Shanghai er den største byen i Folkerepublikken Kina, og Kinas økonomiske og finansielle sentrum. Med Kinas store økonomiske vekst de siste tiårene, har Shanghai vokst fram til å bli et globalt senter for finans, teknologi, transport, og innovasjon.
Per juli 2025 har FN beregnet at Shanghai er verdens femte mest befolkede sammenhengende byområde med 29,6 millioner mennesker.
Shanghai By er en provins, og er administrativt direkte underlagt Kinas sentralregjering på lik linje med andre kinesiske provinser.
Byen har en større historisk betydning, men i dag blir byen knyttet til stor økonomisk vekst. Forretningssenteret Lujiazui nordvest i bydelen Pudong vis-à-vis The Bund er byens finansielle sentrum og har vokst frem som et av verdens fremste økonomiske områder. Shanghai har en av verdens største containerhavner. Byen er et viktig trafikknutepunkt, og et betydelig kultur- og skolesentrum med tallrike universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, teatre og museer. thumb|Jin Mao-skyskraperen
Navnet Shanghai left|30px De to kinesiske skrifttegnene for bynavnet «Shanghai» kan oversettes som «på» og «havet». Første gang man kommer over dette navnet er under Song-dynastiet. Da er «Shanghai» navnet både på sammenflødet mellom to elver, og for en liten by på dette sted. Det er rimelig å tolke bynavnet som «ved havet» (tilsvarende engelske stedsnavn som ender på «at-sea» eller «on-sea» eller thailandske stedsnavn som inneholder «Samut»), eller, om man vil se det første skrifttegnet som et verb, kan bynavnet tolkes som «å reise (opp) til kysten» eller «å dra til kysten». Det finnes også andre etymologier.
Et mer poetisk navn for Shanghai snur på de to skrifttegnene slik at de leses Haishang 海上. Det navnet benyttes gjerne for å betegne shanghainesisk kunst og kultur.
Grunnet varemerkerettslige problemstillinger finner man enkelte ganger bynavnet omskrevet som Shanghai 尚海, som er valgt som kinesisk navn på området «Shanghai Bay» (tradisjonell kinesisk: 尚海灣, forenklet kinesisk: 尚海湾) ved den nyanlagte Xuhui elvepromenade.
Som forkortelse eller akronym for bynavnet benyttes ord som Hu (tradisjonell kinesisk: 滬, forenklet kinesisk: 沪) og Shen (kinesisk: 申). Ettegnskortformelen for Shanghai er Hu, alle bilskilt begynner med dette tegnet. Ordet Hu skriver seg fra et fiskeredskap benyttet på 200-tallet og benyttes i dag hyppig om bynavnet i offisielle dokumenter, mens ordet Shen oftere benyttes i litterære vendinger.
Historie Før 1800 thumb|Kart fra 1600-tallet Før Shanghai ble egen by var området del av fylket Songjiang øst i prefekturet Suzhou. Stedet het da Hù, og Shēn. Det lå i et myrlendt område i Yangtzeelvens delta; hele tiden førte sedimenteringen av elveslam til at kystlinjen flyttet seg østover, og det var først flere hundre år etter Kristi fødsel at det senere bymessige kjerneområdet ble tørt land. Området var tynt befolket og lite utviklet.
Fra Song-dynastiets tid (960-1279) vokste Shanghai gradvis frem fra å være en søvnig fiskerlandsby til en travel havn, og vokste seg ut over sine gamle grenser. I 1074 fikk byen sitt eget skattekontor.
thumb|left|Shanghai under Ming-dynastiet etter byggingen av bymuren Vest for småbyen hadde området rundt Taisjøen da forlengst utviklet en robust jordbruksbasert økonomi. Frem til 1127 var Shanghai en for kinesiske forhold en mindre markedsby med 12.000 husstander. Men i det året ble Song-dynastiets hovedstad Kaifeng erobret av mongolske inntrengere fra nord, og mange flyktninger strømmet til Shanghai. Det tok ikke mange årene før byen hadde 250.000 innbyggere. Det ble bygd kanaler og diker. Nytt land ble vunnet. I 1264 ble Shanghai utvidet ved det at tre omliggende landsbyer ble innlemmet.
Shanghaiområdet ble på 1200-tallet et av Kinas mest velstående, og drivkraften bak rikdommen var særlig bomullsproduksjonen og tekstilindustrien. Tekstiler forble ryggraden i Shanghais økonomi helt frem til 1800-tallet. På 1500-tallet ble kinaskysten ofte herjet av wokou, det vil si japanske sjørøvere. Mange av dem var riktignok ikke japanere, men kinesere. Blant Ming-dynastiets mottiltak var strenge restriksjoner på sjøhandelen – mindre sjøhandel skulle føre til mindre risiko både til sjøs og i havnene. Etter at et hundretall handelsmenn i Shanghai ble drept av invaderende sjørøvere, stanset Ming-dynastiet likeså godt kysthandelen fullstendig, og forflyttet hele befolkningen mange kilometer innover i landet.
Men Shanghai døde ikke ut, og en bymur ble anlagt i 1553. Byggingen av mingmuren regnes nå som begynnelsen til den moderne byen Shanghai. Om lag 70 prosent av den dyrkede mark rundt byen var i Ming-tiden viet til bomullsdyrking. Ved midten av 1700-tallet var mer enn 20.000 personer ansatt som bomullsspinnere i byens tekstilfabrikker. Men før 1800 ble ikke Shanghai sett på som en av landets viktigere byer. Det gjenspeiles forsåvidt i at det er få eldre historiske minnesmerker der i dag. thumb|right|Tysk kart over Shanghai fra 1890 I Qianlong-keiserens epoke under Qing-dynastiet ble Shanghai en viktig regional elvehavn for elvene Yangtze og Huangpu, og havshavn for provinsene Jiangsu og Zhejiang, selv om oversjøisk handel fremdeles var forbudt da. Wujiaochang (nå i distriktet Yangpu) ble byens sentrum. Mot slutten av Qianlong-eraen ble Shiliupu (nå i distriktet Huangpu) Øst-Asias største havn.
Songjiang opphørte å være en overordnet enhet, og i dag er det bare et distrikt innen Shanghai.
1800-1950 thumb|Shanghai år 1910 Shanghais betydning vokste raskt på 1800-tallet da utenrikshandelen skjøt fart. Under første opiumkrig okkuperte britene byen for en tid. Da krigen endte i 1842 med Nanjingtraktaten, ble Shanghai den nordligste av de fem traktathavner som måtte åpne seg for utenlandske handelshus. Årene etter fikk fremmede nasjoner rett til å etablere seg med ekstraterritoriale rettigheter, og dette stod ved lag til 1943, selv om det de facto brøt sammen i 1930-årene.
Under Taipingopprøret ble Shanghai i 1853 okkupert av en triade som var knyttet til opprørerne. De utenlandske bosetninger forble urørte mens områdene utenfor ble utplyndret. Etter opprøret var over ble forbudet mot at kinesere kunne få bo i de utenlandske konsesjonsområder oppmyket og delvis opphevet.
thumb|left|Jiujiang Road, Shanghai, 1920-årene I 1863 ble den britiske og den amerikanske konsesjon sammenslått og ble den internasjonale bosetning. Franskmennene ville ikke være med, og beholdt sin franske konsesjon for seg selv. Folk fra mange land kom til byen, og fra 1920-tallet kom det nesten 20 000 såkalte hvite russere og russiske jøder som hadde fluktet fra den nyetablerte kommunistiske Sovjetunionen. Disse shanghairussere utgjorde etter japanerne den viktigste fremmedkulturelle impuls for byens kulturliv.
thumb|right|Dette skrekkslagne barnet var eneste overlevende etter at Shanghais Sydbanestasjon ble bombet av japanerne under Slaget om Shanghai i august 1937. Den første kinesisk-japanske krig 1894–95 endte med Shimonosekitraktaten, og etter den ble Japan en viktig fremmedmakt i Shanghai. Japan bygget byens første fabrikker, men de øvrige fremmedmakter tok raskt etter, og slik ble byens industri en ny og viktig faktor. Shanghai var nå Det fjerne østens viktigste finansielle senter. Under Republikken Kina fikk Shanghai i 1927 en spesialstatus, og tre år etter en enda høyere status.
Fra 1920-årene gikk byen inn i det som er blitt kalt dens dekadente år, og da fikk byen etter hvert et tvilsomt rykte på grunn av forbryterbander, kasinoer og bordeller. Som en misjonær bemerket: «Hvis Gud lar Shanghai bestå, skylder han Sodoma og Gomorra en unnskyldning».If God lets Shanghai endure, he owes an apology to Sodom and Gomorrah, sitert fra Stella Dong: Shanghai: The Rise and Fall of a Decadent City 1842-1949, Harper Perennial, 2001, s. 1 Byen ble i stor utstrekning preget av kinesiske triader, særlig av den røde bande som samarbeidet med det britiske firmaet Jardine Matheson og den britiske etterretningstjeneste og ledet av Chang Hsiao-lin, og av den grønne bande som samarbeidet med franske interessenter og ble ledet av «Kopperarr-Huang» og senere av Du Yuesheng. Dessforuten var også Tong-banden og Himmelens og jordens liga aktive i byen. Den grønne bande gikk seirende ut av bandekrigene.
Den japanske flåte bombarderte byen den 28. januar 1932, angivelig for å slå ned antijapanske studentopptøyer. Kineserne kjempet tilbake i det som ble kjent som 28. januar-episoden; det endte med våpenhvile. Slaget om Shanghai i 1937 endte med at japanerne okkuperte byen utenom den internasjonale bosetning og den franske konsesjon. Den internasjonale bosetning ble okkupert den 8. desember 1941 og forble på japanske hender til landet kapitulerte i 1945.
Under kommunistisk styre Kommunistene erobret Shanghai den 27. mai 1949. Straks flyttet de fleste utenlandske firmaer til Hongkong. Kommunistene foretok masseutrenskninger av slike som man anså som kontrarevolusjonære, og tusener ble drept. Steder som hesteveddeløpsbanen ble omgjort til massehenrettelsesanlegg.
I 1950- og 1960-årene ble Shanghai et industrielt senter som ble arnested for revolusjonens venstrefløy. Men selv under omveltningene under kulturrevolusjonen klarte byen å opprettholde høy økonomisk produktivitet og relativt stor sosial stabilitet. Byen har vært Folkerepublikkens viktigste kilde for skatteinntekter. Shanghai fikk likevel ikke lov til å innlede økonomiske reformer før i 1991.
Politisk makt i Shanghai har ofte vært en vei til enda høyere posisjoner i Folkerepublikken Kina. Fra 1990-årene snakket man gjerne om Shanghaiklikken av nasjonale politiske ledere. Både president Jiang Zemin og statsminister Zhu Rongji tilhørte den. Fra 1992 har sentralregjeringen under Jiang Zemin, en tidligere borgermester av Shanghai, begynt å redusere skattepresset i Shanghai og oppmuntret til innenriks og utenlandske investereringer i byen for å styrke dens økonomiske rolle i Øst-Asia. Siden da har Shanghais økonomi opplevd en ubrutt årlig vekst i den hvite (den registrerbare) økonomien på mellom ni og femten prosent; i den sorte (den uregistrerbare) økonomien er veksten av naturlige grunner vanskelig å anslå, men den har i hele det samme tidsrommet vært betydelig.
Økonomi thumb|Shanghaibørsen i finansdistriktet, Lujiazui. Shanghai betraktes gjerne som Fastlands-Kinas finansielle og handelsmessige sentrum. Åpningen mot moderne økonomisk drift kom først i 1992, et helt tiår etter at det var skjedd i mange sørkinesiske provinser, men siden da har Shanghai raskt tatt igjen og gått forbi forløperne, og gjort seg gjeldende som Fastlands-Kinas forretningssenter. Shanghai har også den største aksjebørsen på Fastlands-Kina.
Den ikkestatlige sektor har (pr 2010) vokst til å utgjøre 42 prosent av Shanghais BNP, mens den reformerte offentlige sektor står for 57,5 prosent. Fra 2005 har Shanghai vært rangert som nummer én av verdens travleste cargohavner. Dens containertrafikk er blitt større enn Hongkongs; bare Singapore har større containertrafikk. Shanghai og Hongkong kappes om å være det viktigste økonomiske senter for hele det kinesiske rom. Hongkong nyter godt av et sterkere rettssystem, bedre internasjonal markedsintegrasjon, større økonomisk frihet, mer ekspertise innen bank- og finanstjenester, og lavere skatter. Shanghai har sterkere forbindelser både til Kinas indre og til sentralregjeringen, og har et sterkere fundament innen industri og teknologi. Shanghai har i de senere år fått større styrke innen finans og bankvesen, er blitt hovedsete for flere store selskaper, og en sterkere magnet for høyt utdannet og moderne arbeidskraft. Shanghais økonomiaske vekst har vært tosifret siden 1992, med unntak av i 2008, da den nominelle veksten var på 9,7 %. Shanghaibørsen er verdens raskest voksende; bare i 2006 vokste volumet med i 130 %.