Lady Macbeth er en rollefigur i William Shakespeares skuespill Macbeth (c.1603-1607). Hun er gift med skuespillets protagonist, Macbeth, en skotsk adelsmann. Hun blir Dronning av Skottland etter å ha drevet ham til å begå kongemord, og lider senere under skyldfølelse for sin delaktighet i forbrytelsen. Hun dør utenfor scenen i den siste akten, øyensynlig i et selvmord.
Rollefigurens opphav ligger i beskrivelsen av Kong Duff og Kong Duncan i Holinsheds krøniker (1587), en historiekrønike om Storbritannia som Shakespeare var kjent med. Shakespeares Lady Macbeth ser ut til å være en kompositt av to distinkte personer i Holinshed: Donwalds masete og blodtørstige kone i fortellingen om Kong Duff, og Macbeths ambisiøse kone i fortellingen om Kong Duncan.
Lady Macbeth er en sterk tilstedeværelse i skuespillet, særlig i de to første aktene. Men etter drapet på Kong Duncan blir rollen hennes mindre. Hun blir til en uinvolvert tilskuer til Macbeths intriger, og en nervøs vertinne på en bankett dominert av hennes manns hallusinasjoner. Hennes Søvngjengerscene i den femte akten er et mesterstykke og hennes utrop, "Out, damned spot!," er blitt en frase kjent for de fleste Engelskspråklige. Beskjeden om hennes død sent i den femte akten gir inspirasjonen for Macbeths Tomorrow and tomorrow and tomorrow tale.
Kritikere ser i rollefiguren konflikten mellom det feminine og det maskuline, slik de blir innprentet i kulturelle normer. Lady Macbeth undertrykker sine instinkter mot medfølelse, moderlighet, og skjørhet—assosiert med femininitet—til fordel for ambisjon, hensynsløshet, og maktsykhet. Denne konflikten farger hele dramaet, og kaster lys på kjønnsbaserte forutinntatte holdninger fra England i Shakespeares dager og frem til i dag.
Rollen har tiltrukket seg utallige berømte skuespillerinner over århundrene, inkludert Sarah Siddons, Helen Faucit, Ellen Terry, Vivien Leigh, Francesca Annis, Judith Anderson, Judi Dench and Keeley Hawes. Jeanette Nolan spilte rollen i Orson Welles kontroversielle filmadapsjon fra 1948.
Opphav Shakespeares Lady Macbeth ser ut til å være en kompositt av to personer funnet i fortellingene om Kong Duff og Kong Duncan i Holinsheds krøniker (1587). I fortellingen om Kong Duff lider Donwald, en av hans kapteiner, under døden til sine slektninger etter ordre fra kongen. Donwald vurderer kongemord etter "the setting on of his wife" som "showed him the means whereby he might soonest accomplish it." Donwald forakter en slik handling men overkommer forakten etter masing fra sin kone. Etter å ha servert mat og drikke til kongens tjenere slipper paret sine medhjelpere inn i kongens kammers slik at de kan drepe han. Drapet på Duff finner sin motivasjon i hevn heller enn ambisjon.
I Holinsheds fortelling om Kong Duncan er Lady Macbeth begrenset til en enkelt settning:
"The words of the three Weird Sisters also (of whom before ye have heard) greatly encouraged him hereunto; but specially his wife lay sore upon him to attempt the thing, as she was very ambitious, burning with an unquenchable desire to bear the name of a queen."Holinshed's Chronicles, Volume V: Scotland, page 269
I Holinshed finnes ikke påkallelsen av "spirits that tend on mortal thoughts," Søvngjengerscenen, og forskjellige detaljer i dramaet knyttet til Macbeths død.
Selv om Macbeths kone kan spores til et historisk motstykke, Dronning Gruoch av Skottland, er Shakespeares rollefigur knyttet så svakt til henne at båndene mellom dem er så godt som ikke-eksisterende.
Rolle i skuespillet Lady Macbeth dukker opp første gang i den femte scenen i første akt når hun, i et brev fra sin mann, får vite at tre hekser har profetert at han vil bli konge. Når Kong Duncan overnatter i slottet hennes, griper hun muligheten til å få han myrdet. Siden hun er klar over at hennes manns temperament er "too full o' the milk of human kindness" til å begå et kongemord, planlegger hun detaljene i drapet, så, for å besvare sin manns argumenter og minne han på at det var han som først tok opp saken, gjør hun narr av hans mot og manndom, og vinner ham til slutt til sin plan.
Kongen trekker seg tilbake etter en kveld med festing. Lady Macbeth gir kongens tjenere en sovedrikk og legger dolker klar for å utføre forbrytelsen. Macbeth dreper den sovende kongen mens Lady Macbeth venter i nærheten. Når han tar med dolkene fra kongens rom beordrer Lady Macbeth ham å ta dem med tilbake til åstedet. Han nekter, så hun bærer dolkene tilbake til rommet og gnir inn de sovende tjenerne med blod før Macbeth og Lady Macbeth trekker seg tilbake for å vaske blodet av hendene.
Etter drapet på Kong Duncan blir Lady Macbeths rolle i historien mindre. Når Duncans sønner flykter fra landet i frykt for sine live blir Macbeth kronet til konge. Uten å rådføre seg med sin dronning planlegger Macbeth andre mord for å sikre tronen, og, på en kongelig bankett, blir dronningen nødt til å be gjestene farvel når Macbeth begynner å hallusinere. I sin siste scene går hun i søvne i fundamental pine. Hun dør utenfor scenen og det blir antydet at hun har begått selvmord når Malcolm erklærer at hun døde av "self and violent hands."Macbeth, Act 5, Scene 8, Line 71.
Søvngjengerscenen
SøvngjengerscenenMacbeth, Act 5, Scene 1. er en av de mest berømte scenene fra Macbeth, og i alle Shakespeares verker. Det har ingen motstykke i Shakespeares kildemateriale for skuespillet—Holinsheds krøniker—men er ene og alene Shakespeares oppfinnelse.
Scenen er, med unntak av de få siste linjene, skrevet kun i prosa og Lady Macbeth den eneste rollefiguren av noen betydning som har sin siste opptreden "denied the dignity of verse." Ifølge A.C. Bradley gav Shakespeare generelt prosa til rollefigurer som utviser abnormale sinnstilstander eller andre abnormale tilstander som søvngjengeri, siden den regulære rytmen i vers er upassende for rollefigurer som har mistet sin mentale balanse eller som er utsatt for bilder eller inntrykk uten noen rasjonell forbindelse. Lady Macbeths minner—blodet på hendene hennes, klokken som slår, hennes manns motvilje—er dratt frem fra hennes kaotiske sinn i tilfeldig rekkefølge, og hvert bilde fordyper hennes pine. For Bradley, Lady Macbeths "brief toneless sentences seem the only voice of truth" der de spartane og enkle konstruksjonen av rollefigures diksjon uttrykker en "desolating misery."A.C. Bradley. Shakespearean Tragedy. Palgrave Macmillan; 4th edition, 2007.
Tolkning Anti-moren I artikkelen Fantasizing Infanticide: Lady Macbeth and the Murdering Mother in Early Modern England argumenterer Stephanie Chamberlain for at selv om Lady Macbeth higer etter makt, er makten hennes “conditioned on maternity” noe som var en “conflicted status in early modern England.” Chamberlain mener at de neagtive bildene av Lady Macbeth som en morsfigur (som når hun snakker om å slå inn skallen på barnet som hun før ved brystet) reflekterer bildet av morsfiguren i tidlig moderne tid i England. Mødre ble ofte fordømt for å være en dårlig mor ved å skade de uskyldige livene som ble plassert i deres hender. Lady Macbeth personifiserer dermed alle mødre i tidlig moderne England som ble fordømmt for Lady Macbeths fantasi om barnemord. Lady Macbeths fantasi er ikke en kamp for å bli en mann, men heller en kamp med fordømmelsen av å være en dårlig mor.Chamberlain, Stephanie. "Fantasizing Infanticide: Lady Macbeth and the Murdering Mother in Early Modern England." College Literature. Vol. 32.2. West Chester University, 2005. pp. 72-91.
Jenijoy La Belle inntar et noe annet standpunkt i sin artikkel A Strange Infirmity: Lady Macbeth’s Amenorrhea (Amenoré): Lady Macbeth ønsker ikke bare å fjerne seg fra femininitet, hun ber åndene om å eliminere de grunnleggende biologiske egenskaper av femininitet. Den feminine egenskapen La Belle fokuserer på er menstruasjon: med utropet “make thick [her] blood / Stop up th’ access and passage to remorse” ber Lady Macbeth om at hennes menstuasjonssyklus skal stoppe. Dermed håper hun å forhindre følsomhet og omsorg som blir assosiert med kvinner. Hun håper å bli lik en mann for å stoppe alle følelser av anger for kongemordet. La Belle kobler også en stanset menstruasjonssyklus med barnemordet i skuespillet: "the strangled babe" hvis finger blir kastet i heksene gryte; Macduffs spedbarn som blir "savagely slaughter’d" (4.3.205); og det ammende spedbarnet med benløse gummer hvis skalle Lady Macbeth ville slå inn. Lady Macbeth er den ultimate anti-moren som ikke bare ville slå inn skallen på et spedbarn, men går enda lengre i å ønske å stoppe sin evne til prokreasjon.La Belle, Jenijoy. "A Strange Infirmity: Lady Macbeth's Amenorrhea." Shakespeare Quarterly, Vol. 31.3. Folger Shakespeare Library, 1980. pp. 381-386.
Heksen Literturkritikere og historikere mener at ikke bare representerer Lady macbeth en anti-mor, men de klassifiserer henne som en spesifikk type anti-mor figur: heksen. Kritikeren Joanna Levin definerer en heks som en kvinne som bukker under for en satanisk kraft, som lyster etter djevelen, og som, enten av denne årsak eller et ønske om å få overnaturlige evner, påkalle onde makter. Den engelske legen Edward Jorden utga Briefe Discourse of a Disease Called the Suffocation of the Mother i 1603, der han spekulerte at denne makten bokstavelig talt avstedkom fra de kvinnelige kjønnsorganene. Siden ingen andre hadde publisert noen studier på kvinners, spesielt mødres, mottagelighet for å bli til både heksen og den forheksede (besatt av demoner) bidro Jordens funn til å skape fundamentet for Engelsk renessansekulturs syn på forholdet mellom kvinner og heksedom. Levin henviser til Marianne Hesters Lewd Women and Wicked Witches: A Study of Male Domination, der Hester artikulerer en feministisk tolkning av heksen som en egenmektig kvinne. Levin oppsummerer påstanden fra feministiske historikere som Hester som: heksen burde være en skikkelse feiret for sin ikkekonformasjon, trass, og generall sans for egenmakt; hekser utfordret den patriarkalske autoriteten og hierarkiet, og spesifikkt "threatening hegemonic sex/gender systems." Dette synet assoieres med heksedom—og ved utvidelse, Lady Macbeth—ikke med skurkestreker og ondskap, men med heroisme.
Jenijoy La Belle evaluerer Lady Macbeths femininitet og seksualitet slik de relaterer til å være mor og heksedom. At hun påkaller ånder gjør henne lik en heks, og selve akten etablerer en likhet i måten både Lady Macbeth og De Tre Heksene i skuespillet "use the metaphoric powers of language to call upon spiritual powers who in turn will influence physical events — in one case the workings of the state, in the other the workings of a woman's body." Som heksene streber lady Macbeth etter å gjøre seg selv til et instrument for å bringe til veie fremtiden. Hun viser seg som en ikkekonformerende, trassig, og egenmektig skikkelse, og en eksplisitt trussel mot et patriarkisk styresett, i det hun, gjennom å utfordre hans maskulinitet, manipulerer Macbeth til å myrde Kong Duncan. På tross av at hun kaller ham en feiging forblir Macbeth motvillig, inntil hun spør: "What beast wasn't, then, that made you break this enterprise to me? / When you durst do it, then you were a man; / And to be more than what you were, you would / Be so much more the man." Slik understreker Lady Macbeth en maskulin oppfattelse av makt, men dog bare etter å ha bedt om å bli avkjønnet eller defemininisert. De Tre Heksene blir også fremstilt som defemininiserte, androgyne, skikkelser. De har sjegg (1.3.46), (som er assosiert med Lady Macbeths Amenoré). Hekser ble oppfattet som en ekstrem type anti-mor, til og med antatt å være i stand til å koke og spise sine egne barn. Selv om Lady Macbeth kanskje ikke uttrykker vold mot sitt barn med den samme grad av groteskeri, så uttrykker hun uansett en form for brutalitet når hun sier hun ville knust spedbarnets skalle.
Kjønnsstereotypen