thumb|Mesjastelen er i dag utstilt i museet i Louvre i Paris, Frankrike. Mesjastelen (på 1800-tallet omtalt som «Moabittsteinen») er en svart basaltstein som har en inskripsjon fra 800-tallet f.Kr. av herskeren Mesja fra Moab. Steinen ble funnet ved Dhiban i dagens Jordan.
Inskripsjonen ble satt opp en gang rundt 840 f.Kr. som en minnestein over Mesjas seirer over «Omri konge av Israel» og dennes sønn, som hadde undertrykket Moab. Steinen har den tidligste kjente referansen til det hellige hebraiske navnet for Gud – YHWH – og er også kjent for den mest omfattende inskripsjon som noen gang er avdekket som viser til oldtidens Israel, «Huset Omri ». Den franske forskeren André Lemaire har rekonstruert en del av linje 31 som «Huset David».Biblical Archaeology Review, mai-juni 1994, ss. 30–37
Steinen er 124 cm høy og 71 cm bred og dyp, og avrundet på toppen. Den ble oppdaget på stedet for oldtidens Dibon, i dag Dhiban i Jordan, i august 1868 av prost Frederick Augustus Klein (1827–1903), en tysk misjonær. De lokale landsbyboerne ødela steinen på grunn av en strid om eierskapet, men et avtrykk i papier-mâché hadde blitt gjort av Charles Simon Clermont-Ganneau, og de fleste av fragmentene ble senere reddet og satt sammen igjen. Stelen er i dag bevart på Louvre i Paris.
Beskrivelse Stelen måler 124 cm høy og 71 cm bred.1920 World Book, bind VI, side 3867 De 34 linjene beskriver:
Hvordan Moab ble undertrykt av «Omri konge av Israel» som resultat av raseriet til guden Kemosj; Mesjas seier over Omris sønn (ikke navngitt) og mennene fra Gad ved Atarot (Atara), og ved Nebo og Jahaz; Hans byggeprosjekter, gjenopprettingen av festningsverkene til hans borger og byggingen av et palass og vannbeholdere; og Hans kriger mot byen Horonaim.
Viktighet thumb|Avbildning som viser inskripsjonen og steinens fragmentariske status. Inskripsjonen har sterk overensstemmelse med de historiske hendelser som er nedtegnet i Bibelen. Hendelser, navn og steder nevnt på Mesjastelen tilsvarer til de som er nevnt i Bibelen. Eksempelvis, Mesja er nedtegnet som konge av Moab i Andre Kongebok 3:4: «Mesja, kongen i Moab, hadde mye småfe. Han pleide å betale Israels konge hundre tusen lam og ull av hundre tusen værer i skatt». Kemosj er nevnt tallrike steder i Bibelen som den nasjonale guden til Moab (Første Kongebok 11:33; Fjerde Mosebok 21:29 og videre). Styret til Omri, konge av Israel, er nedtegnet i Første Kongebok 16 og inskripsjonen nedtegner også mange steder og områder (Nebo, Gad, etc) som også opptrer i Bibelen.Driver, Samuel (1890): Notes on the Hebrew Text of the Books of Samuel, Clarendon Press Til sist nevner Andre Kongebok 3 et opprør gjort av Mesja mot Israel hvor sistnevnte svarte med å inngå allianse med Judea og Edom for å slå ned opprøret: «Mesja, kongen i Moab, hadde mye småfe. Han pleide å betale Israels konge hundre tusen lam og ull av hundre tusen værer i skatt. Men da Akab døde, rev kongen i Moab seg løs fra Israels-kongen. Straks drog kong Joram ut fra Samaria og mønstret hele Israel.»
En del forskere har argumentert for at en uoverensstemmelse eksisterer mellom Mesjastelen og Bibelen angående tidspunktet for opprøret.Driver, Samuel. (1890): Notes on the Hebrew Text of the Books of Samuel, Clarendon Press Argumentet hviler på antagelsen at den følgende seksjonen i inskripsjonen nødvendigvis viser til Omris sønn Akab: «Jeg er Mesja, sønn av Kemosj[-yat], konge av Moab, dibonittene. Min far styrte over Moab i trett år, og jeg styrte etter min far. Og jeg bygde dette høystedet for Kemosj i festningen, et høysted for frelse ettersom han reddet meg fra alle kongene, og fordi viste meg ulykken av alle mine fiender. Omri var konge av Israel, og han undertrykte Moab i mange dager da Kemosj var sint på sitt land. Og hans sønn erstattet ham; og han sa også, ‘Jeg vil også undertrykke Moab’. I mine dager snakket han således. Men jeg var seierrik over ham og hans hus».Scripture Verified by Archaeology; oversatt fra engelsk av Wikipedia Med andre ord strides forskerne om inskripsjonen indikerer at Mesjas opprør skjedde under styret til Omris sønn Akab. Ettersom Bibelen forteller at opprøret skjedde under Joram (sønnesønn av Omri), og at de to tekstene er ikke overensstemmende.
Imidlertid har andre forskere pekt på at inskripsjonen ikke nødvendigvis viser til Omris sønn Akab.Davis, John (1891): The Moabite Stone and the Hebrew Records; se også Christiananswers.net Ordet «sønn» refererer på moderne språk som norsk eller engelsk til et guttebarn i forhold til sine foreldre, men i oldtidens Midtøsten ble ordet vanligvis benyttet om en mannlig etterkommer.Ibid Følgelig var «sønn av Omri» en vanlig betegnelse for en hvilken som helt etterkommer av Omri og kunne ha blitt benyttet for å referere til Joram. Ved å anta at «sønn» betyr «etterkommer», er fortolkningen konsistent med det vanlig bruken av språket i oldtidens Midtøsten, er Mesjastelen og Bibelen i overensstemmelse.
Rekonstruksjon av [D]VDH I 1994, etter å ha undersøkt både Mesjastelen og papiravtrykket ved Louvre kunne den franske forskeren André Lemaire rapportere at linje 31 av Mesjastelen hadde frasen «Davids hus».Biblical Archaeology Review, mai/juni 1994, ss. 30–37Seiglie, Mario: King David: Man or Myth? Lemaire hadde kommet opp med den ene ødelagte bokstaven, den første «D» i [D]VDH, hvilket ga «[D]avid» og rekonstruerte meningen. Den fullstendige setningen i den siste del av linje 31 kunne således bli lest, «Som for Horonen, som levde i det huset til [D]avid», וחורננ. ישב. בה. בת[ד]וד. (Hakeparenteser [ ] henviser til bokstaver eller ord som er lagt til etter at bokstavene ble ødelagt eller hvor det fragmenter som fortsatt savnes.) De fleste forskere mener at ingen andre bokstaver vil gi noen mening. Etter et helt år var det kun en annen forsker, Baruch Margalit, som forsøkte å rekonstruere en mening med en annen bokstav, «m», sammen med flere andre bokstaver på plassene etter denne, og som skal ha gitt meningen: «Nå Horoneyn var okkupert ved slutten av [min for]gjenger[s styre] av [edom]ittene».Margalit, Baruch: «Studies in NWSemitic Inscriptions», Ugarit-Forschungen 26, s. 275 Margalits forsøk har ikke skaffet større støtte i forskningsutgivelsene. I 2001 rapporterte en annen fransk forsker, Pierre Bordreuil, at han og noen få andre forskere ikke var i stand til å bekrefte Margalits lesning av de manglende bokstavene.Bordreuil, Pierre (2001): «A propos de l'inscription de Mesha': deux notes», i: P. M. Michele Daviau, John W. Wevers & Michael Weigl [red.]: The World of the Aramaeans III, ss. 158-167, særskilt ss. 162-163. Sheffield, England: Sheffield Academic Press Om Lemaire er rett er det da to tidligere referanser til David av Israels dynasti, et på Mesjastelen (midten av 800-tallet f.Kr.)Mykytiuk, Lawrence J. (2004): Identifying Biblical Persons in Northwest Semitic Inscriptions of 1200–539 B.C.E., Academia Biblica series, no. 12. Atlanta: Society of Biblical Literature, ss. 265-277 og den andre på Tel Dan-stelen (midten av 800- til midten av 700-tallet f.Kr.
I 1998 oversatte en annen forsker, Anson Rainey, en gåtefull frase på kun to ord i linje 12. Han tolket אראל. דודה som ytterligere en referanse til David. Tekstlinjen lyder: «Jeg (det vil si Mesja) bar derfra (byen Atarot) ariel for dets DVDH og jeg trakk det foran Kemosj i Qerioit». Meningen av både «ariel» og «DWDH» er uklar. «Ariel» kan etymologisk var avledet fra enten «guds løve» eller «alter-arne»; «DWDH» betyr bokstavelig «deres avholdte», men kan også bety «deres David». Objektet som Mesja tok fra den israelittiske byen kan derfor være «løvefiguren av deres avholdte (gud)», underforstått «ariel» som en kultisk løve tilknyttet «den avholdte» guden i Atarot;K. van der Toorn, Bob Becking, Pieter Willem van der Horst: "Dictionary of deities and demons in the Bible", ss.88-89 eller, ved å følge Raineys lesning, «Davidiske alter-arne.»Rainey, Anson F. (2001): «Mesha and Syntax», i: The Land That I Will Show You, redigert av J. Andrew Dearman & M. Patrick Graham, Supplement Series, no. 343. Sheffield, England: Sheffield Academic Press, ss. 300-306.
Identifikasjonen med David i Mesjastelen har forblitt kontroversiell. Det stammer delvis fra den fragmentariske forfatningen av linje 31 og delvis til en tendens siden 1990-tallet hovedsakelig blant europeiske forskere å stille spørsmål ved eller avviste historiske påliteligheten i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente); se artikkel Københavnerskolen (teologi). I Europa har P. R. Davies, Thomas L. Thompson, og Niels P. Lemche vist tendens til å avvise Bibelen som pålitelig historisk kilde i kontrast til europeiske forskere som André Lemaire, K. A. Kitchen og Jens Bruun Kofoed. Mange forskere lener seg i den ene eller den andre retningen, men forholder seg hovedsakelig i et mellomsjikt. Generelt har nordamerikanske og israelske forskere tendert til å være mer villig til akseptere identifikasjonen av den bibeleske kong David av Israel med teksten i Mesjastelen, særlig ettersom frasen som er oversatt som «Davids hus» er klart leselig på Tel Dan-stelen (der denne frasen i linje 9 opptrer som en parallell til «konge av Israel» i den foregående linje). Kontroversen over hvorvidt inskripsjoner fra oldtiden kan bekrefte eksistensen av den bibelske kong David fokuserer vanligvis mindre på Mesjastelen og setter større lit til Tel Dan-stelen, men resultatet blir det samme: den bibelske David er blitt bekreftet utenfor Bibelen selv.
Funnet av stelen I sin rapport som ble utgitt i 1888 beskrev Charles Montagu Doughty at han ble fortalt at sjeiken av Kerek, Mohammed Mejelly, hadde solgt steinen til «frankerne» i Jerusalem og at Beni Haneydy, den beduinstammen som eide landet Dibon, hadde kommet til Mejeely for å kreve en andel av salget. Da de nektet angrep stammen den kristne gruppen som transporterte steinen til Jerusalem, drepte fem i følget og mistet tre av sine egne menn. De tok steinen tilbake til sitt eget område. Doughty ble også fortalt at frankerne sendte førti pund i kompensasjon for de fem mennene som var blitt drept.Doughtey, Charles M. (1888): Travels in Arabia Deserta. Cambridge University Press. Jonathan Cape utgave av 1936; s. 65.
Seks år senere fortalte prost og fortidsminneforskeren A. H. Sayce til den franske konsulatet i Jerusalem at han hadde hørt av prost F. Kleins oppdagelse og, et år senere, ble deres dragonmann (orientalsk tolk eller fører) Clemont-Ganneau sendt Selim el-Qari avsted for å klemme på og tilby 375 pund for steinen. Beklageligvis hadde allerede blitt inngått en avtale med prøysserne om å selge stein for åtti pund. Da guvernøren av Nablus hørte om steinens økte verdi truet han å ta steinen selv. Framfor å få ingenting for steinen varmet stammen opp steinen og knuste den ved å helle kaldt vann over den. De ulike bitene gikk til forskjellige familier som la dem i sine kornmagasiner for å «fungere som trolldom for å beskytte kornet fra sykdommer».Sayce, A.H. (1894): The Higher Criticism and the Monuments. Society for Promoting Christian Knowledge. ss. 364, 365.
Teksten Teksten moabittiske språket, avskrevet til moderne hebraiske bokstaver:
1. אנכ. משע. בנ. כמש.. . מלכ. מאב. הד 2. יבני | אבי. מלכ. על. מאב. שלשנ. שת. ואנכ. מלכ 3. תי. אחר. אבי | ואעש. הבמת. זאת. לכמש. בקרחה | ב[נס. י] 4. שע. כי. השעני. מכל. המלכנ. וכי. הראני. בכל. שנאי | עמר 5. י. מלכ. ישראל. ויענו. את. מאב. ימנ. רבן. כי. יאנפ. כמש. באר 6. צה | ויחלפה. בנה. ויאמר. גמ. הא. אענו. את. מאב | בימי. אמר. כ[...] 7. וארא. בה. ובבתה | וישראל. אבד. אבד. עלמ. וירש. עמרי. את א[ר] 8. צ. מהדבא | וישב. בה. ימה. וחצי. ימי. בנה. ארבענ. שת. ויש 9. בה. כמש. בימי | ואבנ. את. בעלמענ. ואעש. בה. האשוח. ואבנ 10. את. קריתנ | ואש. גד. ישב. בארצ. עטרת. מעלמ. ויבנ. לה. מלכ. י 11. שראל. את. עטרת | ואלתחמ. בקר. ואחזה | ואהרג. את. כל. העמ. [מ] 12. הקר. רית. לכמש. ולמאב | ואשב. משמ. את. אראל. דודה. ואס 13. חבה. לפני. כמש. בקרית | ואשב. בה. את. אש. שרנ. ואת. אש 14. מחרת | ויאמר. לי. כמש. לכ. אחז. את. נבה. על. ישראל | וא