Karl XII (født , død ) var Sveriges konge fra 1697 frem til sin død i 1718. Sammen med Gustav II Adolf er han Sveriges mest kjente krigerkonge. Han ledet Sverige gjennom en serie forsvarskriger under den store nordiske krig, utløst av at den østlige rikshalvdelen (dagens Finland og Baltikum) ble truet av Russland. Han ble skutt under beleiring av Fredriksten festning . Det finnes en rekke teorier om hvordan han ble drept; mange mener at han falt for en kule fra egne rekker, andre mener at morderen var den franskfødte offiseren André Sicre som det er antatt handlet på oppdrag fra Fredrik av Hessen, kongens svoger. Den mest sannsynlige teorien er at kongen falt for en kule fra norsk-dansk side.
Karl XII var sønn til Karl XI og den danskfødte Ulrika Eleonora d.e.. Han var ugift og barnløs, slik at hans etterfølger ble søsteren Ulrika Eleonora d.y.
Soldatene i Karl XIIs hær ble i ettertid kalt karolinerne.
Oppvekst Karl XII ble født på slottet Tre Kronor den , som første sønn av Karl XI og Ulrika Eleonora og annet barn etter søsteren Hedvig Sofia. Da Karl XI fikk høre at han hadde fått en sønn, skrev han følgende i sin almanakk;
thumb|left|Karl XIIs vugge Prinsen vokste opp sammen med søsteren sin, og moren tok seg selv av barna sine, noe som var uvanlig på denne tiden. Han fikk raskt flere søsken. De neste tre årene ble tre nye prinser født, men disse døde allerede sommeren 1685 av en smittsom sykdom. Dette førte til at dronningen i sorg trakk seg mer og mer tilbake. Karl ble oftere ensom, og fikk større anledning til å utforske ting på egen hånd. I 1688 ble kongeparets siste barn født, en prinsesse som fikk navnet etter sin mor. Samme år fylte Karl seks, og kongen besluttet at han skulle flyttes ut fra barneværelset til sin egen fløy. Han fikk god, grundig undervisning.
Karl XII anses å ha vært et begavet barn og lærte seg flytende latin, tysk og fransk og fikk god innsikt i teologi og kristendommen, som var grunnlaget for hele hans oppvekst, argumentasjon, administrasjon, handel og politikk. Spesielt interesserte han seg for matematikk og den militære undervisningen. Han utviklet også gode fysiske egenskaper ved å være med faren på jakt og lange rideturer. Etter at hans mor, dronning Ulrika Eleonora d.ä., døde i 1693, og siden faren var opptatt med å styre riket, tok Hedvig Eleonora hånd om prinsens og hans søskens oppdragelse. De tre kongebarna fikk, på grunn av dette, sterke bånd til sin farmor, som de gjennom hele livet sto nær.
Formynderstyrelsen 5. april 1697 døde Karl XI, og femtenårige Karl XII ble snart etter utropt til Sveriges konge. Faren hadde ordnet en formynderstyrelse som besto av enkedronningen (med to stemmer) og de fem kongelige rådgiverne, Bengt Gabrielsson Oxenstierna (president i rådet), Kristofer Gyllenstierna, Fabian Wrede d.e., Nils Gyldenstolpe og Lars Wallenstedt. Samarbeidet i formynderstyrelsen fungerte ikke bra, noe som delvis bygget på den harde kritikken rådet fikk som Karl XIs formyndere. De forsøkte å løse dette ved å ofte kalle inn den unge kongen til ulike møter og saker så han selv kunne uttale seg i ulike spørsmål. Snart fant de ut at det kunne være lettere å la kongen selv overta regjeringsansvaret.
På riksdagen som i anledning av Karl XIs begravelse ble arrangert i november 1697 ble forslaget om at kongen umiddelbart skulle anses som myndig lagt frem. Forslaget ble godkjent av samtlige. Den 14. desember 1697 ble Karl XII kronet til konge i Stockholms Storkyrka. I seremonien ble hans stilling som eneveldig konge fremhevet ved at han ikke avga noe konungaförsäkran og at han selv satte kronen på sitt eget hode.
Fredsårene thumb|300px|Karl XII, malt i 1697 av David Klöcker Ehrenstrahl Man må si at Karl XII helt uerfaren tiltrådte sitt embete, under ganske vanskelige indre og ytre forhold i sitt rike. Han lovet seg selv å følge i sin fars fotspor, både når det gjaldt styre, arbeidsdisiplin, det enkle levesettet og mosjon. Akkurat som sin far var han skeptisk til rådgivere og det gamle kongelige rådet mistet derfor nesten all innflytelse. Bare de to statsrådene han selv hadde utnevnt og som sto ham nærmere enn noen, Carl Piper for innenrikssaker, og Tomas Polus når det gjaldt utenrikspolitikken, hadde stor innflytelse over ham. Han fikk også mange råd om at han burde gifte seg, og mange fra Europas adel tok med seg sine gifteklare døtre og besøkte ham. Rådgiverne hans mente at han helst burde gifte seg med ei dansk eller holsteinsk prinsesse, for å knytte enda sterkere bånd, ettersom hans bestemor Hedvig Eleonora var fra Holstein-Gottorp og hans mor var dansk. Karl XII skjøv imidlertid alle gifteplanene fra seg, og svarte at han var for ung til å gifte seg som femtenåring.
Våren 1698 kom hans fetter hertug Fredrik IV av Holstein-Gottorp for å gifte seg med kongens søster, prinsesse Hedvig Sofia. Dette ble et avbrudd i kongens ellers pliktoppfyllende, arbeidsomme og ensomme liv. Hertugen var livsglad og likte fest og drikke. Han lokket sin unge slektning med på en del meget omtalte fornøyelser, senere kjent i Sverige som Det holstenske raseri, men dette opphørte da brudeparet returnerte til hertugens slott igjen i september samme år.
Sverige ble stort sett styrt slik Karl XI hadde styrt det. Det ble sagt om Karl XII at «han är precis som sin far», og dette tok han som en kompliment. Noen hadde håpet at den nye kongen skulle bli mildere, redusere sin makt, avvikle konfiskeringen av eiendommer og sette ned skattene, men alt ble gjort til skamme. Allerede fra begynnelsen tålte kongen ingen begrensninger i sin suverenitet, og de samme tendensene ble ytterligere forsterket mot slutten av hans regjeringstid.
Når det gjaldt religion, var Karl XII nøye; også her fulgte han i sin fars fotspor. Under krigen i Polen ga han i et skriv (datert 7. juni 1706) til rådet i Stockholm ordre om at de skulle ha oppsikt med pietistene samt forby svenske studenter å reise til de tyske akademikerne som hadde fargede ansatt. Karl XII sørget også for å revidere den svenske bibeloversettelsen fra 1541 (Gustav Vasas bibel), til en oversettelse som senere er kjent som Karl XIIs bibel. Den ble ferdig revidert og trykt i 1703 og var den offisielle svenske kirkebibelen frem til 1917. Altså ble den lest i over 200 år av mennesker med svensk som morsmål.
Kongen la i løpet av sitt første styreår mye arbeid ned i å forminske nøden og avhjelpe sultkatastrofene som hadde rammet store deler av landet etter flere uår. Mye av budsjettet ble brukt til å bygge på og fornye Stockholms slott etter den store brannen 7. mai 1697. Ved utbruddet av den store nordiske krig ble disse fredelige aktivitetene til dels avbrutt, og den 16. april 1700 reiste Karl XII fra Stockholm, som han aldri skulle få se igjen. I de følgende årene brevvekslet han flittig med rådet i Stockholm. Han forsøkte å lede det på avstand, men hans oppmerksomhet var naturlig nok rettet mye på krigføring og utenrikspolitikken.
Utenrikspolitiske valg thumb|Karl XII i år 1700, malt av David von Krafft i 1706 Til og med i utenrikspolitikken prøvde Karl XII å få veiledning fra farens politiske system. Faren hadde forsøkt å ha en nøytral holdning i Vest-Europas store konflikter, ha et godt forhold til sjømaktene England og Nederland og om mulig også til Frankrike. Danmark ble dessuten holdt under oppsikt.
I 1698 ble Sveriges tidligere forbund med sjømaktene og Danmark fornyet, og det ble dannet et nytt med Frankrike. Samtidig var det allment kjent og angitt at den svenske kongens ønske var å føre en fredelig og vennskapelig politikk på alle hold. Selv var Karl XII, da han ble gitt kongemakten, helt uerfaren i utenrikspolitikk. Han var, i hele sin livstid, usedvanlig rettferdig og ordholden på alle områder.
Dessverre var ikke Sveriges diplomater i utlandet særlig oppmerksomme på denne tiden. Deres oppmerksomhet var nesten utelukkende rettet mot den gamle tvisten mellom Danmark og Holstein-Gottorp, som på forsommeren 1697 ble ytterligere forverret. Dette førte bl.a. til lange, men resultatløse, forhandlinger under en kongress i Pinneberg. Uoverensstemmelsene mellom huset Gottorp og Danmark hadde i lang tid hovedfokuset i Sveriges utenrikspolitikk, uten at man ble oppmerksom på de konfliktene som truet fra andre hold.
Den store nordiske krig
Krigsutbruddet Allerede i tiden før Karl XIs død forsøkte Danmark i hemmelighet å knytte forbindelser med Russland for på den måten å vinne makt i krigen mot Sverige. Den svenske regjeringens fokus på Holstein-Gottorp ga Danmark ytterligere anledning til å styrke denne forbindelsen, noe som førte til at tsar Peter under sin lange vesterlandske reise (1697–98) ikke gjorde noen egentlige fremsteg. Samtidig begynte August den sterke, konge av Polen og kurfyrste av Sachsen, støttet av den landsflyktige livlandske adelsmannen og politikeren Johann Patkul, å planlegge en erobring av Livland. Hans forslag om et angrepsforbund mot Sverige falt i god jord i København og Moskva, og delvis også i Berlin. I løpet av sommeren og høsten 1699 ble det i dyp hemmelighet forhandlet frem allianser mellom Danmark, Russland og kong August. I februar 1700 angrep så de saksiske troppene Riga, og i mars samme år gikk kong Fredrik IV av Danmark med væpnet makt inn mot hertugen av Holstein-Gottorp. Dermed hadde den store nordiske krig startet, som skulle komme til å vare frem til 1721.
Danmark Alle de truende forberedelsene og planene fra Sveriges naboland foregikk uten at de svenske diplomatene hadde anelse om det. Angrepet fra Danmark kom derfor fullstendig overraskende. Karl XII besluttet å midlertidig slå hardt tilbake mot Danmark, mens han sendte svenske tropper fra Finland til Livland for å styrke forsvaret der. Han sørget også for å styrke og utruste den svenske flåten i Karlsberg, og sendte samtidig diplomater som ba om støtte til flåten fra Sveriges allierte, England og Nederland. Da de alliertes flåte hadde kommet til Øresund, lyktes Karl XII, ved hjelp av Hans Wachtmeister, som på kongens ordre foretok en vågsom seilas gjennom Øresund, å forene sin flåte med denne, til tross for danskenes forsøk på å hindre dette. Den 25. juli 1700 ble det under kongens personlige ledelse gjennomført en ilandstigning på Humlebæk med 4 300 mann. Svenskene møtte svak motstand, og trusselen mot København tvang Fredrik IV til å lystre sjømaktenes krav. 8. august 1700 ble freden i Traventha sluttet med hertugen av Holstein-Gottorp, der han bandt seg til å gi opp forbundet med Sveriges fiender.
Støtte til Østersjøprovinsene thumb|300px|Seieren ved Narva, maleri av Gustaf Cederström fra 1910