frameless|right|220px Yr Hen Ogledd (engelsk: The Old North, norsk Det gamle nord) er et walisisk begrep som er benyttet av historikere for å referere til de deler som i dag er nordlige England og sørlige Skottland i årene mellom år 500 og fram til vikingenes invasjoner og den norrøne innvandringen fra rundt år 800, og med særlig interesse for de brytonisk talende folkene som levde der.
Begrepet er avledet fra heroisk poesi som ble fremført av barder (skalder) ved hoffene til walisiske konger på denne tiden. Fra et relativt sørwalisisk perspektiv er disse fortellingene om Gwŷr y Gogledd («mennene fra nord») med deres slektskap til fortidens stormenn, fortalt i genealogier (slektslister) som Bonedd Gwŷr y Gogledd («Avstamning fra mennene i nord»). «Nord» har blitt «Det gamle nord» ettersom det er lenge siden de skriftlige tekstene var samtidige.
I forsøk på å konstruere en rimelig nøyaktig historie for det sørlige Skottland og nordlige England har historikerne adoptert begrepet «Det gamle nord» fra walisisk heltediktning for å referere til brytoniske kongedømmer som eksempelvis Rheged, hvor de da som bodde der antagelig talte kumbrisk, en dialekt av brytoniske språk. I denne forstand er begrepet ment for forskningsfeltet, og ikke ment for å gi utilbørlig vekt til den diktningen og de slektslistene som opprinnelig skapte begrepet.
Walisisk interesse En av de tradisjonelle fortellingene knyttet til dannelsen av Wales er avledet fra beretningen om da Cunedda og hans sønner kom til Wales. I denne skildringen ble de referert til som «Menn fra nord». Cunedda var en tidlig walisisk leder og er ansett som stamfar til kongeslekten i Gwynedd, et av de største og mektigste av de walisiske kongedømmene. Gwynedd var også et vedvarende element i historien til Det gamle nord. Imidlertid er forholdet mellom Wales og Det gamle nord mer omfattende enn denne ene hendelsen, og innebar selvforståelsen om at walisere og mennene fra nord var et og samme folk.
Det moderne walisiske begrepet for dem selv, Cymry, er avledet fra dette førhistoriske slektskapet. Det er ikke opprinnelig et etnisk eller kulturelt begrep, og viser til waliserne i Wales og de brytonisktalende mennene i nord, og utelukket alle andre.Lloyd 1911:191 – 192, Note to Chapter VI, the Name "Cymry"Phillimore, Egerton (1888): «Review of A History of Ancient Tenures of Land in the Marches of North Wales», i Phillimore, Egerton: Y Cymmrodor, IX, London: Honourable Society of Cymmrodorion, ss. 368 – 371 Begrepet omfattet aldri folk i Cornwall eller Bretagne som kom fra en tilsvarende arv, kultur og språk som både waliserne og mennene fra nord. Begrepet kom i bruk som en beskrivelse på seg selv tidlig på 600-tallet og antagelig tidligere.Phillimore, Egerton (1891): «Note (a) to The Settlement of Brittany», i Phillimore, Egerton: Y Cymmrodor, XI, London: Honourable Society of Cymmrodorion, 1892, ss. 97 – 101 De ble brukt i middelalderen for å beskrive både det nordlige Strathclyde (også kalt Alt Clut), som var det kongedømmet som etterfulgte Ystrad Clud (også kjent som Nordlige Cumbria) som hadde en viss blomstring rundt 900–1100, og vestlige England nord for elvemunningene Ribble og Alt Estuaries (også kjent som Sørlige Cumbria). Begrepet har blitt bevart i dag for navnet Wales som på walisisk er Cymru, «landet til Cymryene», og i navnet til et av områdene i Det gamle nord, Cumbria.
Mange av de tradisjonelle informasjonskildene om Det gamle nord er antatt å ha kommet til Wales fra Det gamle nord, og skalder som Aneirin, den påståtte forfatteren av heltediktet Y Gododdin, er antatt å ha vært en hoffskald i Det gamle nord. Disse fortellingene og skaldene er betraktet som like walisisk som de fortellinger og de skalder som faktisk kom fra Wales.
Kilder
I Edward Anwyls artikkel Wales and the Britons of the North listes ulike litterære og historiske kilder.Anwyl, Edward (Juli 1907 – April 1908): «Wales and the Britons of the North», The Celtic Review, IV, Edinburgh: Norman Macleod (utgitt 1908), ss. 125 – 152; 249 – 273 En noe utdatert introduksjon til studiet av gammelwalisisk poesi finnes i Anwyls artikkel fra 1904, Prolegomena to the Study of Old Welsh Poetry.Anwyl, Edward (1904): «Prolegomena to the Study of Old Welsh Poetry», Transactions of the Honourable Society of Cymmrodorion (Session 1903 – 1904), London: Honourable Society of Cymmrodorion (utgitt 1905), ss. 59 – 83
Litterære kilder Den bardiske poesien som er tilskrevet Taliesin, Aneirin, og Llywarch Hen. De genealogisk skriftene i Harleian-genealogiene, Bonedd Gwŷr y Gogledd og Genealogiene i Jesus College MS 20. Triadene om Øya Britannia (merk at de fleste triadene utgitt i det beryktede tredje bind av The Myvyrian Archaiology of Wales er kjent som en forfalskning av Iolo Morganwg, og er ikke betraktet som en gyldig historisk kilde).Lloyd 1911:122 – 123, «Notes on the Historical Triads», i The History of Wales Den standardiserte forskningsutgaven er Trioedd Ynys Prydein av Rachel Bromwich.Rachel Bromwich (red.): Trioedd Ynys Prydein (University of Wales Press, revidert utgave 1991) ISBN 0 7083 0690.
Andre elegier (walisisk: marwnadau) og lovsanger (walisisk: canu mawl), foruten også bestemte mytologiske fortellinger som har blitt bevart.
Fortellinger som hyller en beskytter og konstruksjoner av smigrende slektslister er hverken uten skjevheter eller pålitelige kilder for historisk nøyaktig informasjon. Imidlertid, mens de kan overdrive og komme med tvilsomme og oppdiktede påstander, forfalsker eller endrer de ikke historiske fakta som var kjent for bardens publikum ettersom de ville latterliggjøre og være vanærende for både bardene som deres beskyttere. I tillegg var eksistensen av fortellinger om nederlag og tragedier, foruten også fortellinger om seirer, gitt ytterligere troverdighet til deres verdi som historiske kilder. Innenfor denne konteksten kan slike fortellinger inneholde nyttig informasjon, mye av det tilfeldig, om en epoke fra historien om De britiske øyer hvor det ellers er lite faktisk informasjon.
Historiske kilder Historia Brittonum tilskrevet til Nennius Annales Cambriae Den angelsaksiske krønike Historia ecclesiastica gentis Anglorum ved Beda Tigernach-annalene
Disse kildene er ikke uten mangler. Både deres forfattere som deres senere avskrifter har tidvis vist mangel på nøytralitet for å fremme egne interesser, portrettere deres egne agendaer i et positivt lys, alltid på den rettferdiges side og moralsk overlegen. Fakta som motstrider til disse blir tidvis utelatt og falsk informasjon presentert som historisk fakta har tidvis blitt lagt inn.
Mens forfatteren Beda var fra Northumbria og skrev om fordommer mot de innfødte britonere, er hans Kirkehistorie relativt vel ansett for dens forsøk på å gjenfortelle historien oppriktig og nøyaktig så langt som det var mulig. Når Beda videreførte «tradisjonell» informasjon som manglet et historisk grunnlag, sørget Beda for å fortelle at så var også tilfellet.For et nyere syn på Bedas behandling av britonere i sitt verk, se W. Trent Foley & N.J. Higham: «Bede on the Britons». Early Medieval Europe 17.2 (2009): ss. 154–185.
De Excidio et Conquestu Britainniae av Gildas (c. 516–570) er tidvis relevant ettersom det nevner tidlig folk og steder og dessuten nevner litterære og historiske kilder. Verkets hensikt var dog ikke å gjenfortelle historien, men å preke om kristendommen til forfatterens samtidige. Det er dessuten en av de få samtidige redegjørelser fra denne tiden som har blitt bevart for ettertiden.
Falske kilder Historia Regum Britanniae av Geoffrey of Monmouth er avvist som hovedsakelig pseudohistorie, skjønt den er viktig som en kilde for en stor mengde litterære romanser. Mangelen på historisk verdi tilskrevet verket ligger bare delvis i det faktum at det inneholder så mange fiktive fortellinger og forfalskninger av de faktiske hendelsene. Forskerverker av anerkjente historikere som John Edward Lloyds A History of Wales from the Earliest Times to the Edwardian Conquest (En historie om Wales fra de tidligste tider til den edvardianske erobring, 1911) inneholder tallrike sitater fra Geoffreys historiefabrikasjoner, men siterer ham aldri som en kilde av legitim historisk informasjon.Lloyd 1911, A History of Wales Langt nyere historieverker tenderer til å benytte langt mindre energi på Geoffreys Historia, og stort sett bare overser ham i forbifarten. I John Davis' verk fra 1990, A History of Wales, diskuterer det første avsnittet på side 1 Geoffreys betydning, og etter det ble han tidvis nevnt som kilde for historiske unøyaktigheter og ikke som en kilde for det motsatte.Davies 1990:1, A History of Wales Tidligere historieverker kunne avgi et par avsnitt som diskuterte bevis som Geoffrey var opphavsmann til fiktiv informasjon, eksempelvis James Parkers The Early History of Oxford (1885) hvor figurer som Eldad, Eldod, abbed Ambrius, og andre ble markert som resultatet av Geoffreys egen diktning.Parker, James (1885): «Description of Oxford in Domesday Survey», The Early History of Oxford 727 – 1100, Oxford: Oxford Historical Society, s. 291
Iolo-manuskriptene er en samling av manuskripter som ble presentert tidlig på 1800-tallet av Edward Williams, bedre kjent under sitt walisiske navn, Iolo Morganwg. Det inneholder ulike fortellinger, anekdotisk materiale og omfattende slektslister som knyttet sammen bortimot alle og enhver med alle andre av betydning (og mange forbindelser til kong Arthur av britene og Iolos eget hjemområde Morgannwg). Disse tekstene ble først oppfattet og betraktet som sanne, men har siden blitt avslørt som et utvalg av forfalskninger eller bearbeidede manuskripter, oversettelser, og rene fantasier, hovedsakelig oppdiktet av Iolo selv. En liste av verker som har blitt besmittet ved at de har støttet seg på materiale presentert av Iolo, stundom uten referanser, vil dessverre bli svært lang.
Bakgrunn frameless|right|220px Bortimot ingenting er kjent om midtre Britannia for tiden før rundt 550. Det har aldri vært langvarig effektiv romersk kontroll nord for linja Tyne-Solway Firth, og sør for denne linje ble effektiv romersk kontroll avsluttet lenge før den tradisjonelle tilbaketrekningen for romersk militære fra romersk Britannia i 407. Det ble anmerket i skriftene om Ammianus Marcellinus og andre at det var stadig minskende romersk kontroll fra 2. århundre og framover, og i årene etter 360 var det utstrakt uorden og storstilt fraflytting fra landområder av romerne.
I 550 ble regionen kontrollert av brytonisktalende folk, unntatt for de østlige kystområdene som var kontrollert av folk av angelsaksisk opprinnelse fra Bernicia og Deira. I nord var områdene til pikterne, foruten også det opprinnelig irske kongedømmet Dalriada i nordvest. Alle disse folkene spilte en rolle i historien til Det gamle nord.
Historisk kontekst frameless|right|220px Fra et historisk perspektiv er portretteringen av Mennene fra nord som innfødte britonere som forsvarte seg mot angripende saksere, et ensidig syn. Kriger var ofte gjensidig ødeleggende, og britonere var like ofte selv angripere som forsvarere, og det samme var tilfellet med anglere, piktere og skotter. De walisiske fortellingene som fortalte om britonere som kjempet mot anglere har imidlertid en motpart som fortalte fra den motsatte siden. Historien om bortgangen om kongedømmene i Det gamle nord er fortellingen om opprinnelsen til Northumbria. Landet oppsto fra to kystkongedømmer som ble den fremste makten i Britannia nord for elven Humber og sør for de skotske fjordene Firth of Clyde og Forth.