thumb|Den store bygdeborgen Cadbury i Somerset. Dumnonia er det latiniserte navnet på et britonsk kongedømme, eller en gruppe av småkongedømmer, fra sub-romersk Britannia mellom slutten av 300-tallet og slutten av 700-tallet. Det lå i lengst sør i romersk Britannia på halvøyen i sørvest. Det var sentrert i det området som siden ble kjent som Devon, men omfattet også deler av Somerset og muligens Dorset da dens østlige grense var skiftende over tid. I dag heter dette området Cornwall.
En del historikere har fortolket det til også å ha omfattet Cornubia (Cornwall), skjønt dette kongedømmet var basert av stammen eller folket cornovii, og synes å ha vært delvis uavhengig i bestemte tider, og var helt klart uavhengig etter at andre deler av Dumnonia kom inn under angelsaksisk kontroll mellom 600- og 900-tallet. Pearce, Susan M. (1978): The Kingdom of Dumnonia: Studies in History and Tradition in South-Western Britain A.D. 350-1150. Padstow: Lodenek Press.
Navn thumb|right|Keltiske stammer i sørlige Britannia i begynnelsen av den romerske perioden. Kongedømmet Dumnonia har sitt navn etter dumnonii, eller dumnonene, en britonsk (keltisk) stamme som levde i sørvest da romerne invaderte Britannia, i henhold til geografen Klaudios Ptolemaios' Geografike hyfegesis. Varianter av navnet Dumnonia er blant annet Domnonia og Damnonia, sistnevnte ble benyttet av Gildas på 500-tallet som en vits på «damnation» (= helvete) for å tukte og hudflette områdets samtidige hersker, Konstantin.Koch, John T. (2006): Celtic Culture: a historical encyclopaedia Navnets egentlige etymologiske opprinnelse ligger i det urkeltiske rotordet *dumno-, i betydningen både «dyp» og «verden». Folkegrupper eller stammer med tilsvarende navn eksisterte i Skottland (Damnonii) og Irland (Fir Domnann). Senere ble området kjent for de engelske naboene i Wessex som et vestwalisisk kongedømme, og det innbyggere som Defnas (= «menn fra Dumnonia»). I gammelwalisisk og tilsvarende i deres eget sørvestlige, brytoniske språk, var det Dyfneint og det er denne formen som blitt bevart i dag i navnet til fylket Devon (moderne walisisk Dyfnant, kornisk: Dewnans).
Etter utvandringen fra sørvestlige Britannia til nordlige Armorica i Gallia på motsatt side av Den engelske kanal, ble et søsterkongedømme som også ble kalt for Domnonia (bretonsk: Dumnonea, fransk: Domnonée) etablert på kysten av fastlandet i hva som siden ble kjent som Bretagne (bretonsk: Breizh, fransk: Bretagne) og som betydde ganske enkelt «Britannia». Navnet er avledet fra den franske betegnelsen Grande-Bretagne, Storbritannia, anvendt for å skille De britiske øyer fra Bretagne på fastlandet. Hovedperioden for utvandring fra Dumnonia til Armorica er antatt å ha vært i tiden mellom 400-tallet og 500-tallet, og det er spekulert at det var sammenbruddet i det romerske styret i Britannia som tvang dumnonene til å søke etter nye områder.Yorke, Barbara (1995): Wessex in the early Middle Ages
Omfang I henhold til spredningen av mynter tilhørende dumnonene og durotrigene,Jones, Barri; Mattingly, David (1990): «Britain Before the Conquest: Urbanization», i An Atlas of Roman Britain, Cambridge: Blackwell Publishers (utgitt 2007), ISBN 9781842170670: ss. 47–55 synes det som om før romerne kom hadde dumnonene befolket den sørvestlige halvøya av Britannia så langt øst som elven Parrett i Somerset og elven Axe i Dorset. I romersk tid var det en provinsgrense mellom området styrt fra Exeter og de styrt fra Dorchester og Ilchester.
I tiden etter romerne var dumnonenes østlige grense uklar. Grensen kan ha blitt dannet av festningsvollen West Wansdyke, skogen Selwood Forest og forsvarsvollen Bokerly Dyke. I så fall ville Dumnonia ha omfattet det senere Cornwall, Devon, det meste av Somerset og det meste av Dorset. Om det var tilfelle ville Dumnonia også ha inkludert steder som Glastonbury og South Cadbury. Da Wessex senere ekspanderte ble grensene gradvis presset lengre vestover.
Kultur og industri thumb|Øya St Michael's Mount, sett fra fjærsteinene i Marazion. De kulturelle forbindelsene til dumnonene fra tiden før romernes ankomst, slik den er uttrykt i deres keramikk, er antatt å ha vært med halvøya Armorica på den andre siden av kanalen, og med Wales og Irland, framfor med sørøstlige Britannia.Cannon, J.A. (2002): «Kingdom of Dumnonia», i The Oxford Companion to British HistoryCunliffe, Barry (2005): Iron Age Communities in Britain: an Account of England, Scotland and Wales from the Seventh Century BC Until the Roman Conquest, 4. utg. ss. 201-206. Folket i Dumnonia har sannsynligvis snakket en brytonsk dialekt tilsvarende til etterkommerne av dagens kornisk og bretonsk. Irske innvandrere, Déisi, er dokumentert med deres steiner risset inn med ogham-skriftThomas, Charles (1994): And Shall These Mute Stones Speak? Post-Roman Inscriptions in Western Britain Cardiff:Steinene er tidvis risset inn med latinske bokstaver, andre ganger både ogham og latin: Thomas (1994). University of Wales Press som de etterlot seg, bekreftet og supplert ved studier av stedsnavn. Bortsett fra fiske og jordbruk var de viktigste ressursene gruvedrift av tinn. Tinn har blitt eksportert siden de eldste tider fra havnene i Ictis, (St Michael's Mount eller Mount Batten). Tinnarbeid fortsatte gjennom hele den romerske tiden og synes å ha nådd sitt høydepunkt i løpet av 200-tallet e.Kr.A history of Cornish mining Området opprettholdt handelsforbindelsene med Gallia og Middelhavet lenge etter at romerne trakk seg ut av Britannia tidlig på 400-tallet, og det er sannsynlig at tinn spilte en viktig rolle i denne handelen. Keramikkproduksjon i tiden etter romerne har blitt avdekket på mange arkeologiske steder i regionen.
Kristendommen synes å ha overlevd i Dumnonia etter at romerne forsvant i henhold til et antall av sene romersk-kristne kirkegårder som vedvarte inn i postromerske tid. På 400- og 500-tallet var området etter sigende kristnet av barna til Brychan, en legendarisk konge fra sørlige Wales, og av helgener fra Irland som sankt Piran, fra Wales som sankt Petroc, og den kvinnelige helgenen Keyne fra West Country. Det var viktige klostre ved Bodmin i Cornwall og Glastonbury i Somerset; og dessuten i Exeter hvor det siden har blitt avdekket graver fra 400-tallet i nærheten av Katedralen i Exeter. Disse var sannsynligvis kirkegården til klosteret helliget sankt Bonifatius (om dette var angelsaksisk eller britonsk kloster er fortsatt et stridsemne). Sporadisk er korniske biskoper navngitt i ulike nedtegnelser inntil de underkastet seg Canterbury erkebispedømme på midten av 800-tallet. Systemet med kirkesogn var en utvikling som skjedde under normannerne.Pearce (1978), kapittel. 3 «The Establishment of the Church».
Bosetninger thumb|right|Funnsteder av steiner med inskripsjoner i Cornwall og Devon. I før-romersk tid hadde dumnonene en økonomi som var preget av mange individuelle bondegårder uten dominerende herskerelite. Rundt 55 e.Kr. hadde romerne etablert en festning med legionærer ved Isca Dumnoniorum, tilsvarende dagens Exeter, men vest for Exeter var området i stor grad ikke preget av romersk kultur og styre.Roman-Britain.org The Dumnonii. Det meste av Dumnonia er bemerkelsesverdig for dets mangel på system av romerske villaer, skjønt det var et betydelig antall sør for Bath og rundt Ilchester, og for dets mange bosetninger som overlevde i den romano-britiske tiden. Som ved andre brytonske områder ble jernalderens bygdeborger, eksempelvis Cadbury Castle, befestet og forsterket i løpet av den post-romerske tiden av høvdinger eller konger. Andre bosetninger med høy status som Tintagel synes også ha blitt rekonstruert i løpet av denne perioden. Lokal arkeologi har avslørt at de isolert omkapslete gårdene kjent lokalt som «rounds» («rundinger») synes å ha overlevd etter at romerne forlot landet, men ble deretter erstattet på 500- og 600-tallet av gårder som ikke var omkapslet i henhold til brytonisk toponymiske ordleddet tre-.Kain, Roger; Ravenhill, William (red.) (1999): Historical Atlas of South-West England. Oppslagsordet «Exeter» gir detaljert informasjon.
Exeter, kjent for britonerne som Caer Uisc, var senere stedet for en betydningsfull saksisk kirke, men var fortsatt delvis bebodd av dumnonske britonere fram til 900-tallet da kong Adalstein forviste dem.Snyder, Christopher A. (2003 ): The Britons, Blackwell ISBN 978-0-631-22260-6 Ved midten av 800-tallet kan det kongelige sete ha vært lokalisert lengre vest i løpet av den vestsaksiske ekspansjonen, til Lis-Cerruyt (dagens Liskeard). Korniske jarler på 900-tallet skal etter sigende ha flyttet til Lostwithiel etter at Liskeard ble beleiret.Whitaker, John (1804): The Ancient Cathedral of Cornwall, Historically Surveyed. London, ss. 48 Det har blitt foreslått at herskerne av Dumnonia var reisende, stoppet ved ulike kongelige bosteder som Tintagel og Cadbury Castle, ved ulike tider av året, muligens holdt de samtidig land i Bretagne på andre siden av kanalen. Det er tekstuell og arkeologisk bevis at distrikter som Trigg ble benyttet som krigspunkter for «krigsverter» fra hele regionen,Morris, John (1993): The Age of Arthur: a history of the British Isles from 350 to 650. London: Weidenfeld and Nicolson sannsynligvis også ha inkludert oversjøiske krigere i henhold til stedsnavn i Bretagne - tilbakevendende motiv knyttet til den brytonske Arthurmyten hadde sin opprinnelse i denne perioden, eksempelvis fortellingen om Tristan og Isolde.
Herskere og historie Selv om Dumnonia ble underkastet en gang rundt 78 er det mulig at den lokale befolkningen opprettholdt en sterk lokal kontroll, og Dumnonia kan i praksis ha vært selvstyrt under romersk overherredømme. Geoffrey av Monmouth hevdet at herskeren av Dumnonia, kanskje med referanse til perioden ca 290-305, var Caradoc (Caractacus), som det ble sagt var den tiltrodde rådgiveren til Eudaf Hen (Octavius den gamle). Om ikke helt og holdent en legendarisk figur, var ikke Caradoc en konge i den sanne mening, men kan ha holdt et mektig posisjon innenfor den romerske administrasjon. Det er mulig at «Caratacus-steinen»Caratacus Stone - Standing Stone (Menhir) in England in Somerset, Megalithic.co.uk i Withypool i nærheten av Dulverton med inskripsjonen Carataci nepus--- («Caradocs ætt...») var en nedtegnelse av en av hans slektninger.
Etter at romerne forlot området gikk Dumnonias historie inn i mørket, selv om stedets mer avsidesliggende geografi bidro til at det overlevde i flere århundrer. Det som ettertiden vet om Dumnonia for denne uklare tiden kommer fra en rekke kilder og disse er særdeles vanskelige å fortolke da historisk fakta, legender og uryddige pseudohistorie er innviklet i kilder på mellomwalisisk og latin. Hovedkilden som er tilgjengelig for perioden er Gildas' De Excidio Britanniae og Nennius' Historia Brittonum, Annales Cambriae, Den angelsaksiske krønike, William av Malmesburys Gesta Regum Anglorum og De Antiquitate Glastoniensis Ecclesiae, sammen med tekster fra Den svarte boken fra Carmarthen og Llyfr coch Hergest («Hergests røde bok»), og ikke minst Beda den ærverdiges Historia ecclesiastica gentis Anglorum, foruten også Bonedd Gwŷr y Gogledd (De hederlige menn fra nord) og samlingen Llyfr Baglan (Baglans bok) med slektslister.
Den arturianske forbindelse