«Rurik» (Рюрик) var en panserkrysser bygd for den russiske keiserlige flåten i 1895. Krigsfartøyet var døpt til ære for den legendariske væringen Rurik (ca 830–ca 879) som er sagt å ha grunnlagt begynnelsen på det russiske riket. Under den russisk-japanske krigen (1904–1905) ble skipet senket under slaget ved Ulsan 14. august 1904. Som den første krysseren med et deplasement på mer enn 10 000 tonn, vakte «Rurik» bestyrtelse hos det britiske imperiet som ikke hadde noe tilsvarende mot et skip beregnet på krysserkrig på de store havene. Som svar på denne trusselen som i ettertid vist seg å være noe overdrevet, ble Powerful-klassen bygd på foranledning av admiraliteten. Strategi Krimkrigen mot de europeiske stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde sluttet med et ydmykende nederlag sett med russiske øyne, spesielt hos den russiske admiraliteten som realiserte at den britiske overmakten var så stort at de russiske sjøkreftene ikke strakk til.McLaughlin, s. 44 Deres rivaler kunne alltid bygge flere krigsfartøyer enn russerne selv, slik at det ikke lønnet seg å ha en offensiv strategi, dermed ble den fremtidige strategien for den russiske flåten stort sett defensiv for forsvar av hovedstaden St. Petersburg. Storfyrste Konstantin Nikolajevitsj, den yngre sønnen av tsar Nikolaj I som hadde vært utdannet som sjømann og sjøoffiser, hadde befalet over Østersjøflåten under krigen, og skulle bli storadmiral i 1857 for den russiske marinen. Konstantin gikk inn for den defensive strategien med panserkledte fartøyer, deriblant monitorer i kloss samarbeid med kystbefestningene, men ønsket også at Russland fremdeles skulle ha en merkbar innflytelse på verdenshavene.

Det engelske begrepet commerce-raiding betyr i korthet krig mot fiendtlig handelsvirksomhet ved å gjøre raid på handelsskip i håp om å lamslå sjøfarten og deretter sette ett økonomisk press på fienden, som senere er kjent som krysserkrig. Det er en fortsettelse av kaperfarten, men i statlig regi med regulære krigsfartøyer som skulle oppbringe handelsfartøyer enten for erobring eller ødeleggelse, og ble ført med stor suksess av sørstatene under den amerikanske borgerkrigen 1861–1865, da den nordamerikanske handelsflåten ble desimert av raske krigsfartøyer som CSS «Alabama». Konstantin begynte et byggeprogram for dette sjømilitære formålet som skulle vedvare gjennom resten av århundret, først med armerte dampdrevne klippere, deretter korvetter og siden kryssere, som ville ha en avskrekkende virkning mot potensielle fiender. Dette ble demonstrert i året 1863 da et polsk opprør nok en gang var slått ned til protester fra Storbritannia og Frankrike, samtidig som det var spenning mellom nordstatene og britene under borgerkrigen. En flåtedemonstrasjon fant sted med to skvadroner sendt til New York og San Francisco. De amerikanske myndighetene oppfattet disse som en advarsel til de to maktene om å holde seg utenfor konflikten.

Denne flåtedemonstrasjonen ble ansett for å være en suksess av russerne som deretter konsentrerte seg om den nye strategien om å opprettholde en flåte av havgående krigsfartøyer med stor aksjonsradius beregnet på anslag mot fiendtlige handelsskip enten under seil eller dampkraft med kull som drivstoff. Eldre fregatter med treskrog ble erstattet av nye kryssere med skrog i jern eller stål med god beskyttelse og stor lastekapasitet for kull som den første panserkrysseren «General Admiral», som hadde plass for 1 000 tonn.Gardiner, s. 186 Dette skulle bli viktig ettersom nye internasjonale traktater som nøytralitetslover skulle gjøre det vanskeligere å søke tilflukt i nøytrale havner for kull, etterforsyninger og reparasjoner. Krigsskip som skulle gjøre raid på handelsskip, måtte dermed være til sjøs i lengre perioder med umettelig behov for påfylling av kull for deres tørste og ineffektive maskiner. Dessuten hadde russerne fått bedre råd på seg til å bygge flere og sterkere krigsskip, og man foretrakk slagskip fremfor kryssere etter 1882.McLaughlin, s. 46

For å kompensere det nye byggeprogrammet etter 1882, ble den patriotiske «De frivilliges flåte» med armerte sivilfartøyer (hjelpekrysser) integrert i marinen i 1883, men som svar på den voksende trusselen mot egen sjøfart som knyttet sammen det britiske imperiet, ble armerte kryssere med et panserdekk utviklet og tatt i bruk av britene.McLaughlin s. 46-47 I slutten av 1880-årene skulle russerne deretter gjenta byggingen av større kryssere som kunne møte og overvinne armerte kryssere under deres raid på verdenshavene. Design MTK (Morskoi Tekhnicheskii Komitet, den maritime komiteen for teknikk) skulle under normale omstendigheter utarbeide spesifikasjoner for bygging av skip som skulle utarbeides i deres design i tråd med MTKs retningslinjer.McLaughlin, s. 47 Admiral Ivan Shestakov som direktør av marineministeriet, utarbeidet sine egne spesifikasjoner for et design som ble overført til det baltiske skipsverftet (Baltiysky Zavod) i St. Petersburg ved å ta en omvei rundt MTK. Shestakovs spesifikasjoner har forsvunnet i ettertid, men han hadde ønsket seg et skip som kunne reise fra Østersjøen til Vladivostok uten bunkring av nytt kull. Det ser ut til at Shestakov ønsket seg et design som lignet på panserkrysseren «Pamiat Azova» som var under bygging på skipsverftet. Som respons på admiralens spesifikasjoner, ble et designutkast utarbeidet av skipskonstruktør N. E. Rodionov på skipsverftet om et skip på 9 000 tonn og åtte tommer tykkelse på panserbeltet.

Utkastet ble sendt til ministeriet i juli 1888 og deretter til MTK i november det samme året, men ble avvist muligens på grunn av en konflikt med Shestakov og storadmiral Aleksej Aleksandrovitsj omkring skipsbyggingen. Rodionov så for seg høy toppfart opptil 18,5 knop og stor kapasitet for kull i et langt og smalt skrog på 420 fot lengde og 61 fot bredde, som skulle ha en rekkevidde på 20 000 nautiske mil (37 000 km). Komiteen kritiserte både lengden på designet og beregningen av den mulige rekkevidden uten bunkring. Shestakov døde i desember 1888, etterfulgt av admiral N. M. Chikhachev som sluttet seg til MTK. Som et resultat av dette ble det opprinnelige utkastet droppet til fordel for skipskonstruktør N. E. Kuteinikov.

Kuteinikovs design var mer moderat enn det forrige. Toppfarten skulle være på 18 knop (33 km/t) med en rekkevidde på 10 000 nautiske mil (20 000 km) som en fortsettelse av Rodionovs design som tok utgangspunkt i «Pamiat Avoza» på 6 674 tonnGardiner, s. 188, som hadde rigging, tre skorsteiner og en bestykning på to 203 mm og tretten 152 mm kanoner på værdekket og batteridekket. Bare hovedskytset hadde beskyttelse i form av panserskjold. Det nye skipet skulle ha den samme bestykning, men forsterket til fire 203 mm kanoner (to forut og to akterover) i hver sponson, seksten 152 mm kanoner og hurtigskytende kanoner i form av tjue 47 mm og ti 37 mm kanoner. Med disse hurtigskytende kanonene skulle man overvelde mindre fiendtlige skip med et regn av granater. På lengre tokter uten bunkring måtte panserkrysseren ha rigging som en bark med tre master. Panserbeltet ble forsterket til ti tommer tykkelse (254 mm) for bedre beskyttelse mot fiendtlige prosjektiler fra andre kryssere.

Det var to forskjellige design på det endelige utkastet, det ene på 9 000 tonn, det andre på 10 000 tonn, som ble lagt fram for komiteen den 13. juli 1889. Det siste ble valgt som det beste alternativet av MTK. Designet viste et skip med en lengde på 390 fot og en bredde på 67 fot. Man skulle ha det samme maskineriet som slagskipet «Sinope», to vertikale trippelekspansjonsmotorer (VTE), men under test viste det seg at disse ikke produserte stor nok drivkraft som planlagt. Kuteinikov løste dette ved å pare sammen to trippelekspansjonsmotor for hver propellaksel, men det krevde at skroget måtte forstørres med ytteligere 35 fot i lengden.McLaughlin, s. 48 Konstruksjon thumb|left|300px|En enkel skisse av skipet, avbildet i Brassey's Naval Annual 1902. Etter komiteen hadde godkjent designet, begynte byggingen av krysseren som skulle hete «Rurik», med kjølstrekkingen den 19. mai 1890. Etter å ha blitt sjøsatt 22. oktober 1892 etter to år, var skipet ikke lenger det samme som planlagt ettersom man hadde modifisert designet og tilføyd nytt materiell som seks 120 mm hurtigsskytende kanoner og nyere 152 mm skyts med L/45 kanonløp.McLaughlin, s. 50 Deplasementet ble deretter større på skipet som hadde tre master, to skorsteiner og et lite forkastell forut med slett dekk og høyt fribord. Deplasementet var forstørret fra 10 933 tonn til 11 690 tonn, og kunne ha kapasitet for 1933 tonn kull. Ettersom «Rurik» skulle angripe fiendtlig sjøfart på verdenshavene var en stor aksjonsradius nødvendig, og med en hastighet på 10 knop kunne skipet ha en rekkevidde på 6 700 nautisk mil uten behov for bunkring.McLaughlin, s. 74

Ved sjøsettingen var «Rurik» den største krysseren i verden med sitt deplasement og en lengde på 126 m i L.P.P. og 132,58 m i L.O.A. samt bredde på 20,42 m og dypgang på 8,30 m.Gardiner, s.189 «Rurik» var ikke uten kritikk siden det tok lang tid å få skipet ferdig, og ble ansett for å ha blitt utdatert med sin rigging, utilstrekkelige beskyttelse og bare halvparten av sin bestykning for en bredside. Men krysseren var aldri ment som et kampfartøy beregnet på strid med andre kampfartøyer med like stor stridsverdi ettersom «Rurik» først og fremst var en raider mot fiendtlig sjøfart på grunn av sin aksjonsradius, hastighet og gode egenskaper til sjøs. «Rurik» hadde et uvanlig skrog med en tumblehome fra vannlinjen som kurvet innover fram til hoveddekket/batteridekket der den stoppet mot den vertikale skipssiden mot relingen.

Det var en rivende teknologisk utvikling innenfor skipsbygging og fremstilling av pansring som våpen i 1890-årene. «Rurik» ble et engangstilfelle mens det planlagte søsterskipet «Rossia» fra 1893 med det samme designet fikk sterkere beskyttelse, bedre fremdriftsystemer og tre propellaksler. Et tredje søsterskip, «Gromoboi» fra 1895 var basert på forgjengeren, men også forandret for å kunne fungere som en del av en flåteenhet.McLaughlin, s. 51, s. 55 Til sammen var tre skip bygd som følge av spesifikasjoner om store raiderfartøyer i året 1888, som likevel ble meget forskjellige hver for seg. Improviseringer i framdrift, våpen og beskyttelse betydde en økning i stridsverdi og dermed måtte nyere skip være bedre bestykket og pansret for aktuell strid. «Gromoboi» hadde større stridsverdi enn «Rurik» bare fem år senere.Gardiner, s. 190 Bestykning Hovedskytset på fire 203 mm kanoner ble montert på hver sin sponson forut og akterover langs relingen til babord og styrbord, og kunne bare beskyte sine mål langs lengderetningen og som sidelengs av «Rurik». Bare halvparten av bestykningen kunne konsentreres om ett mål for en bredside, hvorav to 203 mm og åtte 152 mm samt tre 120 mm kanoner. Langs relingen mellom sponsonene var de tre 120 mm kanoner satt på mindre sponsoner fra værdekket, mens 152 mm kanonene i hoveddekket stakk ut gjennom åpninger i skipssiden. De to forreste kanonene i hoveddekket kunne skyte forut mens de to aktre hadde skytefelt bakover fra akterskipet.

Hurtigskytende kanoner kunne produsere et regn av sprenggranater i løpet av kort tid på motstanderens skip, og for dette formålet hadde man først tenkt seg å ha tjue 47 mm og ti 37 mm kanoner for benyttelse mot mindre krigsfartøyer som handelsskip. Disse kanonene skulle monteres på værdekket langs relingen, på forkastellet og dels på hoveddekket, men i siste liten ble 47 mm kanonene dels erstattet med seks 120 mm hurtigskytende kanoner på ordre av Chikhachev. Dermed fikk «Rurik» en bestykning på seks 120 mm, seks 47 mm og ti 37 mm skyts i tillegg til hovedskytset og det sekundære skytset.