Weimarrepublikken (tysk: Weimarer Republik, IPA: [ˈvaɪmaʁɐ ʁepuˈbliːk]) er en uformell betegnelse på Tyskland i tiden fra 1918 frem til 1933. Dette var Tysklands første periode som parlamentarisk demokrati. Den egentlige benevnelsen på Tyskland i denne perioden var det tyske rike (Deutsches Reich), og dette navnet hadde holdt seg uforandret siden 1871. Navnet ble tatt fra byen Weimar, som den grunnlovsgivende forsamlingen som utformet den såkalte Weimarforfatningen hadde valgt som arbeidssted istedenfor det da urolige Berlin.
Den parlamentariske republikken ble opprettet i kjølvannet av første verdenskrig, novemberrevolusjonen og det tyske keiserrikes fall, og endte med utnevnelsen av Adolf Hitler som rikskansler og det påfølgende nasjonalsosialistiske diktaturet 1933–1945.
Tyskland hadde alminnelig stemmerett for menn fra 1871, men parlamentarismen, det vil si at regjeringen må ha støtte i parlamentet, fikk først sitt gjennombrudd helt på slutten av keiserrikets tid. 9. november 1918 ble republikken proklamert, og den nye grunnloven trådte i kraft 11. august 1919. Statsdannelsens offisielle navn var Deutsches Reich («Det tyske riket»), en betegnelse som brukes om den tyske nasjonalstaten i årene mellom 1871 og 1945. For lett å skille de tre demokratiske periodene av Tysklands historie bruker dagens historikere betegnelsene Weimarrepublikken (1918/19–1933), Bonnrepublikken (1949–1990) og Berlinrepublikken (1990–).
Weimarrepublikken hadde i sin tid et av verdens mest liberale demokratiske styresett. I likhet med dagens Tyskland var Weimarrepublikken organisert som en forbundsstat hvor delvis autonome delstater hadde egne regjeringer og til dels egne lover. Fristaten Preussen var den største staten i Weimarrepublikken med omkring 62 % av både territorium og befolkning. Fristaten Bayern var den nest største delstaten, etterfulgt av Fristaten Sachsen, Den frie folkestaten Württemberg, Republikken Baden og Land Thüringen. Alt i alt bestod Weimarrepublikken av 19 ulike territorier. I 1925 hadde den et areal på 468 787 km² og en befolkning på 62 411 000 innbyggere.
Regjeringsmakten hadde hovedsakelig den såkalte Weimarkoalisjonen, som bestod av det sosialdemokratiske SPD, det katolske Deutsche Zentrumspartei og det liberale Deutsche Demokratische Partei. Det nasjonal-liberale Deutsche Volkspartei hadde også regjeringsmakten en kort tid.
I løpet av de 14 årene Weimarrepublikken eksisterte, var den hjemsøkt av store utfordringer, deriblant separatistiske bevegelser, opptøyer organisert av den ekstreme venstresiden såvel som politisk vold fra nasjonalistiske ekstremister, okkupasjon av ententetropper fra Frankrike og Belgia med påfølgende hyperinflasjon, og store økonomiske byrder i form av krigserstatning etter det tyske nederlaget i første verdenskrig som følge av Versaillestraktaten. De allierte forsøkte to ganger å omstrukturere utbetalingene av gjelden gjennom Dawesplanen og Youngplanen.
Krigen sendte landet ut i kaos, med utstrakt matmangel og store sosiale forskjeller. En revolusjon etter russisk mønster truet den demokratisk valgte regjeringen, og det nyfødte demokratiet måtte balansere mellom ekstreme bevegelser både til høyre og venstre.
Weimarrepublikken klarte likevel å håndtere mange av de alliertes krav: i 1920 ble jernbanesystemet samordnet med opprettelsen av Deutsche Reichsbahn og en felles skattepolitikk og skatteforvaltning ble innført for hele Tyskland. I 1924 ble pengepolitikken reformert med den nye myntenheten Reichsmark.
Epoken endte med Adolf Hitlers og nasjonalsosialistenes maktovertagelse i 1933. Selv om Weimarforfatningen av 1919 offisielt aldri ble forkastet, innebar det nasjonalsosialistiske styrets Gleichschaltung («koordinering») i februar og mars 1933 at diktaturet i praksis kunne foreta politiske beslutninger i strid med grunnloven. Weimarforfatningen ble på denne måten tilsidesatt, og året 1933 representerte derfor slutten på Weimarrepublikken og begynnelsen på nasjonalsosialistenes Tredje rike.
Etymologi
Samtidige talsmenn og motstandere av republikk snakket alle om den tyske republikk (Deutsche Republik). I nasjonalforsamlingen av 1919 forsøkte begge sosialdemokratiske partiene – SPD og USPD, å innføre denne benevnelsen som statsnavn, ettersom benevnelsen riket hadde en såpass dårlig klang i utlandet. De liberale partiene, deriblant forfatningsjuristen Hugo Preuss i det liberale partiet Deutsche Demokratische Partei, ønsket å bevare det tradisjonelle navnet det tyske riket, og fikk støtte av representantene fra Deutsche Zentrumspartei og Deutschnationale Volkspartei. Senere kom deler av de borgerlige partiene likevel frem til at republikken ikke fortjente det gamle navnet. Ordlyden i Artikkel 1 i forfatningen – «det tyske rike er en republikk», var derfor også et kompromiss.
Interessant nok valgte de ikke benevnelsen Fristat. Fristat er det tyske navnet på republikk, og ble valgt av tyske språkpurister på 1700- og 1800-tallet, som ønsket å rense det tyske språket for fremmedord. I 1918 ble bruken av benevnelsen Fristat aktualisert, ikke bare av rene språkpuristiske grunner, men også fordi det avledede franske ordet république ble assosiert med Frankrike, som hadde vært Tysklands fiende under første verdenskrig. De fleste tyske delrepublikkene tok i bruk benevnelsen Fristat. Unntakene var Baden (republikk), Hessen (folkestat), Württemberg (fri folkestat), Thüringen (land) og byene Bremen, Hamburg og Lübeck (frie Hansabyer).
Tilknytningen til byen Weimar ble opprinnelig bare brukt i sammenheng med forfatningen. Først ved republikkens 10-årsjubileum i 1929 snakket de konservative, nasjonalsosialistene og kommunistene om Weimarrepublikken. I 1932 ble denne benevnelsen benyttet av den republikkvennlige avisen Vossische Zeitung i Berlin
Arthur Rosenbergs verk fra 1935 hadde tittelen Geschichte der deutschen Republik, mens nyere utgaver og andre bøker benyttet benevnelsen Weimarrepublikken i tittel eller undertittel. Først etter andre verdenskrig ble det politisk konsensus for å bruke benevnelsen i journalistikk og historisk forskning. Første verk med tittelen «Weimar-republikken» – skrevet av Ferdinand Friedensburg, utkom i 1946.
Forbundsrepublikken (1949–1990) ble ofte referert til som Bonnrepublikken og «den andre republikken», i motsetning til «den første republikken» fra Weimar. Idag benyttes de tre benevnelsene Weimarrepublikken, Bonnrepublikken og Berlinrepublikken for å skille mellom de tre demokratiske periodene av Tysklands historie.
Et Tyskland i kaos
Tysklands nederlag i første verdenskrig i 1918 hadde sendt landet ut i kaos. Utstrakt matmangel, store sosiale forskjeller, impulser fra den russiske revolusjonen og de store tapene i krigen gjorde at det var en reell fare for revolusjon etter russisk mønster også i Tyskland.
Den 28. oktober gjorde sjømenn i Wilhelmshaven og Kiel opprør. Dette opprøret var begynnelsen på novemberrevolusjonen og spredde seg raskt til hele riket. Den 7. november nådde opprøret Bayern, der kong Ludvig måtte flykte. De kommunistiske opprørerne utropte en bayersk sovjetrepublikk.
Rikskansler Max von Baden forsto at det gikk mot slutten for keiserriket. Den 9. november 1918 bad han keiser Wilhelm II om å abdisere. Wilhelm abdiserte og flyktet til det nøytrale Nederland og det banet veien for våpenstillstanden straks etter.
Samme dag erklærte kommunistlederen Karl Liebknecht at Tyskland var blitt en sosialistisk republikk. To timer senere fikk han konkurranse av Philipp Scheidemann, som utropte en ny og ikke-sosialistisk republikk.
Max von Baden gikk da av som kansler, i håp om at det ville roe massene nok til at revolusjonen ville stoppe. Manøveren mislyktes, og nye forsøk på å danne regjering ble motarbeidet av det sosialistiske Spartakusforbundet, under ledelse av Rosa Luxemburg og Liebknecht.
Den 23. desember 1918 gjorde soldatene i Berlin opprør. Opprøret ble brutalt slått ned. Dette førte til en splittelse på venstresiden, og kommunistene løsrev seg fra det sosialdemokratiske SPD og dannet sitt eget parti, KPD.
Flere forsøk fra kommunistene på å skape en arbeiderstat ble slått ned av de sterkt høyreorienterte Frikorpsene. Luxemburg og Liebknecht ble drept av et frikorps den 15. januar 1919 etter det såkalte spartakistopprøret. Etter press fra den nye kansleren, den sosialdemokratiske anti-kommunisten Friedrich Ebert, gikk frikorpsmennene fri. Dette gjorde Ebert mektig upopulær i kommunistiske kretser.
Den 19. januar 1919 ble det avholdt valg i Tyskland. Ettersom både den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden var dårlig organisert, vant moderate krefter valget. På grunn av urolighetene i Berlin dro den nyvalgte nasjonalforsamlingen til Weimar, der en ny grunnlov, Weimarforfatningen, ble utformet. Denne grunnloven, som var utarbeidet av den jødiske juristen og politikeren Hugo Preuss, ble i samtiden sett på som svært liberal og progressiv. Å tilbakeføre de problemer som skulle plage Weimar-epoken og føre til dens samarbeid, er neppe rimelig. Også tidlige skeptikere til den nye orden så den som et godt håndverk. Clemens Baeumker (død 1924) sa: «Forakt ikke Weimarforfatningen. Den er oss ikke kongenial, vi ville snarere hatt det gamle rike - men denne forfatning et lærd verk. Å frembringe et slikt verk i denne tid, i slik korthet, under disse forutsetninger, er en enestående bragd». Sitert hos Alfons Auer: «Der deutsche Katholizismus 1933», i Lebendiges Zeugnis (Heft 1) 1961/62, s. 9.
I løpet av 1919 ble opprørene i München og de østlige provinser slått ned, og forholdene i Tyskland ble til en viss grad normalisert.
Versaillestraktaten
For detaljer, se hovedartikkelen: Versaillestraktaten.
Den 10. januar 1920 ble Versaillestraktaten ratifisert. Denne traktaten dikterte fredsbetingelsene for Tyskland etter første verdenskrig. Derfor er den også kjent som diktat-freden i Tyskland.
Tyskland mistet mindre områder i vest, men i øst måtte det avgis en del territorium til den nyopprettede staten Polen. Byen Danzig ble fristad under Folkeforbundet, for å sikre Polen adgang til Østersjøen. Alle de tyske koloniene gikk tapt. Rhinland i sør ble demilitarisert.
Samtidig måtte Tyskland ta på seg skylden for krigen og betale store erstatninger til seierherrene. Det ble også lagt store begrensninger på størrelsen på hæren og flåten.
Mange tyskere oppfattet Versaillestraktaten som svært urettferdig. Det tyske folks misnøye med traktaten blir av mange sett på som en årsak til at kampberedte politiske bevegelser som kommunister og nasjonalsosialister hadde stor fremgang i Tyskland.
Tyskland rystes av flere kuppforsøk Utfyllende artikkel: Kappkuppet
Den 13. mars 1920 ble det gjennomført et forsøk på statskupp. Frikorpset Marinebrigade Ehrhardt under ledelse av Reichswehrs øverstkommanderende i Berlin, general Walther von Lüttwitz, besatte Berlin og installerte den høyreorienterte Wolfgang Kapp som rikskansler. Den legitime regjeringen måtte flykte til Dresden og senere videre til Stuttgart. Regjeringen satte i gang en generalstreik som lammet Tyskland, og Kapp måtte gi opp allerede 17. mars.
Inspirert av generalstreiken dannet kommunistene en rød armé i Ruhr, bestående av 50 000 frivillige. Dette opprøret ble raskt slått ned av hæren, med hjelp av frikorpsene. Det kom imidlertid flere kommunistoppstander, blant annet i Hamburg og i Sachsen i mars 1921.
I 1920 ble det lille partiet Det Tyske Arbeiderparti, ledet av Adolf Hitler, gjort om til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (tysk: die Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei). Dette partiet sto bak det såkalte ølkjellerkuppet i München den 8. november 1923. General Erich Ludendorff, en av de militære toppene fra første verdenskrig, var også med på kuppforsøket.