Benedictus de Spinoza (1632–1677), kalt Baruch Spinoza i synagogeprotokollene og kjent som Bento de Spinoza eller Bento d'Espiñoza i samfunnet han vokste opp i, var en nederlandsk filosof.
Han blir sammen med René Descartes og Gottfried Wilhelm Freiherr von Leibniz regnet som en av de store rasjonalistene i filosofien på 1600-tallet. Han var også med på å legge et grunnlag for moderne bibelkritikk. I motsetning til Descartes gikk han ikke inn for en dualistisk verdensanskuelse, men var monistisk ved det at han betraktet altet som et eneste hele og betegnet det som «substans» (nøytral monisme).
Spinoza viste betydelig vitenskapelig begavelse, men bredden og viktigheten i hans arbeid ble ikke fullt forstått før etter hans død. Hans magnum opus, hans fremste verk, utgitt posthumt, er Ethica («Etikken»), hvor han gikk imot Descartes' sjel-legeme-dualisme. Det skaffet ham anerkjennelse som en av de viktigste bidragsytere til Vestens filosofi. Filosofen Hegel uttalte om alle samtidige filosofer at «Du er enten spinoziker, eller ikke filosof i det hele tatt.»Hegel's History of Philosophy. Books.google.com.
Spinozas familie tilhørte Amsterdams portugisisk-jødiske miljø. Med tiden utviklet han meget kontroversielle ideer om riktigheten i Den hebraiske bibelen (Det gamle testamente) og det guddommeliges vesen. De jødiske lederne utstedte cherem (en form for bannlysing) mot ham da han var 23 år gammel, noe som førte til at han ble utestengt fra det jødiske samfunnet. Også hans egen familie avviste ham og unngikk ham. Bøkene hans ble også forbudt av den katolske kirke. Spinoza levde et stille liv der han livnærte seg ved å slipe optiske linser, og avslo æresbevisninger inkludert prestisjefylte akademiske posisjoner. Han døde 44 år gammel av en lungesykdom, muligens av tuberkulose eller silikose forårsaket av det fine glasstøvet han pustet inn mens han slipte linser. Han er gravlagt på den kristne kirkegården Nieuwe Kerk i Haag.de Spinoza, Benedictus; Hessing, Siegfried (1977): Speculum Spinozanum, 1677–1977. Routledge & Kegan Paul. 828.
Biografi Baruch de Spinoza ble født inn i en portugisisk sefardisk familie i Amsterdam, som ga ham en ortodoks jødisk oppdragelse og utdannelse. Sommeren 1656 ble han utstøtt av det jødiske samfunnet for sin kjetterske oppfatning om at gud er en mekanisme av naturen og universet og at bibelen er et metaforisk og allegorisk verk som blir brukt til å undervise om Guds natur. Begge disse påstandene er basert på en form for kartesianisme. Etterpå tok han i bruk fornavnet Benedictus – den latinske formen av det hebraiske navnet Baruch og det portugisiske navnet Bento. Navnet betyr «den velsignede».
Han var 24 år da han ble innkalt til synagogens eldste, som ville vite om det var riktig at han hadde uttalt at Gud muligens har et legeme, at sjelen rett og slett er liv, og at Det gamle testamente ikke sier noe om evig liv. Spinoza svarte trolig bekreftende på dette, for han ble utstøtt av menigheten, og forbannelsen lest over ham, mens stearinlysene ble slukket ett for ett (som symbol på hans åndelige død), og shofar, bukkehornet, sendte ut klagende toner i bakgrunnen. I forbannelsen het det at man forgjeves hadde forsøkt å vende ham bort fra kjetteriet, og at han derfor kjennes skyldig. Det øverste råd har bannlyst ham: «Med englenes fordømmelse og helgnenes dom bannlyser vi, forbanner og utstøter vi Baruch de Spinoza. La ham være forbannet ved dag og forbannet ved natt, la ham være forbannet når han går til hvile og forbannet når han står opp, forbannet når han går ut og forbannet når han kommer inn. Måtte Gud aldri mer gi ham tilgivelse eller kjennes ved ham, måtte Guds vrede og mishag fra nå av lyse mot dette mennesket, avsky ham med alle de forbannelser som nevnes i Toraen, og utslette hans navn fra jordens overflate. Måtte Gud avskjære ham fra alle Israels stammer, så han kan lide vondt. Så advares de alle hermed mot å ha samkvem med ham i skrift, ingen må tjene ham, være under samme tak som ham, ingen må gå ham nærmere enn fire alen, og ingen må lese noe dokument som er skrevet med hans hånd eller diktert av ham». Denne forbannelse rammet også andre jødiske kjettere, som lett kunne gå helt til grunne, siden de vanskelig ble godtatt i et kristent samfunn og dermed falt helt utenfor. Spinoza var utdannet optiker og ser ut til å ha klart seg bra.
Spinoza valgte å leve et liv i ensomhet og tjente til livets opphold ved å slipe og polere linser til briller, mikroskoper og teleskoper, noe som på den tiden var et nytt yrke. Likevel gjorde skriftene ham berømt. Men da han ble tilbudt et professorat i filosofi ved universitetet i Heidelberg i 1673, takket han nei da han uforstyrret ville vie seg til sin egen tenkning.
Spinoza regnes som den første lærde av betydning som undersøkte «De hellige skrifter» som historiske dokumenter. Han oppfattet det problematiske ved forfatterspørsmålet, og anså skriftene som bestemt av sin tids intellektuelle begrensninger. Med dette innledet Spinoza den historisk-kritiske metode som kom for fullt på 1800- og 1900-tallet.
Ved sin død i 1677 var han engasjert i en oversettelse av Det gamle testamentet til hollandsk. Den litterære og historiske kritikken av Bibelen beskjeftiget seg med de historiske omstendighetene den bibelske kanon oppstod under. Den er konsentrert om tre temaer: Litterær struktur, datering og forfatterskap.
Spinoza forsøkte å studere Bibelen lidenskapsløst. Utfallet av denne tilnærmingen var at han blant annet daterte mange av bøkene i Det gamle testamente senere enn hva som var tradisjonell oppfatning. Spinozas arbeider regnes som en forløper til bibelkritikken.
Spinoza døde av en lungelidelse som han mente han hadde pådratt seg på grunn av alt glasstøvet han pustet inn når han slipte linser.
«Teologisk-politisk avhandling» ble utgitt anonymt i 1670 og ble fordømt i 1674 på grunn av sitt kontroversielle syn på Bibelen og kristen teologi. Som følge av fordømmelsen, avstod Spinoza fra å gi ut flere av sine verker.
«Etikken» (1677) ble utgitt etter hans død som del av «Opera posthuma», hvilket ble redigert av hans venner. Boken dekker i virkeligheten en lang rekke grunnleggende filosofiske spørsmål i tillegg til de etiske. Spinoza forkaster i dette verket Descartes' dualisme til fordel for en panteisme.
Som så mange andre av de mest kjente filosofene var Spinoza en ekte polyhistor. Han ble oppdratt til å tale spansk og portugisisk så vel som hollandsk og hebraisk. Videre skrev han på latin. I tillegg til å være bibelforsker fordypet han seg i matematikken og i det man kalte den «nye vitenskapen». Herunder studerte han først og fremst arbeidene til Kopernicus, Kepler, Galileo, Thomas Hobbes og Descartes.
Spinozas profesjonelle forhold til mikroskoper og teleskoper gjorde at han var forut for sin tid i forståelsen av de nye teknologiske mulighetene som lå i den nye vitenskapen. Man kan hevde at han i sin filosofi forsøkte å forene alle disse tingene og deres implikasjoner til et integrert og ordnet hele.
I opposisjon til kartesisk dualisme Spinoza var imponert over den nye vitenskapen som vokste frem i sin samtid, og han aksepterte Descartes' oppfatning om at den rette måten å bygge opp et vitenskapelig kunnskapsunivers på, var å starte med premisser man ikke kunne tvile på, for så å bruke logikken til å utlede konsekvenser av disse.
Descartes konkluderte med at det spesifikt menneskelige er bevissthet. Dette førte til at han utviklet en lære som hevdet at verden i siste instans bestod av forskjellige substanser, ånd og materie. Descartes oppfattet menneskene som erkjennende subjekter hvis verden, bortsett fra de erkjennende subjektene selv, består av materielle objekter som de observerer.
Denne delingen av naturen i to enheter, ånd og materie – subjekt og objekt – den observerende og det observerte, ble en del av måten vestens mennesker betraktet verden på. Mellom Descartes og det tjuende århundre var det få filosofer som avvek fra den kartesiske dualismen.
Er Gud overflødig? frame|Spinozas studiekammer Spinoza så at det var noen grunnleggende problemer som Decartes' filosofi ikke løste. Hvis virkeligheten består av to forskjellige substanser som er klart adskilte, en materiell substans og en åndelig substans – materie og ånd – hvordan er det da mulig for ånden å bevege materien i rommet? Spinoza og Arthur Schopenhauer var kanskje de som mest konsekvent valgte en annen vei. Det var først i det tjuende århundre en annen tenkemåte ble utbredt.
For Spinoza fantes det også andre problemer som var like viktige. Han var et dypt moralsk menneske med et religiøst sinn, og dette førte til at han fikk en rekke vanskeligheter med den nye vitenskapen. Hvis virkeligheten tilsvarer et deduktivt system hvor alt som er eller hender, kan utledes med logisk nødvendighet fra selvinnlysende premisser, er det da i det hele tatt plass for moralske valg eller den frie vilje? Spinoza stilte videre spørsmål om hvordan det kan eksistere en fri vilje hvis alt er vitenskapelig bestemt. Og hvilken plass er det for Gud i et slikt system?
Hvis alt som skjer i universet, kan forklares ut fra vitenskapelige lover og matematiske ligninger, virket det for Spinoza som om menneskene ikke lenger hadde bruk for gud som en del av forklaringen. Han blir stående utenfor hele systemet, han blir overflødig. Spinoza trodde ikke på mirakler, for Gud manifesterer seg gjennom naturlovene. Opphever han naturlovene i et mirakel, har han opphevet seg selv.
Fra 1600-tallet til 1900-tallet var det mange som ble opprørte over slike spørsmål. Isaac Newtons svar var at Gud hadde skapt universet, at han hadde overlatt det til seg selv og latt det fungere ifølge de lover han hadde nedlagt i det, og som menneskene nå oppdager som vitenskapelige lover.
Dette holdt ikke for Spinoza som trengte en gud som gjennomtrengte alt og som var allstedsværende. Men det spørsmålet han måtte ta stilling til, var om det var plass for en slik Gud i et deduktivt og deterministisk system.
Avvisning av dualismen Spinozas løsning på disse problemene startet med en avvisning av den grunnleggende kartesiske premiss: Han ville ikke godta den fundamentale distinksjonen mellom ånd og materie. Av Descartes, sa han, har vi lært at Gud eksisterer og at han er et uendelig og fullkomment vesen. Men hvis Gud er uendelig, så kan han ikke ha grenser, for hvis han hadde det, ville han være endelig.
Følgelig finnes det ingenting som Gud ikke er. Derfor kan det for eksempel ikke være slik at Gud er noe, og verden noe helt annet, for dette ville bety at man begrenset Guds væren. Dette betyr at Gud må ha den samme utstrekning som alt som eksisterer.
Det finnes også en annen god kartesisk grunn til at det må være slik, mener Spinoza. Descartes hadde definert substans som det som ikke trenger noe utenfor seg selv for å eksistere. Men Spinoza pekte på totaliteten av alt som eksisterer, er det eneste som ikke har noe utenfor seg selv. Innen denne helheten må man forklare alt det man ønsker å forstå.
Spinoza utleder at våre forklaringer i hvert fall til en viss grad er slik at man knytter ting sammen med andre ting. Den eneste enheten hvor dette ikke gjelder eller kan være tilfelle, er totaliteten av alt. Den må ganske enkelt være i og for seg selv, uten å være forklart ved noe annet, uten forbindelse med noe annet, for noe annet eksisterer ikke.
For Spinoza betyr dette at totaliteten er det som er den eneste sanne substansen, det eneste som eksisterer i seg selv («Causa sui»), den eneste årsak uten årsak. Det er dette Spinoza mener menneskene forstår med Gud. Dette er derfor en annen grunn til at Gud må være ekvivalent med alt, hevdet Spinoza.
Causa sui Det latinske uttrykket Causa sui betyr «årsak i seg selv», og refererer som beskrevet ovenfor til noe som skapes og eksisterer i seg selv. Dette konseptet var sentralt foruten i Spinozas arbeider, også viktig hos Sigmund Freud og Ernest Becker, hvor det knyttes opp til hensikter eller mål et objekt kan tilskrive seg selv.