mini|Modell av fransk tredekker linjeskip. Tredekker er et linjeskip fra seilskipenes æra. Linjeskipet hadde tre batteridekk for sin bestykning, nedre kanondekk med de tyngste kanonene, mellomste kanondekk som kunne åpne sine kanonporter uansett sjøgang og øvre kanondekk med kanoner med mindre stykkvekt og kalibre. Det eneste linjeskipet som er bevart i moderne tid, HMS «Victory», er også den eneste tredekkeren med en bestykning på tretti 32-punds kanoner hver på tre tonn på nedre dekk, tjueåtte 24-pundere på mellomdekket og tretti 12-pundere på øverste dekk.
Tredekkerne var også de største krigsskipene i sin samtid fra 1500 til 1860 med store dimensjoner og et deplasement på opptil 2 000 tonn, og de kunne ha en bestykning på mellom 80 og 120 kanoner eller mer. De fleste europeiske sjømaktene ved et eller annet tidspunkt hadde bygd og benyttet tredekkere i egne flåter gjennom århundrene siden midten av 1500-tallet. Det inkludere også den dansk-norske orlogsflåden og den svenske flottan. De skandinaviske sjømaktene bygde et lite antall tredekkere som sjeldent så strid etter den skånske krigens slutt i 1679. Disse tredekkerne var meget kostbare å bygge og holde operative, samtidig som disse var meget prestisjefylte som flaggskip for de respektive sjøflåtene. Historie miniatyr|HMS «Prince Royal», 1613. 200px|miniatyr|Modell av den franske tredekkeren «Soleil Royal», 1670. Det første dokumenterte orlogsskipet med tre kanondekk i engelsk tjeneste er HMS «Prince Royal» sjøsatt september 1610 på Woolwick.Winfield, s. 13 Dette linjeskipet som teknisk sett var en galeon, satt nye standarder for fremtidig krigsskipsbygning på det europeiske kontinentet, spesielt i tråd med den sjøtaktiske utviklingen som fra midten av 1600-tallet forutså sterk robusthet og så mange tyngre kanoner som mulig i et skrog. Inntil da var det dokumentert enkelte storskip som hadde tre sammenhengende dekk med kanonbestykning i samtidige dekk («overløp» som det het den gang), som det dansk-norske «Fortuna» og det lybske «Adler» fra 1565.Probst, s. 58-59 Men det var etter at linjetaktikken hadde gjort sin entre som sjøtaktikk, at tredekkeren fant seg til rette som et orlogsfartøy ettersom man ville ha prestisjefylte flaggskip av en anselig størrelse og styrke. Dette ble bevist med HMS «Sovereign of the Seas» som under de anglo-nederlandske krigene satt seg i respekt.
De engelske tredekkerne viste seg å ha formidabel styrke med sin ildkraft og robusthet, dette skulle bli kopiert av de fleste mariner for de neste femti til hundre årene over hele Europa, medregnet det osmanske riket. Men todekkeren var det mest praktiske linjeskipet som ikke var kostbart å bygge og holde ved like, som dertil ikke var begrenset av restriksjoner til sjøs. Tredekkeren med sin størrelse sto høyt over vannlinjen og kunne være ustabil, dertil utsatt for vindkast. Dessuten var mange av tredekkerne fram til begynnelsen av 1700-tallet overbelastet med for mange kanoner på et for kort skrog. Under den andre anglo-nederlandske krig 1665–67 oppdaget engelskmennene problemet med skipstypen, disse var ikke gode artilleriplattformer ved at de enten stakk for dypt eller var for sløve.Lavery, s. 34-35 Franskmennene og nederlenderne hadde videreutviklet linjeskipet som bedre artilleriplattformer enten som «semi-tredekker», dvs. store todekkerne med brudd i værdekket mellom skansen og forkastellet/bakken – eller tredekkere uten bakk og med lav skanse, som etter 1689 defineres som store todekkere. Det kan også menes tredekkere med dels armerte nederste kanondekk.French Warships, 55
Med dette som utgangspunktet tok franskmennene ledelsen med vaisseaux du premier rang (først kalt grand vaisseaux) ved begynnelsen av 1670-tallet, med en ny byggeteknikk kalt «fransk manér». Dette ble i ettertid ansett for å være bedre enn «engelsk manér» av skipskonstruktørene. Dette teknologiske forspranget ble aldri gjenvunnet av de engelske og senere britiske skipskonstruktørene som dermed satset på en improvisering av den eksisterende byggemetoden. Britene tok lærdommer av feilene sine og innledet en prøve-og-feile-prosess som etter hvert fostret fram sjødyktige, robuste og kapable linjeskip som viste seg formidable i hender på kompetente marinefolk. Men det var ikke en smertefri læreprosess. Tendensen om å ha så mange kanoner som mulig var ikke stoppet, som sett da todekkeren HMS «Sussex» forulykket i 1693 utenfor Gibraltar. Forliset belyste et problem med store todekkere, for vektfordelingen av bestykningen måtte være så jevnt som mulig for å unngå hogging. Dette førte til korte, men høye tredekkere ettersom et tredje dekk var nødvendig.Lavery, s. 57-58 miniatyr|HMS «Victory», 1737. miniatyr|Océan-klassen, modell fra Musée de la Marine. Erfaringene med 80-kanoners linjeskip siden 1691, førte til en kampanje om å avverge størrelsesbegrensninger på fremtidig skipsbygging. Skipsbyggerne begynte etter hvert å foretrekke større dimensjoner både under reparasjon, overhaling og skipsbygging. Men konservatismen hadde etablert seg, og dermed så man en stagnasjon i den britiske skipsteknologiske utviklingen i den første halvdelen av 1700-tallet. Dette hendte til tross for at krigsbyttet i form av flere franske skip, tatt under et raid på Vigo i 1702, hadde avslørt at franskmennene hadde bedre seilingsegenskaper på sine linjeskip.Lavery, s. 74 Denne konservatismen preget skipsbyggingen av de største skipene i første rang med 100 kanoner som bestykning, som da HMS «Victory» ble sjøsatt i 1737 hadde fire gallerier på akterskipet som lå høyt over vannet. 90-kanoners tredekkeren var ikke annet enn en miniatyr av den større søsteren. Denne stagnasjonen skyldtes tilfredsstillhet etter å ha vunnet i 1692, da den franske flåten var desimert ved La Hogue.
Det var først i 1730 den franske flåten gjenreiste seg, da grev Jean-Frédéric Phélypeaux de Maurepas tok ledelsen i marinekommandoen. Han startet en opprustning hvor man siden gikk inn for en betydelig mer vitenskapelig skipsbyggingsbetraktning. Dermed skulle franskmennene sette sitt preg på sjøkrigføringen gjennom hele 1700-tallet. 74-kanoners linjeskipet kom først i tjeneste under fransk flagg.Lavery, s. 81 Men de kunne ikke endre på suksessoppskriften, blant annet ved å være mindre robust konstruert for bedre seilingsegenskaper, noe som ga de britiske linjeskipene et overtak ved å være solidere konstruert og i stand til å oppholde seg lenger til sjøs. Den spanske flåten hadde først foretrukket skip bygd etter «fransk manér», men tok inn engelske og irske skipsbyggere fra 1718 for å ha større konstruksjonsstyrke. Da det på nytt kom til krig i 1739, oppdaget britene i sjøtrefningene at de hadde blitt akterutseilt på det skipsteknologiske nivået.Lavery, s. 85-87
Tredekkerne med 80- eller 90-kanoners bestykning var mindre enn de nyere 74- og 70-kanoners todekkere fra Frankrike og Spania. De var også utslått i vekten på kanonprosjektilene, 74-kanoneren hadde 1 705 engelsk pund mot 80-kanonerens 1 312 engelsk pund ved å ha kraftigere bestykning, som dertil ikke trengte å lukke kanonportene ved høy sjø.Lavery, s. 90 Dette var slutten på de «små» tredekkere, som ble erstattet med store todekkere, og de siste størrelsesbegrensningene i britisk skipsbygging var fjernet.
Slutten på den østerrikske arvefølgekrigen i 1748 var ikke slutten på sjøkrigene, derimot varslet det om en intensiv periode som skulle vedvare helt til 1815, med konstant sjøkrig og opprustning mellom Storbritannia og Frankrike. Tredekkeren som delvis hadde forsvunnet på de kontinentale marinene og blitt spesialisert inn i «små» 80- og 90-kanoners tredekkere, opplevde en renessanse i hendene på dyktige skipskonstruktører som ikke lenger opererte med begrensninger i dimensjoner, bestykning og tonnasje. Overbygningene på linjeskipet ble kuttet ned, så tredekkeren med tiden ble flatere etter hvert som tiårene gikk. Dette hadde positive følger for sjødyktigheten med større stabilitet.Lavery, s. 101-102
Større skip med mer stabilitet og sjødyktighet enn før, tillot en forøkning i antall kanoner ved å sette ekstra mindre kanoner på skansedekket. Dermed ble 90-kanoners tredekkeren gjort om til 98-kanoners. Liknende tendenser var også sett på fransk hold omkring 90-kanoners «Ville de Paris». Et stort byggeprogram startet i Frankrike i 1783 under ledelse av ingénieur-constructeur Jacques-Noël Sané ved å standardisere linjeskipsflåten på tre rang; 118-, 80- og 74-kanoners. I dette året hadde franskmennene fem tredekkere, «Bretagne» (110), «Invincible» (92), «Royal Louis» (104) og «Terrible» (94).French Warships, s. 73-74 Den første i den planlagte 118-kanoners linjeskipsklassen, «Commerce de Marseille», var ved sjøsettingen og utrustningen det største av sitt slag.Lavery, s. 119
Dette var besvart av admiralitetet som lanserte 110-kanoners tredekkeren basert på den franskbygde «Ville de Paris» erobret i 1782. Under den franske revolusjonen klarte de britiske sjøstyrkene å tiltvinge seg kontrollen over marinebasen i Toulon, hvor de siden inspirerte «Commerce de Marseille» som hadde en bestykning på 120 kanoner, i 1793. Det ble oppdaget at selv om hun hadde meget gode seilingsegenskaper «som en fregatt», var den strukturelle styrken relativt svakt i sammenligning med det britiske linjeskipet.Lavery, s. 121-122 For mens de britiske skipskonstruktørene ville ha skipene sine i stand til å være på sjøs gjennom hele året, var de franske kollegene derimot opptatt av kortvarige perioder til sjøs. Men franskmennene hadde alltid konstruert sine linjeskip med større dimensjoner enn de britiske, som fulgt etter siden 1794. 120-kanoners linjeskipsklassen ble startet med HMS «Caledonia» i 1797.Lavery, s. 125
Sir William Rule sjøsatte «Caledonia» i juni 1808, og dette linjeskipet som originalt var planlagt som 100-kanoners, ble begynnelsen på den nye klassen med 120 kanoner som bestykning. Som et ledd i utbedringene for å produsere bedre tredekkere, var det besluttet å rette ut dekkene som tidlig var ujevnet med største dybde midtskips. Dermed fikk man større strukturell styrke og bedre sjøegenskaper.Lavery, s. 139 I de forente statene av Amerika hadde man bygd ut en liten, men slagkraftig flåte med bedre bestykkede og mer robuste krigsskip som fregatten USS «Constitution», og man hadde samme prinsipp på linjeskipene. Ved å introdusere spardekk som et lokk ovenpå det åpne kanondekket var det mulig å ha et ekstra dekk på en todekker eller en tredekker. I årene etter 1815 ble spardekket adoptert av de fleste flåtene verden rundt for fregattene sine og linjeskipene. Bare britene fulgte ikke etter, selv hvis gangløpene ble utvidet var det fremdeles åpninger ned i øvre kanondekk.Lavery, s. 146-147
Tredekkeren hadde under revolusjonskrigene og napoleonskrigene demonstrert vesentlige fordeler mot den store todekkeren som nådde sine begrensninger innenfor det skipsteknologiske nivået i 1790 til 1830. Allikevel hadde tredekkeren betydelig dårligere seilingsegenskaper, noe som hadde tvunget mange flåtekommandanter til å flytte sitt flagg til raskere 80-kanoners todekkerfartøyer. Dette opptok de britiske skipskonstruktørene i den første halvdelen av 1800-tallet, spesielt sir William Symonds med sitt «symondite design» med dype, slanke og flotte undervannskroglinjer for å oppnå større hastighet og bedre seilingsføring.Winfield, s. 90-91 Dessuten hadde man ikke standardisert tredekkerfartøyene i Royal Navy. I 1815 var det besluttet å basere samtlige fremtidige tredekkere på HMS «Caledonia». Dermed hadde man tatt igjen franskmennene som hadde gjort likedan med Océan-klassen siden 1788.Winfield, s. 91, s. 94