Filosofi med barn og ungdom – på norsk ofte forkortet FmB – refererer til en form for filosofisk samtale eller en dialog som mange norske barnehager, skoler, museer og andre institusjoner som retter seg mot barn og unge har gjort forsøk med siden slutten av 1990-tallet. Det er ikke en måte å lære barn filosofihistorie på, men en samtalepraksis inspirert av antikkens Sokrates. Målet med metoden er at barna gjennom filosofisk refleksjon med jevnaldrende oppnår større selvbevissthet om egne meninger trening i å begrunne sine synspunkter, lytte til andre og tenke seg om før de tar ordet.

En nøkkel for å oppnå dette er at den voksne ikke får som rolle å sitte på svar og løsninger, men isteden er en som stiller undersøkende spørsmål til barnas utsagn slik at de hele tiden får ansvar for å redegjøre for, og eventuelt forsvare, sin egen tenkning. Tilhengerne av metoden hevder at når barna pålegges et slikt ansvar, stimuleres de intellektuelt og personlig. Filosofisk samtale betraktes av disse som et redskap for dannelsen av barnets karakter og selvrespekt.

Retningens internasjonale nøkkelpersoner Mot slutten av 1960-tallet var det flere filosofer og pedagoger i vesten som, tilsynelatende uavhengig av hverandre begynte å sysle med ideen om filosofisk praksis med barn og ungdom. Den amerikanske filosofiprofessoren Gareth B. Matthews igangsatte filosofiforsøk med både egne og andres barn, og omtrent samtidig påbegynte pedagogen og filosofen Matthew Lipman (også USA) utvikling av læremidler med sikte på innføring av filosofi for barn (forkortet P4C) i skolen. Noe senere i Danmark var læreren Per Jespersen en filosofisk pionér i skolesammenheng. I Frankrike har filosofen Oscar Brenifier i de senere år markert seg som en kontroversiell praktiker som har hevdet at det ikke er noen naturlig forbindelse mellom filosofi og pedagogikk. Michael Siegmund ble født i 1987 i Havelberg (i Tyskland). Allerede i skoletiden engasjerte han seg for et annet utdanningssystem. Han studerte anvendte kunnskaper om barndommen ved Universitetet for anvendte vitenskaper i Magdeburg-Stendal (bachelorgrad) og utdanningsvitenskap med fokus på utforming av utdanningssystem ved Universitetet i Magdeburg (mastergrad). Michael Siegmund har i mange år filosofert med barn og unge og er forfatter av en rekke bøker.

Matthew Lipman og IAPC Matthew Lipman regnes som grunnleggeren av den moderne P4C-bevegelsen Lipman er hovedinspirasjonskilde for de fleste andre P4C-bevegelser i USA og Europa.

Hans teoretiske hovedverk er Thinking Children and Education som er en videreføring og videreutvikling av den pragmatiske filosofien hos John Dewey og Charles Peirce. Lipman støtter seg også til det sosialkonstruktivistiske synet til den russiske pedagogen Lev Vygotskij.

Lipman etablerte IAPC (Institute for the Advancement of Philosophy for Children) ved Montclair State University, New Jersey, USA på 1970-tallet sammen med blant andre Ann Margaret Sharp. IAPC utga i mange år tidsskriftet Thinking, men det opphørte i 2009 av økonomiske årsaker. IAPC utviklet gjennom mange år et eget filosofi for barn-program som omfatter filosofiske fortellinger/romaner med tilhørende lærermanualer/øvelseshefter for alle klassetrinn fra barnehage til videregående skole. Programmet, eller deler av det, har blitt oversatt til en rekke språk. IAPC-programmet brukes i større eller mindre grad over hele verden, men især i Latin-Amerika har programmet blitt tatt i bruk ved mange skoler.

Ifølge Lipman burde filosofi med barn forutsette og skal føre til demokratisk bevissthet (fellesskapstenkning og selvkorreksjon), dialogisk læringskultur og et pragmatisk sannhetsideal (sannhet er det som fungerer, det som til enhver tid har fellesskapets tilslutning). Deweys prinsipp om «learning by doing» tas bokstavelig idet den filosofiske samtalen betraktes som et mål i seg selv, ikke bare som et middel til å tilveiebringe eller konsolidere kunnskap. Filosofi med barn dreier seg således ikke først og fremst om filosofi, men om å filosofere.

Essensen i den filosofiske samtalen er det såkalte «undersøkende fellesskapet» (Community of Inquiry, CoI). Grunnlaget for dette fellesskapet er ideen om kritisk, kreativ og omsorgsfull tenkning (Critical, Creative and Caring thinking). Critical = logiske og argumentative tenking, krever begrunnede og relevante påstander m.m. Creative = evne til å oppdage motsetninger, assosiasjoner, skape nye og uvante hypoteser. Caring = lytte, vise respekt, se (og gi uttrykk for at man ser) det verdifulle i andres meninger osv.

Det følger av det pragmatiske sannhetsidealet at bred deltagelse i dialogen er nødvendig for at det skal oppstå en velfungerende dialogisk læringskultur. Lipman ser det derfor som et mål i seg selv at flest mulig barn deltar aktivt i samtalen. Alle deltagerne i en gruppe leser derfor opp hver sin setning i stimulusteksten slik at alle har hørt sin egen stemme før selve samtalen begynner. Det argumenteres for at den filosofiske samtalen, siden den etterspør utradisjonelle svar og innspill, skaper åpning for dem som vanligvis er stille i klassen.

IAPC har tilbudt flerårige etter- og videreutdannelseskurs for lærere. Arrangerer også fast to årlige sommerseminarer for alle interesserte, et 10-dagers introduksjonsseminar på sensommeren og et seminar for viderekomne på forsommeren.

Gareth Matthews Matthews er professor i filosofi ved University of Massachusetts, Amherst, USA. Han har siden slutten av 1960-tallet hatt ulike filosofioppdrag i skoler og på institusjoner, men har hele tiden hatt professoratet som sin profesjonelle hovedbeskjeftigelse.

Han har utgitt flere bøker om filosofi med barn som på grunn av en engasjerende stil og mange eksempler på tankevekkende samtaler med barn har blitt toneangivende i utviklingen av det internasjonale filosofi med barn-konseptet. For eksempel Philosophy and the Young Child (1982), Dialogues with children (1984) og Philosophy of Childhood (1994).

Matthews har også markert seg som motstander av Jean Piagets stadielære, og har gjennom flere artikler (og gjennom egen praksis) hevdet at ukritisk tiltro til denne læren kan bidra til en urettmessig neglisjering av barnets filosofiske potensial. Piaget tolker barnas avvikende svar på kontrollspørsmålene som tegn på manglende modenhet. Men ifølge Matthews er det nettopp er avvikene som er filosofisk interessante. "Standardresponsen" på kontrollspørsmålene, det vil si den responsen Piaget helst vil ha og som han anser som det mest «korrekte» svaret, er ifølge Matthews bare et produkt av sosialisering og manglende selvstendig refleksjon. Det avvikende svaret viser at barnet har en evne til oppriktig og selvstendig refleksjon – ikke at det er for umodent for filosofiske spørsmål.

For eksempel spør Piaget barn: Hva tenker vi med? Et vanlig svar fra seksåringene er: med munnen (tenkning = det vi ytrer, behaviorisme). Åtteåringene svarer: med hodet, hjernen, luft, blod etc. (materialistisk forklaring). 11-12-åringene har forlatt materialismen, og opererer med tanken som en egen substans (dualisme, idealisme). Matthews hevder at disse svarene, som Piaget knytter til barnets manglende utvikling, alle kan gjenfinnes som sterke, begrunnede filosofiske teser og posisjoner. Det er derfor ikke noe umodent eller mangelfullt ved dem.

Per Jespersen Per Jespersen er en dansk skolelærer som var blant de første i Skandinavia til å praktisere filosofi i skolesammenheng. Jespersen startet Enmandsskolen hvor han tar imot barn som har problemer med å tilpasse seg en vanlig skolehverdag. Han underviser selv i alle fag samtidig som han fletter inn filosofisk samtale i alle fag. Han kombinerer altså faktakunnskap med filosofering. Noen ganger gir han barna kunnskap fra filosofiens historie. Ofte skjer dette i form av fortellinger. På kveldstid arrangerer han Læselinien. Her tar han imot ett og ett barn med lese- og skrivevansker.

Jespersen har markert seg som en motstander av Lipmans/IAPCs filosofiske fortellinger/romaner. Han mener at disse ikke passer inn i den europeiske kultursfære. De er ifølge Jespersen for amerikanske i stil og holdning, og de vektlegger logiske og språklige problematikker på bekostning av etiske, estetiske, eksistensielle og metafysiske spørsmål. Men Jespersen er positiv til mye av det pedagogiske materiellet fra Lipman. Selv har han skrevet en rekke fortellinger og historier for barn, samt en stort antall essays om P4C.

Per Jespersen mener at barndom må sees som en tilstand av uskyld mettet på uforløst visdom og kreativitet. Den voksnes rolle er å forløse den barnlige visdommen. Den voksne må fornemme ærefrykt for oppgaven, ellers er det lett å forskusle den åndelige kontakt (med seg selv og andre) som er målet med all filosofering. Den voksne skal hjelpe barna frem til et språk slik at de kan uttrykke det de intuitivt har en fornemmelse av:

Det, der er så vigtigt, når vi har med børn at gøre, er at blive bevidst om, at børn har uanede åndelige kræfter, men ikke altid det sprog, der kan udtrykke dem, og ikke altid en begrebsorientering, som giver dem mulighed for at udtrykke de tanker og intuitive fornemmelser, de har. Tanken kommer før sproget – tænkningen er tilstede før udtryksmuligheden – intuition og åndelig sensitivitet er i begyndelsen ordløs. Men giver vi børnene sproget og den dertil hørende begrebsverden, bliver deres tænkning mere skarp og analytisk og deres udtryk mere nuancerede.

Oscar Brenifier Brenifier er en fransk-kanadisk filosofisk praktiker som arbeider både med voksne, barn og ungdom. Han legger vekt på samtalens begrepsutviklende og -analyserende dimensjon. Målet med samtalen er ifølge Brenifier å bringe den andre til å «tenke det utenkelige»: tenke det vi aldri før har tenkt, eller aldri før har tillatt oss å tenke. Brenifier ser en kontrast mellom filosofi og pedagogikk, og mener at sistnevnte altfor ofte koker ned til politisk korrekte «oppskrifter» som hverken befordrer tenkning eller innsikt.

Brenifier er kjent for sin utradisjonelle og «hårdhendte» samtaleledelse hvor han på klassisk sokratisk vis stiller strenge krav om at innspillene i samtalen må være relevante i den forstand at de kaster nytt lys over det sentrale begrepet som undersøkes. Dersom barnet kun relaterer seg assosierende til begrepet, eller begynner å snakke om andre ting, blir innspillet avbrutt, og samtalen ført tilbake på det opprinnelige sporet. «Words are expensive,» sier Brenifier, og mener med det at god dialog ikke handler om å være så verbal og ordrik som mulig, men om å utvikle evnen til å gjennomtenke hva som er viktig i det vi skal si, før vi sier det.

Brenifier omtaler noen ganger sin egen samtaleledelse som «anti-demokratisk» og «voldelig». Saken er vel at han, i motsetning til de fleste andre filosofiske praktikere, har som mål å lede og ta aktiv styring over samtalen. Brenifier snevrer inn undersøkelsen, søker «nedover» mot begrepets kjerne. Han vil unngå en utvidelse av undersøkelsen siden dette ofte medfører at man mister fokus og (bevisst eller ubevisst) penser vekk fra de viktige (og presserende) spørsmålene. Hans praksis er derfor den av dagens praksiser som synes å være mest i overensstemmelse med Sokrates samtalepraksis slik vi lærer den å kjenne i Platons dialoger.

Internasjonale og regionale organisasjoner

ICPIC ICPIC (International Council for Philosophical Inquiry with Children) ble stiftet i 1985 av filosofer og pedagoger som ønsket å igangsette prosjekter med filosofiske samtaler med barn. ICPIC har som formål generelt å fremme kontakten mellom mennesker over hele verden som er opptatt av filosofiske samtaler med barn, lærerutdannelse, forskning og spesielt mellom skolefolk som ser etter en måte å starte og utvikle programmer som kan oppmuntre barns filosofiske tenkning. Publiserer også eget tidsskrift på nett: Childhood & Philosophy. ICPIC arrangerer internasjonal konferanse hvert annet år.

SOPHIA