i Rice Bowl. Som senior hadde han 2 314 yards, #3 i NCAA, og ledet laget til et sesongresultat på 8–2. Hans lavere statistikker skyldtes i hovedsak at laget kun spilte ti kamper det året, og i flere kamper ble han benket i andre halvdel fordi laget hadde en såpass stor ledelse at de ikke ville risikere skader.
Da Bradshaw ble uteksaminert holdt han omtrent alle pasningsrekordene ved Louisiana Tech. I 1984 ble han innlemmet i det første året av Louisiana Tech Sports Hall of Fames eksistens. Fire år senere ble han også innlemmet i delstaten Louisianas Sports Hall of Fame.
Karriere i NFL Pittsburgh Steelers I NFLs draft i 1970 ble Bradshaw plukket ut først, av Pittsburgh Steelers. Steelers fikk første pick i draftet etter å ha vunnet et myntkast med Chicago Bears da begge lagene hadde avsluttet -sesongen 1–13. På tiden ble Bradshaw sett på som første pick i draftet av alle lagene.
Bradshaw ble kampstarter i sin andre sesong etter å ha delt spilletid med Terry Hanratty som nykommer. I hans første par sekunder var den , quarterbacken uberegnelig. Han kastet mange interceptions (i løpet av sin karriere kastet han 210) og ble av media ofte mobbet for å komme fra "landet" og være lite intelligent.
thumb|Bradshaws uniform i Pro Football Hall of Fame Bradshaw trengte flere sesonger før han vente seg til NFL, men ledet eventuelt Steelers til åtte AFC Central-titler og fire Super Bowl-titler. Pittsburgh Steelers i den perioden hadde «Steel Curtain»-forsvaret og hadde et sterkt angrep på bakken med Franco Harris og Rocky Bleier, men Bradshaws sterke kastearm gav dem også muligheten for dype pasninger, som tvang motstandernes forsvar til å spille løst. I kastet han «Immaculate Reception»-pasningen til Franco Harris for å slå Raiders i divisjonsrunden av sluttspillet, som skulle ende opp med å bli ett av de mest kjente plays i ligaens historie.
Bradshaw mistet midlertidig starterposisjonen til Joe Gilliam i 1974, men tok den tilbake i løpet av seriespillet. I AFC Championship Game 1974 mot Oakland Raiders gav Steelers en 24–13 seier med en touchdownpasning til Lynn Swann i fjerde kvarter. Da Steelers slo Minnesota Vikings 16–6 i Super Bowl IX fullførte Bradshaw 9 av 14 pasninger, og sikret Steelers' første Super Bowl-seier med en touchdownpasning i fjerde kvarter.
I Super Bowl X etter -sesongen, kastet Bradshaw for 209 yards, for det meste til Swann, da Steelers slo Dallas Cowboys 21–17. Med en 64-yard touchdownpasning til Swann i fjerde kvarter, som han fikk kastet et tiendedels sekund før han ble taklet av defensive tackle Larry Cole, ble av NFL Films utpekt til «Greatest Throw of All Time».
Nakke- og håndleddsskader i 1976 førte til at Bradshaw gikk glipp av fire kamper. Han var solid i en 40–14 seier over Baltimore Colts, hvor han fullførte 14 av 18 pasninger for 264 yards og tre touchdowns, men Steelers' håp om et tredje Super Bowl på rad ble knust da både Franco Harris og Rocky Bleier, lagets beste på bakken, ble skadet i seieren over Colts. Steelers endte opp med å tape mot Oakland Raiders, 24–7, i AFC Championship-kampen. Jack Lambert sa at Steelers-laget fra 1976 var det beste laget han noensinne hadde vært en del av, inkludert de fire Super Bowl-lagene han spilte for.
Bradshaw hadde sin beste sesong i , da han ble utpekt til NFLs Most Valuable Player av Associated Press etter en sesong hvor han fullførte 207 a 368 pasninger for 2 915 yards og ledet ligaen med 28 touchdownpasninger. Han ble utpekt til All-Pro og All-AFC det året, til tross for at han kastet 20 interceptions.
Før Super Bowl XIII, en omkamp mellom Steelers og Cowboys, sa Cowboys' linebacker Thomas "Hollywood" Henderson om Bradshaw at, «He couldn't spell 'Cat' if you spotted him the 'c' and the 'a'.» Bradshaw fikk hevn ved å bli utpekt til Super Bowl MVP, etter å ha fullført 17 av 30 pasninger for 318 yards, da en rekord, og fire touchdowns i en 35–31 seier. I senere år har Bradshaw spøkt med mobbingen ved å si «it's football, not rocket science.»
Bradshaw ble utpekt til Super Bowl MVP for andre år på rad i 1979 etter Super Bowl XIV. Han hadde 309 pasningsyards og to touchdowns i en 31–19 seier over Los Angeles Rams. Tidlig i fjerde kvarter, da Pittsburgh lå under 19–17, tok Bradshaw igjen til lange pasninger for å sikre en seier: en 73-yard touchdown til John Stallworth. Det året delte Bradshaw Sports Illustrateds Sportsman of the Year-tittel med Willie Stargell, som hadde vunnet World Series med Pittsburgh Pirates samme år.
thumb|left|Bradshaw med Steelers i 1982 Etter å ha gått glipp av sluttspillet to år på rad spilte Bradshaw med smerter—han trengte en injeksjon av kortison før hver kamp på grunn av en albueskade han pådro seg i treningsleir—i -sesongen, som var forkortet på grunn av streik. Han klarte allikevel å dele førsteplassen for flest touchdownpasninger i ligaen med 17. I et 31–28 tap mot San Diego Chargers i sluttspillet, som skulle ende opp med å bli Bradshaws siste sluttspillkamp, fullførte han 28 av 39 pasninger for 325 yards, to touchdowns og to interceptions.
Etter å ha operert albuen i offseason stod Bradshaw på sidelinjen gjennom de 14 første kampene i -sesongen. Den 10. desember 1983, i en kamp mot New York Jets, kjente han et popp i albuen da han kastet sin siste pasning, en 10-yard touchdownpasning til Calvin Sweeney i andre kvarter av kampen, som endte 34–7 for Steelers. Bradshaw forlot senere kampen, og skulle aldri spille en kamp igjen. De to touchdownpasningene Bradshaw kastet i det som skulle bli den siste NFL-kampen i Shea Stadium (og siste i New York by til dags dato) lot ham avslutte karrieren med to mer touchdowns (212) enn interceptions (210).
Bradshaws pensjonering kom som en overrasknde for noen, og fremstod som uplanlagt for Steelers. Før Bradshaw fikk problemer med albuen hadde laget valgt å stå over Pitt quarterback Dan Marino i NFLs draft i 1983 som Bradshaws etterkommer tildels fordi hovedtrener Chuck Noll ønsket å bygge om forsvaret og, ifølge Bill Hillgrove, fordi Rooney-familien ville ikke at Marino skulle bli utsatt for såpass mye press i sin egen hjemby, og at han heller trengte å oppleve livet utenfor Oakland, hvor Marino vokste opp. Spilleren Steelers draftet isteden (Gabriel Rivera) spilte kun seks kamper før han ble lam fra halsen etter en fyllekjøringsulykke. Marinos suksess med Miami Dolphins gjorde at Art Rooney daglig påminte sønnen sin om at laget «should've drafted Marino.»" Avgjørelsen gjorde også at laget slet med quarterbacks i en lang periode: selv om laget eventuelt ble en konkurrent for Super Bowl-tittelen etter gjenoppbyggingen på midten av 1980-tallet, fant ikke laget en konsistent quarterback før Ben Roethlisberger i 2004.
Selv om Steelers aldri offisielt pensjonerte Bradshaws nummer 12, har de heller ikke brukt nummeret siden han pensjonerte seg, og det er underforstått at ingen kommer til å bruke nummeret igjen.
Etter spillerkarrieren thumb|Bradshaws byste i Pro Football Hall of Fame. Bradshaw ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1989.
I juli 1997 var det Bradshaw som presenterte Mike Webster, som spilte center for ham da Steelers vant Super Bowls XIII og XIV, da han ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame.
Til tross for at Steelers var ett av lagene i kampen, deltok ikke Bradshaw i feiringene for tidligere Super Bowl MVPs før Super Bowl XL i Detroit i 2006. Ifølge rapporter hadde Bradshaw (sammen med trippel MVP og hans nære venn Joe Montana) bedt om en garanti på $100 000 for hans oppmøte i Super Bowl MVP-paraden. NFL kunne ikke garantere at de kom til å tjene såpass, og sa nei. En representant for Bradshaw har siden nektet for at dette var sannheten. Etter en opptreden på The Tonight Show with Jay Leno (6. februar 2006) sa Bradshaw at den eneste grunnen til at han ikke deltok var at han tilbragte tid med familien, at han hatet store folkemengder og mediasirkuset rundt Super Bowl, og at de eneste gangen han kom til å være tilstede for et Super Bowl var når Fox dekket kampen (det var ABC som dekket Super Bowl XL), men han deltok i flere pressekonferanser i Detroit noen dager tidligere. Bradshaw sa også at penger ikke var et problem.
I april 2006 donerte Bradshaw sine fire Super Bowl-ringer, College Football Hall of Fame-ring, Pro Football Hall of Fame-ring, Hall of Fame-byste, fire miniatyrversjoner av Super Bowl-troféet samt en hjelm og en trøye fra en av hans Super Bowl-seiere til Louisiana Tech.