Provinsen Westfalen (tysk: Provinz Westfalen) var en provins som eksisterte fra 1815 til 1918 innenfor kongeriket Preussen, og deretter fra 1918 til 1946 innenfor Fristaten Preussen, Weimarrepublikken og det tredje rike. Provinsen hadde et areal på 20 215 km², og en befolkning på 4 811 219 i 1925.verwaltungsgeschichte.de Provinsens administrative sete befant seg i Münster.
Provinsen Westfalen oppstod som en følge av Wienerkongressen, hvor kongeriket Preussen ble delt inn i ti provinser gjennom «Forordning om en bedre innrettelse av provinsielle forhold» (Verordnung wegen verbesserter Einrichtung der Provinzialbehörden) av 30. april 1815. Den franske vasallstaten kongeriket Westfalen (1809–1813) ble oppløst etter at Frankrike tapte folkeslaget ved Leipzig den 19. oktober 1813. Etter Napoléon Bonapartes nederlag den 14. november 1813 mot den tredje prøyssiske arme under ledelse av Ludwig von Vincke, opprettet Preussen den midlertidige provinsen Generalguvernementet mellom Weser og Rhinen. Provinsen Westfalen var den direkte politiske etterfølgeren til denne.
Den nye provinsen oppstod i et område med et mangfold av tidligere selvstendige territorier, med ulike kulturelle tradisjoner og ulike religiøse trosretninger. Hele ni forskjellige mindre stater hadde eksistert innenfor provinsens grenser: Grevskapet Limburg, fyrstedømmet Minden, grevskapet Mark, fyrstbispedømmet Münster, fyrstbispedømmet Paderborn, grevskapet Ravensberg, grevskapet/fyrstedømmet Sayn-Wittgenstein, grevskapet Tecklenburg og hertugdømmet Westfalen. I tillegg omfattet provinsen deler av fyrstedømmet Salm, de sørlige delene av hertugdømmet Arenberg (det tidligere katolske territorium og det middelalderske Gogericht Vest Recklinghausen i det tysk-romerske rike) som i 1810 ble annektert av Preussen fra Frankrike, såvel som deler av fyrstedømmet Nassau-Siegen.
Forvaltningen oppfordret til en slags felles «westfalisk bevissthet», deriblant gjennom den regionale hymnen Westfalenlied av 1868. På tross av dette forble de interne forskjellene store. Gjennom etableringen av provinsen Westfalen og Rhinprovinsen beveget Preussen seg inn i de næringsmessige og demografiske utfordringene i vest. Fredrik Vilhelm III av Preussen la ikke skjul på at han heller ville foretrukket annekteringen av kongeriket Sachsen. Forskjellig sosialhistorie og forskjellig økonomisk historie gjenspeilet seg i ulike parallelle verdener i de industrialiserte, de urbane og i de landsbruksbaserte og landsbydominerte delene av Westfalen.
I tillegg var de konfesjonelle grensene en stadig tilbakevendende utfordring. Westfalen og Rhinprovinsen var tradisjonelle katolske områder i det overveiende protestantiske Preussen. Ved opprettelsen hadde provinsen Westfalen omkring 1,1 millioner innbyggere, hvorav 56 % var katolikker, 43 % var protestanter, mens omkring 1 % var jøder. Det gjenspeilet seg i en svært differensiert politisk kultur, hvor spesielt den katolske adelen, som hadde spilt en fremtredende rolle i de gamle geistlige statene, stilte seg overveiende negative til de nye makthaverne i Berlin. Forskjellene gjenspeilet seg likevel også i en rik og sofistikert kulturhistorie.
I politikken dominerte de borgerlige partiene. Fra 1899 til 1919 tilhørte overpresidenten Freikonservative Partei. Under Fristatens dager, fra 1919 og fremover, vekslet embedet mellom det katolske Deutsche Zentrumspartei og det konservative Deutschnationale Volkspartei.
Provinsen Westfalen opphørte å eksistere den 23. august 1946, sammen med oppløsningen av de øvrige prøyssiske provinsene i den britiske okkupasjonssonen. Samme dag ble dens territorium innlemmet i den nye tyske delstaten Nordrhein-Westfalen.
Bakgrunn
thumb|left|Kongedømmet Westfalen (grønn), Provinsen Westfalen (rød) og Nordrhein-Westfalen (grå) Westfalen er idag et historisk landskap i den midterste og vestlige delen av Tyskland. Det var opprinnelig en del av stamhertugdømmet Sachsen (804–1260). Den 11. april 1180 ble dette landskapet gjennom Gelnhausenerklæringen gitt status som et selvstendig hertugdømme – hertugdømmet Westfalen, hvor hertugtittelen ble tildelt Erkebiskopen av Köln. Tildelingen ble gitt av keiser Fredrik I av Det tysk-romerske rike, og omfattet da et lite område sør for elven Lippe. Over tid utvidet erkebiskopene sine opprinnelige hertugrettigheter til et større territorium.
Fra 1807 til 1813 var Kongeriket Westfalen et napoleonsk kongedømme, satt opp av Napoleon Bonaparte og med hans bror Jérôme Bonaparte. I 1813 ble området okkupert av Preussen. Provinsen Westfalen ble opprettet i 1815, og var først en del av kongeriket Preussen. Fra 1918 var den en del av Fristaten Preussen. Etter Preussens oppløsning i 1947 fortsatte Westfalen å eksistere som et område innenfor den nåværende tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. thumb|Provinsen Westfalen (lys blå) innenfor Preussen (mellomblå) og det tyske keiserriket (mørk blå). Kongeriket Westfalen befant seg i hovedsak nordøst for den senere provinsen Westfalen, mens dagens Nordrhein-Westfalen i hovedsak befinner seg sørvest for den prøyssiske provinsen (se figuren til venstre).
Dette er en utdypende artikkel til hovedartiklene Westfalen og Westfalens historie, med fokus på perioden fra 1815 til 1947. Artikkelen inngår også i historien til en rekke føderale statsdannelser i Tysklands historie. Tyskland er en føderal stat, hvor delvis autonome delstater har sine egne separate regjeringer. I kjølvannet av oppløsningen av det hellige romerske rike av den tyske nasjon i 1806, var landet var oppdelt i en rekke selvstendige stater – deriblant Preussen. Westfalen var en del av det tyske keiserrike fra 1871 til 1918, den demokratiske Weimarrepublikken fra 1918 til 1933, og inngikk i nasjonalsosialistenes maktovertagelse og opprettelsen av det tredje rike fra 1933 til 1945. I 1947 ble provinsen Westfalen oppløst av de allierte styrkene i kjølvannet av andre verdenskrig.
Geografi thumb|Provinsen Westfalen i 1905 Provinsen Westfalen hadde et areal på 20 215 km². Den bestod av de historiske regionene Münsterland, Tecklenburger Land, Ostwestfalen, Hellwegbörde, Sauerland (med unntak av Upland i provinsen Hessen-Nassau), det meste av Wittgensteiner Land og Siegerland, samt Ruhrområdet. Provinsens deler av Sauerland, Siegerland og Wittgensteiner Land blir ofte sammenfattet under benevnelsen Sørwestfalen.
Bortsett fra den sørlige delen av provinsen, ble den på grunn av språk og byggetradisjoner regnet som en del av Nord-Tyskland. Gjennom århundrelange forbindelser til erkebispedømmet Köln, som for det meste var et katolsk område, hadde den i sør forbindelser til Rhinland og den prøyssiske Rhinprovinsen, og den regnes derfor også som en del av Vest-Tyskland. Provinsen kan derfor også sies å ha tilhørt Nordvest-Tyskland.
Provinsen grenset i nord og øst til provinsen Hannover, i nord også til fyrstedømmet Schaumburg-Lippe (fra 1918: Fristaten Schaumburg-Lippe), i øst også til fyrstedømmet Lippe (fra 1918: Fristaten Lippe) og hertugdømmet Braunschweig (fra 1918 Fristaten Braunschweig), i sørøst til Provinsen Hessen-Nassau, i sør til fyrstedømmet Waldeck-Pyrmont (fra 1918 Fristaten Waldeck), i sørvest til Rhinprovinsen og i nordvest til Nederland.
Fjell thumb|left|Fjell-landskap i Sauerland thumb|Høyeste fjellområde i Langenberg Den nordlige delen var preget av det westfaliske lavlandet. Den sørlige delen var preget av en lav fjellkjede. De høyeste fjelltoppene befant seg i Rothaargebirge, som også dannet en naturlig grense mot provinsen Hessen-Nassau. Det mest kjente fjellet var muligens det 841,9 meter høye Kahler Asten. Den høyeste fjelltoppen var lokalisert i Langenberg i Rothaargebirge med en høyde på 843,2 meter.
Det westfaliske lavlandet var i provinsens nordøst, og i øst var provinsen avgrenset av høydedraget Teutoburger Wald med Barnacken i en høyde av 446 meter, og Eggegebirge med en høyde på 468 meter ved Velmerstot. Nord for denne ligger Wiehengebirge, og i øst strekker Weserbergland seg. I den sørlige randen av lavlandet ligger Ardeygebirge og Haarstrang. Laveste punkt var i det nederrhinske landskapet ved Isselburg med en høyde på omkring 10 meter.
Midten av provinsen var preget av den milde fremveksten til Hellwegbörden i den sørlige randen av de westfaliske lavlandet, og den fruktbare løse jorden i området. Byene i regionen ved Hellweg hadde i middelalderen dannet øst-vest aksen i området.
Elver thumb|Elven Ruhr ved Witten Den mest vannrike elven var Weser, som tangerte provinsen i øst og fløt gjennom Wiehengebirge og Wesergebirge i Porta Westfalica. Nedslagsfeltet til elven Rhinen omfatter elven Ruhr med sideelvene Möhne, Lenne og Volme, Emscher, Sieg og Lippe. Til elvesystemet Ruhr hører også Plästerlegge, som var det eneste elvesystemet i provinsen. Elven Ems har sitt utspring i Teutoburger Wald og flyter gjennom øst og nord i det westfaliske lavlandet.
Historie
Grunnleggelse og struktur Provinsen Westfalen oppstod som en følge av Wienerkongressen, hvor kongeriket Preussen ble delt inn i ti provinser gjennom «Forordning om en bedre innrettelse av provinsielle forhold» (Verordnung wegen verbesserter Einrichtung der Provinzialbehörden) av 30. april 1815. Den franske vasallstaten kongeriket Westfalen (1809–1813) ble oppløst etter at Frankrike tapte folkeslaget ved Leipzig den 19. oktober 1813. Etter Napoléon Bonapartes nederlag den 14. november 1813 mot den tredje prøyssiske arme under ledelse av Ludwig von Vincke, opprettet Preussen den midlertidige provinsen Generalguvernementet mellom Weser og Rhinen. Provinsen Westfalen var den direkte politiske etterfølgeren til denne.
Selv om den prøyssiske kronen i lang tid hadde gjort et territorialt krav på Westfalen, la ikke Fredrik Vilhelm III av Preussen skjul på at han heller ville foretrukket annekteringen av kongeriket Sachsen. Gjennom etableringen av provinsen Westfalen og Rhinprovinsen beveget Preussen seg inn i de næringsmessige og demografiske utfordringene i vest. Det innebar innlemmelsen av tradisjonelle katolske områder i det overveiende protestantiske Preussen. Ved opprettelsen hadde provinsen omkring 1,1 millioner innbyggere, hvorav 56% var katolikker, 43 % var protestanter, mens omkring 1 % var jøder.
Provinsen omfattet i det vesentlige fyrstedømmet Minden, grevskapet Mark, grevskapet Ravensberg og grevskapet Tecklenburg, som siden 1800 hadde tilhørt Preussen, såvel som fyrstbispedømmet Münster og fyrstbispedømmet Paderborn, som hadde vært prøyssisk territorium siden 1802 og 1803, og enkelte mindre herskapsområder, herunder grevskapet Limburg. Under Wienerkongressen ble Preussen i 1815 tildelt deler av fyrstedømmet Salm og de sørlige delene av hertugdømmet Arenberg (tidligere Vest Recklinghausen) som i 1810 ble annektert fra Frankrike. I 1816 ble hertugdømmet Westfalen innlemmet i provinsen, og i 1817 fulgte to hertugdømmer fra den rhinske adelsslekten Sayn-Wittgenstein – Sayn-Wittgenstein-Berleburg og Sayn-Wittgenstein-Hohenstein. I tillegg omfattet provinsen deler av fyrstedømmet Salm, de sørlige delene av hertugdømmet Arenberg (det tidligere katolske territorium og det middelalderske Gogericht Vest Recklinghausen i det tysk-romerske rike) som i 1810 ble annektert av Preussen fra Frankrike, såvel som deler av fyrstedømmet Nassau-Siegen.
Med grunnleggelsen ble den nye administrative inndelingen i kommuner, kretser, Regierungsbezirke innført som en del av den prøyssiske statsreformen. Den administrative integreringen i den prøyssiske statsforvaltningen ble fremfor alt ledet av overpresident Ludwig von Vincke. I 1939 hadde provinsen Westfalen et areal på 20 215 km² og var inndelt i de tre Regierungsbezirke Arnsberg, Minden og Münster. Provinsens grenser ble modifisert noe i 1851 og deretter under Weimarrepublikken.