thumb|Dalsøyra i Gulen Gulens geografi består av 1 500 øyer, holmer, skjær og mange små kryssende dalfører på fastlandet ved Sognefjordens munning. Gulen kommune omfatter dels milde og trebare strandflater med mye myr, dels utpregede fjordlandskap med lune jordbruksbygder og fjell innenfor. Fjellmassene er prekambrisk grunnfjell i granitt og gneis, og inneholder ikke fossiler eller sedimentære lag.
Kommunen er avgrenset av Sognefjorden i nord, Nordsjøen i vest, Fensfjorden i sør og fjellene i Stølsheimen i øst. Det høyeste punktet er Svadfjellet 878 moh. De største øyene er Sandøyna, Hisarøyna, Byrknesøyna, Mjømna og Hille. Det er fem lengre fjorder i kommunen. Risnefjorden (arm av Sognefjorden), og Gulafjorden som deler seg i Nordgulfjorden, Austgulfjorden og Eidsfjorden.
Gulen kommune har i 2005 fått gjennomført en fullstendig kartlegging av kommunens biologiske mangfold og ressurser, i tråd med Stortingets intensjonsvedtak om kommunal kartlegging.Biologisk mangfald i Gulen kommune - kartlegging for Gulen kommune, oktober 2005. Kommunen har også eget viltfond, og det felles om lag 400 hjort årlig i Gulen.
Geologi og bergarter Gulens geologi er ensartet, så å si hele kommunen består av om lag 1,5 milliarder år gammel, proterozoisk gneis i grunnfjellskjoldet. Det tilhører det såkalte «svekonorvegiske» dekket som ligger på begge sider (øst og vest) av Den Kaledonske fjellkjeden. Den svekonorvegiske fjellkjedefoldingen formet dagens massiver for 1130 – 900 millioner år siden. Mot slutten av denne tiden skjedde de siste grunnfjelldannelsene i Sør-Norge, og granittene i området kan være så unge som 900 millioner år.Ramberg, Ivar B (red): Landet blir til – Norges geologi, 2007, side 70-71.
Fjellmassene er granittiske eller magmatiske og sterkt omdannet.Berggrunnskart over Norge, NGU 2006. Den vestnorske gneisregionen har her mye granulitt, og granittisk gneis som er inntil 1,8 milliarder år gammel, samt migmatitt samt store innslag av glimmer (glimmergneis) og en del amfibolitt. Det kan også være innslag av litt gabbro, som er fra 1,6 til 1,2 milliarder år gammel.Ramberg, Ivar B (red): Landet blir til - Norges geologi, 2007, side 113 og 116-117.
Området ble berørt under den kaledonske fjellkjedefoldingen, da det «nordamerikanske» kontinentet Laurentia støtte sammen med det «nordeuropeiske» Baltika for 425 millioner år siden. Grunnfjellet i Sogn og Gulen ble sterkt foldet under sammenstøtet. Gulen ligger helt i vestre kant av det synlige grunnfjellskjoldet, og omgis av de kaledonske skyvedekkene av tidligere havbunnskorpe som i sammenstøtet ble skjøvet opp på land og preger nabokommunene i sør og sørvest. Et område av kommunen tilhører en kaledonsk formasjon: Vassøyane og øya Røytinga helt i sørvest – ute i havgapet sør i Sognesjøen – tilhører Solundbassenget fra seinsilur og tidlig devontid. Disse småøyene og hovedøyene i Solund er dekket med konglomerat og sandstein som ligger oppå putelava. Solundbassenget oppstod gjennom en kombinasjon av vulkanistisk havbunnspredning og kystnære avsetninger da det akkurat her, for 420-410 millioner år siden, var litt tilbake av havet (Iapetus) mellom Laurentia og Baltika.Ramberg, Ivar B (red): Landet blir til – Norges geologi, 2007, side 113 og 192-194. Formasjonen er resten av et gjenværende havbasseng som var i bevegelse samtidig som avrenning fra den nye, kaledonske dekket i øst avsatte sandstein oppå eldre bergarter i overgangen fra silur til devon. Bergartene på Vassøyane og Røytinga består således av drøyt 400 millioner år gamle avsetningsbergarter.
Det er et gneisbrudd på Halsvik i sør som utnyttes kommersielt av Halsvik Aggregates AS i Sløvåg. Gneisen går for det meste til eksport til Europa. Gneis herfra har også vært levert til Ormen Lange-prosjektet.
Kvartærgeologi Israndavsetningen Raet, som også kalles hovedtrinnet, går gjennom Ånneland på Sandøyna. Området er nesten uten løsmasser slik at endemorenen er godt synlig i landskapet. Morenen kan følges i om lag 5 km, fra stranda på Ånneland og sørover mot Sande. Morenen er avsatt av en bre som dels har kommet fra nord, dels fra sørvest. Moreneryggen er viktig for rekonstruksjon av israndkanten på Vestlandet i yngre dryas. En terrasse er viktig for rekonstruksjon av den marine grense i området. Moreneryggen er dels innmark, dels utmark som er lynghei. Området er beskrevet som verneverdig i kvartærgeologisk sammenheng.R.AA og E.Sønstegaard: Kvartærgeologiske verneverdige forekomster og områder i Sogn og Fjordane. Utredning for DN. 1994.https://www.nb.no/items/184daf837a4a9990ca5a6473b3e9858b?page=321&searchText=lars%20erikstad%20isrand Israndlinjer i Norden. København 1998
Landskap og vegetasjon thumb|Utsyn over Sognesjøen. thumb|Risnefjorden Landskapet i Gulen har innslag av kyst, fjord og fjell, og store deler av landskapet er preget av mennesker og kan betegnes som kulturlandskap, et landsakap preget av jordbruksdrift, ikke minst husdyrhold og beite i utmarka. Gulen er en kommune som lenge var preget av et tradisjonelt jordbruk, en driftsform som i stor grad var basert på beiting og forhøsting i utmarka, og for kystens vedkommende at landskapet var uten skog. Viktige elementer i kystlandskapet er myrer med torv og lynghei, i fjordbygdene er det gode beiter og hagemark, og i fjellet finnes både slåttemark og gamle støler. I dag er det lite utmark som beites, og det tradisjonelle kulturlandskapet vokser mer og mer til med skog.Turid Helle: Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Gulen kommune , 1991, side 8-10.
Vestre Gulens øygard ligger i et trebart, vintermildt kystbelte med mye myr, strandeng, beitemark, og lyng i sterkt vindutsatte strøk. Her er relativt sjeldne plantearter som vestlandsvikke, fagerperikum, heifrytle og kristtorn representert. Dette er fiskerbøndenes og senere havbrukets kystsone, og her ute har dyrene kunnet beite utendørs hele året. Det var så lite skog at folket langs kysten måtte bytte til seg trevirke eller ferdighus.Turid Helle: Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Gulen kommune , 1991, side 32. Lengre inne i fjordene finner vi fjordkulturlandskapet med større jordbruksmarker og innslag av edelløvskog i lune daler med blant annet svartor, selje, hassel, rogn og hegg - og mye bregner. Det er noe eik, og platanlønn er på frammarsj.Turid Helle: Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Gulen kommune , 1991, side 16. Dette er strandsitternes område, dominert av den tredelte Gulafjorden midt i kommunen, og det gode jordbruksområdet i Brekke skolekrets ved Sognefjorden og Risnefjorden helt i nordøst. Jordbruket kastet mer av seg i fjorddalene i øst enn i kystbeltet i vest.Turid Helle: Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Gulen kommune , 1991, side 13. Derimot holdt skogen bare til selvforsyning selv i fjordstrøkene. I øst har Gulen et fjellkulturlandskap med stølsheim og bjørkeskog opp mot tregrensa, med slåttemyr og beitemark mellom fjellgårdene. Her finner vi sjeldne arter som jøkullstarr, brearve og snøull. Til fôr har man brukt både gress og styvingstre (friske greiner av bjørk og selje) i hele kommunen.
Bart fjell dekker de største delene av kommunen, men i de bratte dalførene mot Sognefjorden fins det mye avsatt skredmateriale. Morenemateriale ligger avsatt i flere av dalførene - og på Sandøy og Mjømna ligger også store morenerygger fra 10.500 f.Kr. Moreneområdene gir grunnlag for det beste jordbruket. I de fleste dalmunningene ut mot Sognefjorden er det avsatt mye bre- og elvemateriale som har avgitt betydelige grus-ressurser til industriell bruk. Øyene i sør har godt med torv- og myravsettinger hvor torv har vært brukt til brensel.
Vegetasjonen er sparsom, det er relativt lite skog og eng, men mer snaufjell og beitemark. Kommunen strekker seg ikke over tregrensa. Arealfordelingen er slik: Dyrkbar mark 4 % Skog 19 % Vann 3 % Annet 74 %
PlantelivJohannes Lid og Dagny Tande Lid: Norsk flora, Samlaget 2007. thumb|Strandnellik(Armeria maritima) Foto:Arnstein Rønning. thumb|Hinnebregne
Gulen har relativt surt jordsmonn, men bedre dyrkingsjord i moreneområdene inne i fjordene. Kommunen rommer både kyst-, skog- og fjellflora og har et rikt planteliv. Det vokser furu og mye einer, men ikke gran her i vest. Løvskogen domineres av bjørk helt opp i fjellet, men det er også noe edelløvskog med alm, ask, gråor og lind, mens bøk stopper i nabokommunen Lindås i sør. Kyst- og skogsområdene har kristtorn (Ilex aquifolium) og vivendel (Lonicera periclymenum).
Vestlandskysten har mye unikt planteliv. Blant bregneartene er kongsbregne (Osmunda regalis) å finne i Solund, mens hinnebregne (Hymenophyllum wilsonii) vokser i hele Ytre Sogn. Kysteinstape (Pteridium aquilinum ssp aquilinum) er en annen ren vestnorsk art, likeså brunburkne (Asplenium adulterimum) og blankburkne (Asplenium adiantum-nigrum). Blant blomsterplanter finner vi den sørlige gul valmuesøster (Meconopsis cambrica) i Ytre Sogn og noen andre steder lengre sør på Vestlandet. Langs kysten finner vi også kystbergknapp(Sedum anglicum), rosenrot (Rhodiola rosea) og andre bergknapper. I øygardens kystlynghei er klokkelyng (Erica tetralix) og purpurlyng (Erica cinerea), ramsløk (Allium ursinum) og heistarr (Carex binervis) utbredt. Det vokser strandvindel (Calystegia sepium) og østersurt (Mertensia maritima) langs strendene rundt Sognesjøen, men skjoldblad og kystblåstjerne vokser antakelig bare på andre sida av Sognesjøen. Vi finner derimot revebjelle (Digitalis purpurea) både i Gulen og langt innover i fjordstrøkene.
Kystmarikåpe (Alchemilla xanhochlora), vestlandsvikke (Vicia orobus), heiblåfjær (Polygala serpyllifolia), kusymre (Primula vulgaris), skogfredløs (Lysimachia nemorum), fagerperikum (Hypericum pulchrum), nonsblom (Anagallis arvensis), pusleblom (Anagallis minima), svartknoppurt (Centaurea nigra), storfrytle (Luzula sylvatica) og den sjeldne heifrytle (Luzula congesta) er alle typiske Nordsjøarter som vokser på Vestlandet og i Danmark. Skottlandsøyentrøst (Euphrasia scottica) finner vi på Vestlandet og på britisk side av Nordsjøen.
I kulturmark og skogstrakter vokser ulike arter av nattfiol (Platanthera), vårmarihånd (Orchis mascula) og skogsivaks (Scripus sylvatica). På jorder og innmark har ogsåden fyktede arten landøyda (Senecio jacobaea) tilhold så langt nord som til Gulen.
I 2010 ble Strandnellik (Armeria maritima) kåret til Gulens kommuneblomst. Den vokser langs de fleste strender i Gulen både langs kysten og innover i fjordene.
Dyreliv Dyrelivet er vestlandsk med blant annet hjort, rødrev, røyskatt, mår, mink, ekorn, snømus, markmus, lemen og hare. Det tildeles årlig ca 500 fellingstillatelser på hjort i kommunen, og årlig jaktutbytte er ca 400 hjort årlig.Plan for viltforvaltninga i Gulen 2008-2012 - Gulen kommune, side 4. Fellinga har tatt seg sterkt opp fra 154 dyr i 1990, til 254 dyr i 1995 og 413 hjort i år 2000, hvoretter det har vært stabilt jaktkvantum. Kommunen har fra 2001 opprettet eget kommunalt viltfond som finansierer vårtelling av hjort, forskning og nasjonal innrapportering, opplysningsarbeid og opplæring, bestandsovervåkning, og direkte bestandsregulering.
Kommunen har 150 registrerte dyre- og fuglearter, fordelt på 121 fugler, 26 pattedyr, 2 amfibier og 1 krypdyr.Gulen er den første kommunen i fylket som gjennomførte Viltkartlegging av pattedyr, amfibier, krypdyr og fuglearter, i 2006.Viltet i Gulen - viltkartlegging 2006. Det anslås at antallet hjort var 2 600 før jaktstart i 2006Plan for viltforvaltninga i Gulen 2008-2012 - Gulen kommune, side 8-12.
I havet kan man treffe på steinkobbe, havert, vågehval, seihval, finnhval, knølhval, nise, kvitskjeving og grindhval.