thumb|right|Moderne tolkning av en habiru Habiru (Ha biru) eller Apiru eller pr.w (egyptisk)Exodus and Archaeology er det navn som ble til en gruppe nomader og røvere eller angripere som ble gitt av ulike sumeriske, egyptiske, akkadiske, hettittiske, mitanniske, og ugarittiske kilder i tiden mellom 1800 f.Kr. og 1100 f.Kr. Disse folkene levde i det området som kalles for Den fruktbare halvmåne, fra nordøstlige Mesopotamia og Iran og til grensene til oldtidens Egypt i Kanaan.McNeil, William H.; Sedlar, Jean W. (1962): «The Ancient Near East» diskuterer etymologien av navnet habiru og referansene til det i Amarnabrevene og egyptiske kampanjelitteratur. Avhengig av kilde og epoke er dette habirufolket beskrevet som nomadisk eller seminomadisk, opprørere, fredløse, røvere, handelsmenn, og buemenn, tjenere, slaver, utenlandske arbeidere, og videre.
Navnene Habiru og Apiru er benyttet i akkadisk kileskrifter. De tilsvarende navnene (med kun konsonanter) i skiftene i Egypt synes å ha vært PR.W, konvensjonelt uttalt som Apiru (W var den egyptiske flertallsendelsen). I mesopotamiske nedtegnelser er de også identifisert av sumeriske logogrammet SA.GAZ med en uttalelse som er ukjent. Navnet Habiru ble også funnet i Amarnabrevene som igjen inkluderte mange navn på kanaanittiske folk skrevet på akkadisk. Disse brevene ble skrevet til egyptiske faraoer på 1300-tallet f.Kr. på den tid da det var uro og stridigheter i Kanaan som går tilbake til før slaget ved Kadesj og til tiden til farao Thutmosis I.
Habiru og de bibelske hebreere Siden oppdagelsen av inskripsjonene fra 2000-tallet f.Kr. som nevner habiru har det vært mange teorier som har forsøkt å knytte disse til hebreere fra 1000-tallet f.Kr. som nevnt i Bibelen. Imidlertid er dagens forskerkonklusjon at dette er tvilsomt, skjønt ikke alle er like kategoriske som å si at «overfloden av forsøk på å knytte apiru (Habiru) til innbyggernavnet ibri er ingenting annet enn ønsketenkning.»Rainey, Anson F. (1995): «Unruly Elements in Late Bronze Canaanite Society» i: Pomegranates and golden bells, red. David Pearson Wright, David Noel Freedman, Avi Hurvitz, Eisenbrauns, s. 483
Kildene Etter hvert som mer tekst er blitt avdekket via arkeologi i Midtøsten, desto klarere har bildet av habirufolket blitt. De er nevnt i sammenhenger som strekker seg fra løse jordbruksarbeidere og omflakkende landstrykere, til leiesoldater og ridende bueskytere. Sammenheng skiller seg avhengig av hvor referansen er funnet.
I artikkelen Bitter Lives: Israel in and out of Egypt skrev Carol Redmount at via funn over det meste av Den fruktbare halvmåne som «strekker seg fra flodområdet mellom elevene Eufrat og Tigris til kyststrøkene mot Middelhavet og ned via Nildalen i løpet av det andre millennium, det vesentlig område for historisk interesse er i deres tilknytning med Egypt».Redmount, Carol A. (1999): «Bitter Lives: Israel in and out of Egypt» i: The Oxford History of the Biblical World, red: Michael D. Coogan, Oxford University Press, s. 98
Carol Redmount konkluderte med at begrepet «Habiru» hadde ingen felles etnisk tilhørighet, at de ikke snakket noe felles språk, og at de vanligvis førte et marginalt og tidvis lovløst eksistens i utkanten av de faste, bosatte samfunnene. Hun definerte de ulike Apiru/Habiru som «et løselig definert, mindreverdig sosial klasse bestående av foranderlige og upålitelige befolkningselementer uten sikre tilknytninger til bosatte samfunn» som er referert til «som lovløse, leiesoldater, og slaver» i oldtidens tekster. I den samme åren har en del forskere betraktet habirufolket, i den grad det er snakk om ett folk, å ha vært mer av en sosial betegnelse framfor en etnisk gruppe eller folkestamme.Rainey, Anson (2008): «Shasu or Habiru. Who Were the Early Israelites?» i: Biblical Archeology Review (Biblical Archaeology Society) 34 (06 (Nov/des.)).
Sumerisk nedtegnelser De tidligste nedtegnelser av begrepet er datert til styret til kong Irkabtum av nordlige mesopotamiske (amorittiske) kongedømmet Yamkhad (ca 1740 f.Kr.), som hadde et år kalt «Året da kong Irkabtum gjorde fred med Semuma og habiruene». Dette har blitt forstått som at habiruene ledet av Semuma allerede utøvet slik innflytelse i nabolaget av Alalak at den lokale hersker følte seg tvunget til inngå en fredsavtale med dem.
Sumeriske dokumenter fra 1400-tallet beskrev deretter disse gruppene ved at de snakket ulike språk, og ennskjønt beskrevet som omvandrende hadde de betydelig innflytelse og militær organisering. Disse folkene er utpekt ved en kileskrift på to tegn eller et logogram hvor uttalelsen ikke kan bli bestemt, og som konvensjonelt er blitt transkribert som SA.GAZ og tilsvarer vestsemittiske hapiru og akkadiske habbatu som har meningen banditt, røver, eller angriper. Selv om logogrammet opptrer i sumersk litteratur har de to symbolene ingen adskilt mening på sumerisk.Mendenhall, George E; Huffmon, H. B.; Spina, F. A.; og Green, Alberto R. W. (1982): The Quest for the Kingdom of God: studies in honor of George E. Mendenhal. Eisenbrauns. s. 198. ISBN 978-0931464157.
Tidlig mesopotamiske kilder Det sumeriske logogrammet SA.GAZ opptrer i tekster fra sørlige Mesopotamia, datert fra rundt 1850 f.Kr. hvor det henviser til små grupper av soldater, åpenbart leiesoldater i tjeneste hos de lokale bystatene og som ble betalt med mat eller sauer.
En av de tekstene benyttet akkadisk kileskrift for ordet hapiri framfor logogrammet; en annen beskrev dem som «soldater fra vest». Deres navn er overveiende akkadiske; en del er vestsemittiske, og noen er ukjente. Deres opprinnelse, når det er nedtegnet, er til lokale byer.
Et brev til en gammelassyrisk handelsmann som ba om hans støtte i å frigjøre eller skaffe løsepenger for en del hapiri, formelt rettet til det ikke identifiserte palasset Shalahshuwe, nå fanger hos lokale myndigheter.
Tikunaniprismet, en gjenstand i leire med akkadiske kileskrift som er datert til rundt 1550 f.Kr., lister navnene på 438 habirusoldater eller tjenere av kong Tunip-Tessup av Tikunani, en liten bystat i midtre Mesopotamia.Bilde av Tikunaniprismet. Bought on the Market. Archaeology Odyssey, Volume 02 Number 02, Mai/juni 1999. Biblical Archaeology Society. Flertallet av disse navnene er typisk sett hurrittisk (nordøstlige Kaukasus), resten er semittiske, en av dem er kassittisk.
En annen tekst er fra omtrent samme periode og beskriver hapiruer som soldater eller arbeidere, organisert i grupper av ulik størrelse kommandert av SA.GAZ-ledere: en gruppe fra Tapduwa har 15 soldater, en annen fra Sarkuhe har 29, og ytterligere en fra Alalakh har hele 1 436.
Kanaanittiske kilder Et antall av Amarnabrevene — sent til faraoene Amenhotep III, Akhnaton (Amenhotep IV) og kortvarig hans to etterfølgere, fra vasallkonger i Kanaan og Syria på 1300-tallet f.Kr. — nevner «habiru». Disse brevene, skrevet av kanaanittiske skriver kileskrift basert på akkadisk språk, klager over angrep fra bevæpnete grupper som var villig til å slåss og plyndre på hvilken som helst side i de lokale krigene i utbytte for utstyr, provisjoner og innkvartering.
Disse folkene er identifisert av det sumeriske logogrammet SA.GAZ i de fleste av brevene, og av det akkadiske navnet Hapiru i et få fra området Jerusalem. Dette folket eller folkene synes å være aktiv i et bredt område som inkluderer Syria (ved Upe i nærheten av Damaskus), Fønikia (Sumur, Batrun og Byblos), og sør så langt som til Jerusalem. Ingen av kongene i regionen, med den mulige unntagelsen av en Abdi-Ashirta, er benevnt som Habiru eller SA.GAZ.
Kildene diskuterer også en Labayu, som hadde vært en egyptisk vasall. For å angripe Megiddo samlet han en gruppe hapiruere som besto av både fordrevne lokale folk og angripere. Etter å ha erobret Megiddo for seg selv ga han Sikem (eller Shechem) til de som støttet ham.Harrelson, Walter (1957); van der Steen, Eveline J. (2003)
Idrimi, en konge av Alalaka på 1400-tallet f.Kr., sønn av kongen av Aleppo, hevdet i sine krøniker at etter at hans familie var blitt tvunget til å flykte til Emar med hans mors folk, etterlot ham dem og slo seg sammen med «hapirufolket» i «Ammija i landet Kanaan», hvor hapiruene anerkjente ham som «sønn av deres overherre» og «samlet seg rundt ham». Etter å ha levd sammen med i syv år førte hans sine habirukrigere på et suksessfylt angrep fra sjøsiden mot Alalak hvor han ble konge.
Abdi-Heba, en egyptisk vasallkonge av Jerusalem i Amarnaperiden, midten av 1330-tallet f.Kr., skrev en rekke brev til den egyptiske farao hvor han klagde på aktivitetene til «habiru». Disse plyndret landområdene til denne underkongen. Abdi-Heba ønsket å vite hvorfor farao lot dem oppføre seg på denne måte; hvorfor han ikke sendte bueskyttere for å beskytte hans eiendommer. Om han ikke sendte militær hjelp ville hele landet bli erobret av habiruene.
Egyptiske kilder thumb|Dette bildet er fra inskripsjonene som nedtegnet slaget ved Kadisj. Det viser buemenn til hest benyttet som speidere av egypterne. Flere egyptiske kilder, både før og etter Amarnabrevene, nevner et folk kalt for 'PR.W (uten konsonanter) i et skrift hvor .W er flertallsmarkør. Uttalelsen av dette ordet har blitt rekonstruert som apiru. Fra likheter i konteksten og beskrivelsen er det antatt at egyptiske 'PR.W er ekvivalent med akkadiske Habiru/Hapiru.
To steler ved Memfis og Karnak skryter farao Amenhotep II over å ha tatt hele 89 600 fanger i sitt hærtokt i Kanaan en gang rundt 1420 f.Kr., inkludert 127 prinser og 179 adelige (?) fra Retjenu (det egyptiske navnet på Kanaan og Syria), 3 600 apiruer, 15 200 shasuer (egyptisk gjetende nomader), 36 600 hurritter, og videre.
En stele fra styret til farao Seti I fra en gang rundt 1300 f.Kr. forteller at farao sendte en ekspedisjon inn i Levanten som svar på angrep fra «apiruer fra Yarmutafjellet» ved en lokal by.
En liste av varer gitt til flere templer av farao Ramses III en gang rundt 1160 f.Kr. omfattet mange livegne, egyptiske og utenlandske: 86 486 til Teben (hvorav 2607 utlendinger), 12 364 til Heliopolis (2093 utlendinger), og 3079 til Menfis (205 utlendinger). De utenlandske slavene ble beskrevet som «maryanu (soldater), apiru, og folk allerede bosatt i tempeleiendommen».
Arbeidere som farao Ramses IV sendte til steinbruddet ved Wadi Hammamat i hans tredje år utgjorde 5 000 soldater, 2 000 menn tilknyttet templene til farao foruten 800 apiruer.Peden, A. J. (1994): The Reign of Ramesses IV, Aris & Phillips Ltd, ss. 86-89 Dette er den siste kjente referanse til apiru i egyptiske dokumenter.
Hettittiske kilder SA.GAZ er nevnt i minst et dusin dokumenter fra det hettittiske kongedømmet som begynner rundt år 1500 f.Kr. eller tidligere. Flere av dokumentene inneholder frasen «troppene fra Hatti og SA.GAZ-tropper». Hatti var kjerneregionen i det hettittiske kongedømmet.
To eder påberopt fra tiden til Suppiluliuma (antagelig Suppiluliuma I som styrte fra rundt 1358 til 1323 f.Kr.) og Mursilis II (en gang rundt 1300 f.Kr.) lister foruten en mengde guddommer, også «Lulahhi-gudene (og) Hapiri-gudene, Ereshkigal, guder og gudinner fra Hatti-landet, gudene og gudinnene til Amurru-landet, ...»
En annen referanse skjer i en avtale mellom kongene Duppi-Teshub av Amurru og Tudhaliya av Karkemisj, meglet av den hettittiske kongen Mursili II. Den hettittiske monarken minnes hvordan han hadde gjeninnsatt kong Abiradda på tronen i Jaruwatta, en by landet Barga, som hadde vært erobret av hurritter og gitt til «bestefaren til Tette, en SA.GAZ».
En annen tekst nedtegner eksistensen av en habirubosetning et sted i nærheten av et hettittisk tempel; et fra Tahurpa som navngir to kvinnelige sangere fra SA.GAZ.
Mitannianske kilder