thumb|250px|Tsjerkessere med det tsjerkessiske flagget. thumb|250px|Tsjerkessisk prins S. Zanoko i 1845, uniformert i tsjerkeska, figursydd mannsfrakk med patronlommer.
Tsjerkessere (tsjerkessisk: Адыгэхэр – Adygèkhèr eller adyge) er en folkegruppe med tsjerkessisk (blant annet adygisk) som morsmål. Tsjerkessere er særlig knyttet til det historiske Tsjerkessia i det nordlige Kaukasus.
I forbindelse med den russiske erobringen av Kaukasus 1864 en stor del av tsjerkesserne fordrevet til Det osmanske riket som da omfattet større deler av Balkan og av Midtøsten. Denne for en stor del tvungne forflyttingen regnes som etnisk rensing og moderne tid har det var snakk om å oppfordre etterkommere til å vende tilbake. I Midtøsten kan det finnes opp mot 400.000 personer med opphav i de fordrevne tsjerkessiske stammene (per 1994). Tallene er usikre. I Midtøsten gjorde tsjekesserne seg særlig gjeldende da de etablerte byen Amman; flyktninger fra andre folkegrupper i Kaukasus etablerte andre hovedbyer i Jordan.
Det samlede antall flyktninger og fordrevne i siste del av 1800-tallet er omdiskutert med anslag fra flere hundre tusen til 2 millioner hvorav 20 til 50 % døde av sult, sykdom og massakrer. En mindre del ble av tsjerkesserne, anslagsvis 100.000 til 200.000 ble værende i Kaukasus og omland etter den russiske erobringen. Osmanske myndigheter tok mot flere flyktninger og fordrevne på siste del av 1800-tallet blant annet tartarer fra Krim, muslimer fra Balkan og muslimer fra Kauksasus.
Tsjerkessisk språk tilhører de pontiske språk som er uten kjent slektskap med andre språk. Tsjerkesserne er for en stor del sunnimuslimer. Den tradisjonelle klesstilen ligner kosakkenes, trolig har kosakkene kopiert tsjerkessernes karakteristiske antrekk formsydde frakker med patronbelter på brystet og pelsluer uten brem. Tsjerkesserne og fjellene i Kaukasus er behandlet i klassisk russisk skjønnlitteratur og i engelsk litteratur fra 1700-1800-tallet ble tsjerkesserne fremstilt som heoriske og eksotiske.
I provinsene Adygia, Kabardino-Balkaria og Karatsjajevo-Tsjerkessia utgjør tsjerkesserne en viktig minoritet. I Adgyia var det fra 1960 til 1990 rundt 22 % muslimer som omtales som den tsjerkessiske titulærbefolkningen (95.000 i 1994). En stor del av muslimene i Kabardino-Balkaria og Karatsjajevo-Tsjerkessia er ikke tsjerkessere og er karatsjajer og balkarer som snakker et tyrkisk språk. De fleste tsjerkesserne innenfor Russland behersker russisk. De bor en del tsjerkessere i Krasnodar og Stavropol. Noen kilder oppgir at det finnes over 700.000 tsjerkesser i Russland for en stor del utenfor det tradisjonelle området i Nord-Kaukasus.
Historie Historisk er det 12 store adygeiske stammer, abadzech, beslenej, bzjedug, chatukaj, jegerukaj, kabardaj, mamcheg, natuchaj, sjapsug, temirgoj, ubych, zjanej, representert med hver stjerne på den grønne og gull flagg av tsjerkessere. I antikken ble de av grekere og romere kalt zigei, som kan være en forvansking av adyge, tsjerkessernes navn på seg selv som betyr menn eller menneske. Mongolske styrker som støtte på tsjerkesserne på 1200-tallet kalte dem jerkes, som på russisk ble tsjerkess, tyrkisk çerkez og i Vest-Europa på 1800-tallet circass. Varianter av betegnelsen tsjerkesser ble brukt av utenforstående- Betegnelsen adyge er kjent i skriftlige kilder fra 500-tallet. På 1500-tallet ble tsjerkesserne beskrevet som en folkegruppe med felles språk delt i distinkte dialekter. Abkhasere og ubykhere er eller var relaterte folkegruppere.
Kaukasus er kjennetegn ved stort språklig og etnisk mangfold. Tsjerkesserne holdt særlig til i den nordvestlige delen av Kaukasus ved Svartehavet. Skriftlig omtale finnes særlig i russiske, franske og engelske reiseskildringer fordi tsjerkeresserne hadde lite egen litteratur.
Tsjerkessernes opphav er uklart og kan ha bakgrunn i hattianere som holdt til i det sentrale Anatolia omkring 2000 år f.Kr. Georgiske herskere tok en viss kontroll på 1100-tallet og gjorde området til en provins. I 1234 inntok mongolske styrker Kaukasus og etter relativt kort tid kom området under Krim-tatarenes styre. Under den russiske ekspansjonen på 1700-tallet konkurrerte tsaren med Persia og Det osmanske riket om kontroll over Kaukasus.
På 1600-tallet kan det ha vært rundt 1 million tsjerkessere eller mer. Tsjerkesserne bygget ikke opp en stabil, enhetlig og sentralisert statsdannelse. I fjellområdene er det dårlig grunnlag for jordbruk og mange tsjerkessere levde tradisjonelt et halv-nomadisk liv med beitende husdyr. Kabardene er en av de største tsjerkesser-stammene. Tsjerkesserne gikk over til islam under osmansk innflytelse rundt eller før år 1700. Den tsjerkessiske eliten begynte å gå over til islam på 1500-tallet, mens på 1700-tallet kan vanlige tsjerkessere ha praktisert en synkretisk blanding av kristendom, islam og eldre religioner. Trolig fikk tsjerkesserne kontakt med ortodoks islam i forbindelse med fordrivelsen til det osmanske riket på slutten av 1800-tallet; ifølge muntlige overleveringer kjente tsjerkessiske flyktninger ikke til de vanlige bønneritualene og spiste svinekjøtt.
De østlige delen av det tradisjonelle leveområdene i Kaukasus hadde et føydalt preg, mens den vestlige delen var et patriarkalsk slektssamfunn.
Slavehandel og forestillinger om tsjerkesserne Tsjerkesserne og fjellfolkene i Kaukasus er behandlet i klassisk russisk skjønnlitteratur og i engelsk litteratur fra 1700-1800-tallet ble tsjerkesserne ansett som heoriske og eksotiske. På den tiden var det en vanlig forestilling om tsjerkessiske skjønnheter, blant annet i vest-europeisk og tyrkisk skjønnlitteratur. Tsjerkessiske kvinner ble oppfattet som vakre og tilgjengelige, noe som delvis hang sammen med det osmanske slavemarkedet på den tiden og en del fattige familier skal ha solgt sine døtre med håp om å gi dem et bedre liv. Den osmanske eliten foretrakk lyshudete kvinner til sine harem og husholdning, og tsjerkessiske og georgiske kvinner var særlig ettertraktet.Doğan, S. N. (2010). From national humiliation to difference: The image of the Circassian beauty in the discourses of Circassian diaspora nationalists. New Perspectives on Turkey, 42, 77–101. doi:10.1017/S0896634600005586Roşu, F. (2021). Slavery in the Black Sea Region, c. 900–1900: Forms of Unfreedom at the Intersection between Christianity and Islam (Vol. 11). Brill. Tsjerkessiske kvinner kan i denne forbindelse ha vært brukt som fellesbetegnelse for forskjellige folkegrupper i Kaukasus.Zilfi, M. (2010). Women and Slavery in the Late Ottoman Empire: The Design of Difference. Cambridge University Press.
Tsjerkessere var ettertraktet som eliteslaver i Krimkhanatet. I senmiddelalderen var handelsfolk fra de italienske byene og Mamelukksultanatet involvert i slavehandelen rundt Svartehavet. Mamelukkriket fra 1200-tallet var for en stor del basert på slaver som gjennom dyktighet og hensynsløshet kunne stig i gradene og bli emir eller sultan. Slavene var for en stor del tyrkiske og senere tsjerkessiske. Det var for en stor del av kjøpmenn fra Genova som sto for denne hvite slavehandelen.
Russisk erobring
Den endelige russiske erobringen av Kaukasus, som begynte midt på 1700-tallet (1763 angis ofte som begynnelsen på den russiske krigen mot tsjerkesserne), pågikk fra 1817 til 1864 under Kaukasuskrigene. Folkene i Kaukasus fikk lite hjelp utenfra mot russisk invasjon. Den avariske imam (eller sjeik) Sjamil fra Dagestan ansees som en motstandshelt også blant tsjerkessere. Stammefolkene i Kaukasus sto lenge i mot den russiske erobreren, og tsjerkesserne var den folkegruppen som holdt ut lengst. De ble presset vestover fra de sentrale områdene og fra kystområdene mot øst. De forskjellige tsjerkessiske stammene møttes i fjellene og på høyslettene der de søkte tilflukt fra russerne. Transkaukasia var under russisk kontroll fra 1830, mens i det nordlige Kaukasus besto lommer av motstand i lang tid. På den tiden var det i Storbritannia betydelig interesse for tsjerkessernes situasjon. I 1834 holdt stammene en kongress, laget sitt eget flagg og delt de tsjerkessiske områdene inn i 12 distrikter, og de utsendinger reiste til Storbritannia, Frankrike og Tyrkia for tale tsjerkesserne sak. Imam Sjamil var en sentral figur blant stammene i nordvest. miniatyr|Imam Sjamil i 1859
I forbindelse med Krimkrigen ble selvstendighet for Tsjerkessia et tema blant britiske politikere og britene sonderte en allianse med tsjerkesserne mot russerne. Parisfreden (1856) omtalte ikke Tsjerkessia og tsjerkesserne forsvant for en stor del fra dagsordenen i Storbritannia. Etter nederlaget i Krimkrigen satte tsaren inn store styrker for å få kontroll over Kaukasus. I 1862 sendte tsjerkesserne en appell til Storbritannias parlament med håp om støtte og tsjerkessiske høvdinger besøkte London i 1863 uten resultat. Den russiske erobringen førte til bølger av flyktninger og fordrevne fra Nord-Kaukasus til Det osmanske riket. Tsjerkesserne anså Istanbul, da sentrum for den islamske verden, som det tryggeste stedet å reise til.
Fordrivelse fra Kaukasus
En stor del av tsjerkesserne ble fordrevet eller drept under hendelser som toppet seg i forbindelse med erobringen fullført i mai 1864 da de siste slaget sto. Tsaren anså tsjerkesserne som en sikkerhetsrisiko ved imperiets sørlige grense. Fordrivelsen begynte i 1856 og i 1860 inngikk tsaren og det osmanske regimet en avtale om overføring av tsjerkessere. Fordrivelsen skjedd i avtale mellom russerne og osmanerne. Det osmanske regimet hadde lenge brukt Kaukasus, Krim og andre områder som kilde til kvinner til harem og menn til hæren. Tsjerkesserne ble fordrevet til eller bosatt i Anatolia og på Balkan (Romania, Bulgaria, Kosovo) som da var kontrollert av det osmanske riket. Omtrent 175.000 tsjerkessere ble bosatt på Balkan. I 1860 etablerte sultanen en egen innvandringsetat for å ta seg av alle flyktningene som kom til riket. Da det osmanske regimet i 1877 tapte deler av Balkan reiste migranter eller flyktning sørover også fra Balkan. De osmanske myndighetene klarte ikke å skjelne de forskjellige kaukasiske folkegruppene fra hverandre og det var til dels kaotiske tilstander som blant annet førte til at mange familier ble delt opp. Trolig ble flere hundre tusen fordrevet eller tvangsflyttet da erobringen var fullført. Anslagsvis 80 % av tsjerkesserne forsvant fra Kaukasus ved fordrivelse eller massakrer..
De fleste overlevende etter den russiske erobringen som kulminerte i 1864 ble tvangsflyttet til det osmanske riket, det kan ha vært rundt 1 million mennesker (noen kilder oppgir 1,5 millioner) og en betydelig andel (anslag opp mot 30-50 %) døde av sult, sykdom eller voldsbruk. Walter Richmond anslår at 600.000 ble drept eller døde av sult og sykdom. Tsarens regime tvang de anslagsvis 100.000 til 200.000 gjenværende tsjerkessere i Kaukasus til å bosette seg på slettelandet der de var lettere å kontrollere. Andre folkegrupper i Kaukasus, blant annet tsjetsjenere og ossetere, ble også gjenstand for delvis fordrivelse.
Det osmanske regimet anså de fordrevne som gunstig tilførsel av mannskap til militæret og styrker med tsjerkessere ble sendt til utposter for å kontrollere opprørske kurdere, drusere og andre grupper. Den osmanske ledelsen håpet at tsjerkesserne kunne bidra til å utvikle det tynt befolkede Anatolia og kunne være en motvekt til den kristne befolkningen på Balkan; forflytning av folkegrupper var en etablert praksis i det osmanske regimet. Fordrivelsen skjedde blant annet med båttransport fra Sotsji. Fra 1878 begynte tsjerkessere å slå seg ned i Amman som hadde vært ubebodd siden rundt 1500. Noen fordrevne tsjerkessere slo seg ned i det som senere ble Syria (Golanhøydene), Palestina, Irak og Jordan. Tsjerkesserne medvirket til å etablere staten Jordan og regnes som grunnleggere av byene Amman og Russeifa. Fordrivelsen medvirket til å forsterke identitetsfølelsen som fjellfolk fra Kaukasus.