Uranus () er den syvende planeten fra solen. Den er en gasskjempe, den tredje største planeten etter diameter og den fjerde største etter masse i solsystemet. Den er oppkalt etter den greske himmelguden Uranos (), som var faren til Kronos (Saturn) og bestefaren til Zevs (Jupiter). Planeten kan i blant ses med det blotte øye når nattehimmelen er spesielt stjerneklar. Den ble likevel ikke gjenkjent som en planet i oldtiden på grunn av dens utydelige og langsomme bane. William Herschel kunngjorde oppdagelsen 13. mars 1781 og ekspanderte solsystemets kjente yttergrenser for første gang i nyere tid. Uranus var også den første planeten som ble oppdaget med et teleskop.
Uranus har en lignende kjemisk sammensetning som Neptun, og begge plasseres ofte i kategorien «iskjemper». Mens atmosfærene til gasskjempene Jupiter og Saturn hovedsakelig består av hydrogen og helium, har Uranusatmosfæren en større mengde isdannende stoffer som blant annet vann, ammoniakk og metan sammen med spormengder av hydrokarboner. Den er den kaldeste planetariske atmosfæren i solsystemet med temperaturer ned i −224 °C (49 K). Den er lagdelt oppbygd av skyer, hvor vann trolig danner de laveste skyene, mens metan danner de øvre skylagene. Under atmosfæren består trolig Uranus for det meste av is og bergarter.
Uranus har en magnetosfære, 13 kjente planetringer og 29 kjente måner. Rotasjonsaksen heller sidelengs, og ligger nesten i planet til dens omdreining rundt solen. Nord- og sørpolen ligger i det området hvor de fleste andre planeter har sine ekvatorer. Bilder fra romsonden Voyager 2 viste i 1986 en planet uten særpreg i synlig lys, uten skybåndene eller stormene som er knyttet til andre kjempeplaneter. Observatører og forskere på jorden har imidlertid sett tegn til årstidsvariasjoner og økte væraktiviteter når Uranus nærmer seg sitt jevndøgn. Vindhastighetene kan komme opp i 250 m/s (900 km/t).
Historie Oppdagelse Uranus var den første planeten man oppdaget som ikke var kjent i oldtiden. Den var observert mange ganger tidligere, men ble vanligvis feilidentifisert som en stjerne. I 1690 katalogiserte John Flamsteed den som 34 Taurus, og observerte den deretter i 1712 og 1715. James Bradley observerte den i 1748, 1750 og 1753, mens Tobias Mayer fikk øye på planeten i 1756. Den franske astronomen Pierre Lemonnier observerte Uranus minst tretten ganger – fire ganger i 1750, to ganger i 1768, seks ganger i 1769 og en gang i 1771. Likevel oppdaget heller ikke han at det var en planet.
William Herschel var den første som oppdaget at den ikke var en stjerne. Han observerte Uranus den 13. mars 1781 mens han var i hagen til sin bolig i 19 New King Street i byen Bath i Somerset i England (nå kjent som Herschel Museum of Astronomy), men rapporterte den inn som en komet 26. april 1781. Herschel «engasjerte seg i en rekke observasjoner av parallaksen til de faste stjernene» ved å bruke et teleskop med hans egen design.
I sin journal skrev han «I kvartilen nær ζ Tauri… enten [en] tåkete stjerne eller kanskje en komet.» 17. mars noterte han «Jeg så etter kometen eller den tåkete stjernen og fant ut at det er en komet, fordi den har endret posisjon.» Da Herschel presenterte oppdagelsen for Royal Society, hevdet han fortsatt å ha funnet en komet som han dog sammenlignet med en planet:
right|thumb|upright|Kopi av teleskopet som Herschel oppdaget Uranus med i Herschel Museum of Astronomy i Bath.
Herschel informerte Astronomer Royal, Nevil Maskelyne, om oppdagelsen og mottok dette svaret 23. april: «Jeg vet ikke hva den skal kalles. Den er trolig en vanlig planet i en nærmest sirkelrund bane rundt solen, på samme måte som en komet beveger i en veldig eksentrisk ellipse. Jeg har til nå ikke sett noen koma eller hale på den.»
Den russiske astronomen Anders Johan Lexell beregnet avstanden til objektet som 18 ganger avstanden mellom jordkloden og solen, og ingen komet var frem til da observert med en perihelavstand større enn fire ganger avstanden mellom jorden og solen. Astronomen Johann Elert Bode fra Berlin, beskrev oppdagelsen som «en stjerne i bevegelse som kan tenkes å være en hittil ukjent planetlignende objekt i omløp på den andre siden av Saturns omløpsbane.» Bode konkluderte med at objektets nærmest sirkelrunde bane var mer lik en planet enn en komet.
Objektet ble raskt allment godtatt som en ny planet. I løpet av 1783 anerkjente Herschel selv dette faktum foran presidenten i Royal Society, Joseph Banks: «Ved hjelp av observasjoner gjort av de mest høytstående astronomene i Europa ser det ut til at en ny stjerne, som jeg fikk æren av å påpeke for dem i mars 1781, er en primær planet i vårt solsystem.» Som en anerkjennelse ga Kong Georg III et årlig stipend på 200 pund til Herschel, på betingelse av at han flyttet til Windsor hvor kongefamilien kunne få se gjennom hans teleskoper.
Navnsetting Maskelyne ba Herschel om «å gjøre den astronomiske verden en tjeneste ved å gi et navn til din planet, som i sin helhet er din, og dens oppdagelse som vi er så takknemlige overfor deg». Herschel valgte navnet Georgium Sidus (Georges stjerne) eller «Den Georgiske planeten», til heder og ære for hans nye beskytter Georg III av Storbritannia. Han forklarte avgjørelsen i et brev til Joseph Banks:
thumb|upright|William Herschel, oppdageren av Uranus.
Forslaget ble dårlig likt i utlandet, og en rekke alternativer ble raskt lagt frem. Astronomen Jérôme Lalande foreslo navnet Herschel etter oppdageren. Den svenske astronom Erik Prosperin foreslo navnet Neptune som ble støttet av andre astronomer som likte ideen om å minne om seirene i den britiske marineflåten i løpet av den amerikanske uavhengighetskrigen ved å kalle den nye planeten Neptune George III eller Neptune Great Britain. Bode ønsket navnet Uranus, den latinske versjonen av den greske himmelguden Uranos; liksom Saturn var Jupiters far, burde den nye planeten oppkalles etter Saturns far.
Martin Klaproth, Bodes kollega fra Det franske vitenskapsakademiet, kalte i 1789 sitt nyfunnede grunnstoff for «uran» for å vise at han støttet Bodes forslag. Til slutt ble Bodes navneforslag mest brukt og i 1850 ble det allment gjeldende, da HM Nautical Almanac Office gikk over fra å bruke Georgium Sidus til å kalle planeten Uranus. Bodes forslag vant raskt innpass, bl.a. fordi han utga astronomiske årbøker med navnet Uranus.
Nomenklatur Uttalen som er foretrukket blant astronomer er (IPA), med trykk på den første stavelsen som i latin Ūranus; i motsetning til den daglige (IPA), med trykk på den andre stavelsen og en lang a, selv om begge uttalene er akseptable.
Uranus er den eneste planeten som er oppkalt etter en skikkelse fra gresk mytologi, istedenfor romersk mytologi: det greske ble tatt i bruk i engelsk ved hjelp av det latinske «Ūranus». Adjektivformen på engelsk er «Uranian». Planeten har to astronomiske symboler. Symbolet ♅ ble foreslått av Lalande i 1784 i et brev til Herschel. Han beskrev det som «en globus med den første bokstaven i etternavnet ditt hengende over» (un globe surmonté par la première lettre de votre nom). Symbolet 20px ble foreslått av Johann Gottfried Köhler og modifisert av Bode, og er en hybrid av symbolene for Mars ♂ og solen ☉. Uranos var himmelen i gresk mytologi, og de fleste på den tiden hadde en tanke om at himmelen ble styrt av de samlede krefter til solen og Mars. I Kina omtales planeten som «himmelens kongestjerne» (kinesisk: 天王星, pinyin: tiānwángxīng, kantonesisk: Tinwongsing). Denne navneformen brukes også i Korea (hangul: 천왕성, revidert romanisering: Chunwangseong), på japansk (Ten'ousei) og vietnamesisk.
Omløp og rotasjon thumb|Uranus har en omløpstid rundt solen på 84 år. Gjennomsnittlig avstand fra solen er drøyt 3 milliarder km (ca. 20 AE) thumb|Infrarødt HST-bilde viser skybånd, ringer og måner i den ellers strukturløse atmosfæren. Varme områder er vist rødt. Omløpstiden rundt solen er på drøyt 84 år. Gjennomsnittlig avstand fra solen er omtrent 3 milliarder km (rundt 20 AU). Sollysets intensitet ved overflaten er ca. 1/400 av den på jorden. Detaljer om planetens omløpsbane ble først kalkulert av Pierre-Simon Laplace i 1783. Med tiden ble uoverensstemmelser oppdaget mellom den forutsatte og observerte banen, og i 1841 foreslo John Couch Adams at forskjellene skyldtes gravitasjonskreftene fra en ukjent planet. For å få en forklaring på dette startet Urbain Le Verrier i 1845 uavhengig forskning rundt Uranus’ omløpsbane og gravitasjonskrefter. 23. september 1846 fant Johann Gottfried Galle planeten Neptun nær det forutsette området til Le Verrier.
Rotasjonsperioden til det indre av Uranus er 17 timer og 14 minutter, mot klokken (retrograd). Som for alle de andre gassplanetene forekommer det også i Uranus' atmosfære svært sterke vinder som går motsatt vei av planetens rotasjon. Ved noen breddegrader, for eksempel ca. to tredjedeler av avstanden fra ekvator til sydpolen, beveger synlige formasjoner i atmosfæren seg mye raskere og fullfører en full rotasjon på så lite som 14 timer.
Aksehelning Rotasjonsaksen ligger på planetens side med hensyn til solsystemets plan, med en aksehelning på 97,77°. Dermed «ligger» planeten i banen, og vinkelen mellom polene og banen er nesten null. Aksehelningen gir årstidsvariasjoner som er helt forskjellige fra de man finner på andre store planeter. Mens andre planeter roterer liksom snurrebasser relative til solsystemets plan, går Uranus rundt mer som en rulleball. En av polene vender kontinuerlig vender inn mot solen mens den andre vender bort ved (før og etter) Uranus’ solverv. Kun en smal stripe ved ekvator opplever en drastisk dag/natt-syklus, men med solen veldig lavt over horisonten som ved jordens polområder.
På den andre siden av omløpsbanen er situasjonen motsatt. Dermed har ikke Uranus noen egentlig nord- og sydpol. Hver pol har rundt 42 år med kontinuerlig sollys fulgt av 42 år med sammenhengende mørke. Ved tiden rundt jevndøgn vender solen mot ekvatoren til Uranus og gir en periode med dag/natt-syklus lignende de syklusene som finner sted på de fleste andre planeter. Da Voyager 2 passerte i 1986 pekte en av polene nesten rett mot solen. Uranus gjennomgikk sitt siste jevndøgn 7. desember 2007.
Nordre halvkule År Sydlige halvkuleVintersolverv1902, 1986SommersolvervVårjevndøgn1923, 2007HøstjevndøgnSommersolverv1944, 2028VintersolvervHøstjevndøgn1965, 2049Vårjevndøgn
Rotasjonen gjør at polområdene gjennomsnittlig mottar mer solenergi per år enn ekvatoriale områder. Likevel er det varmere ved ekvator enn ved polene. Den underliggende årsaken er ukjent. Grunnen til den spesielle aksehelning er heller ikke kjent, men det spekuleres i om en protoplanet på størrelse med jorden kolliderte med Uranus ved solsystemets dannelse og fikk planeten på skrå.
Sørpolen pekte nesten rett mot solen da Voyager 2 passerte i 1986. Polområdet blir referert til som «sør» etter definisjonen som er fastsatt Den internasjonale astronomiske union. Definisjonen sier at nordpolen skal være polområdet som peker over det uforanderlige planet til solsystemet (bort fra solen), uansett hvilken retning planeten går rundt. Noen ganger blir en annen konvensjon brukt, hvor et legemes nord- og sydpol forklares ved hjelp av høyrehåndsregelen i sammenheng med rotasjonsretningen. Ifølge dette koordinatsystemet var det «nordpolen» som var i sollyset i 1986.
Den ekstreme aksehelningen ser ut til å gi ekstreme årstidsvariasjoner i været. Da Voyager 2 passerte var skymønstrene svært svake og utydelige. Nyere bilder fra Hubble-teleskopet viser atskillig tydeligere skymønstre. I 2007 sto solen direkte over ekvator.
Synlighet