Flavius Augustus Honorius (384–423) var en vestromersk keiser, som regjerte fra 395 til sin død. Han var den yngre av keiser Theodosius den stores to sønner med hans første hustru, Aelia Flaccilla. Hans bror Arcadius ble den første østromerske keiseren. I løpet av hans tid ble Roma angrepet og herjet for første gang på bortimot 800 år da Alariks visigotere i 410 plyndret byen.
Selv innen standarden av det raskt fallende Vestromerriket var Honorius’ styre usikker og kaotisk. Hans styre var støttet av hans fremste general Stilicho, som var suksessivt Honorius’ verge (da han var umyndig) og hans svigerfar (etter at han ble myndig). Så lenge Stilicho var general bidro han til å bevare en viss form for stabilitet, men etter at han ble henrettet i 408, bevegde Vestromerriket seg nærmere totalt sammenbrudd. Honorius blir sett på som en av de svakeste av de romerske keisere. Selv i voksen alder tok Honorius kun liten del i styringen av riket i egne hender og overlot for det meste den virkelige makten var hos andre. Honorius’ regjeringstid faller sammen med begynnelsen av folkevandringstida. Indre uroligheter og angrep fra forskjellige germanske folkegrupper satte Vestromerriket under et voldsomt press. I andre halvdel av hans regjeringstid maktet medkeiseren Konstantius III å gjenopprette en viss orden vest i riket, men da denne døde i 421 oppsto en maktkamp som bidro sterkt til å øke rikets sammenbrudd.
Liv og virke Bakgrunn Valentinian II døde i 392, 21 år gammel, av uklare omstendigheter etter å ha vært keiser i fire år. General Arbogastes med frankisk opphav var magister militum i Romerrikets vestlige provinser og Valentinians verge. Valentinians søster, keiserinne Galla, hustru av keiser Theodosius den store nektet å tro at hennes bror hadde drept seg selv, og Arbogastes innså at Theodosius ville gjennomføre en undersøkelse som antagelig ville fjerne ham fra makten. Før keiseren kunne handle appellerte Arbogastes til det romerske senatet at han ville gjeninnføre den sanne romerske, førkristne religion, og sammen valgte de en harmløs senator, Eugenius, til keiser. Han var selv kristen, men lovte å forsvare den tradisjonelle romerske religion. Det førte til innbyrdeskrig da Theodosius nektet å anerkjenne Eugenius som keiser. Isteden utnevnte han sin åtte sønn Honorius som keiser av den vestlige tronen. Han marsjerte deretter vestover med sine foederati, gotiske allierte, ledet av Stilicho, og møtte Eugenius, Arbogastes og det romerske senatet i slaget ved Frigidus den 5. september 394, og seiret.Bauer (2010), , s. 72
Det la hele Romerriket under en enkel keiser for siste gang inntil det endelige sammenbruddet av Vestromerriket, men Theodosius døde i 395, året etter slaget. Hans store rike ble delt mellom hans to sønner: Honorius i vest, og Arcadius i øst med hovedstad i Konstantinopel.Victor, 48, s. 19 Stilicho ble regent for den umyndige Honorius og i øst ble Rufinus regent for sin barnekeiser.
Tidlig styre thumb|left|Gullmynt, solidus, av Honorius. Honorius var sønn av keiser Theodosius den store og Aelia Flaccilla. Hans eldre bror var Arcadius og han hadde en yngre søster ved navn Aelia Pulcheria som døde som barn.
Da Honorius var to år gammel ble han gjort til romersk konsul, og ble deretter erklært som augustus (keiser), og videre som medhersker av sin far Theodosius den 23. januar 393 etter at Valentinian II døde og etter at Eugenius forsøkte forgjeves å ta tronen.Williams & Friell (1994): Theodosius: The Empire at Bay, s. 129
I løpet av den første halvdelen av sitt styre var Honorius helt avhengig av det militære lederskapet til general Stilicho som hans far Theodosius hadde utnevnt.Zosimus, 4:59:1 Stilicho var romer, og gift med en niese av keiser Theodosius, men var også halvt vandal.Canduci (2010): Triumph & Tragedy, s. 149 For å styrke båndene med den unge keiseren fikk Stilicho giftet sin datter Maria med ham.Zosimus, 5:3:1 Den epitalamium som ble skrevet for anledningen av Stilichos hoffpoet Claudius Claudianus har overlevd.Bury (1889), s. 77 Honorius var også i stor grad underlagt innflytelsen fra pavene i Roma, som søkte påvirke ham til å gjøre som de ville ettersom han både var ung og hadde en svak og selvstendig karakter. Det var pave Innocens I som klarte å få ham til å skrive til sin bror Arcadius og fordømme at Johannes Khrysostomos ble avsatt i 407.Bury (1889), s. 105
I begynnelsen var Honorius’ hovedstad basert i Milano, men da vestgoterne under sin leder Alarik kom inn i Italia i 401 ble hovedstaden flyttet ut til kystbyen Ravenna som var beskyttet av myrer rundt og en sterk befestning.Bury (1889), s. 110 Mens den nye hovedstaden var lettere å forsvare, var den dårlig lokalisert for organisere den romerske hærens forsvar av sentrale Italia mot barbarenes streiftog og invasjoner. Det var betydningsfullt at keiserens residens forble i Ravenna fram til den siste vestromerske keiseren ble veltet i 476. Det var antageligvis også årsaken til hvorfor Ravenna ble valgt ikke bare som hovedstad for det østgotiske rike i Italia, men også som sete for de bysantinske eksarken (den østromerske guvernøren).
Stilicho og forsvaret av Italia thumb|Inskripsjon som ærer Honorius, som florentissimo invictissimoque, det mest eksellente og mest uovervinnelig, 417–418, Forum Romanum. Honorius’ styre var plaget av bort imot jevnlige barbariske striftog og herjinger i Gallia, Italia og Hispania. På samme tid var det en rekke usurpere (tronranere) som dukket opp grunnet keiserens tilsynelatende manglende evne til forsvare riket mot indre og ytre fiender.
Den første krisen som Honorius møtte var et opprør ledet av Gildo, Comes Africæ og Magister utriusque militiæ per Africam i Nord-Afrika. Opprøret varte i underkant av to år, fra 397 og til 398. Gildos første handling var å holde tilbake skipslaster med korn til Roma, noe som snart utløst sult blant byens befolkning. Stilicho fikk senatet til å erklære krig mot Gildo. Fem tusen soldater under ledelse av Gildos egen bror Mascezel seilte til Afrika for å nedkjempe Gildo og hans sju tusen soldater. Mascezel var motivert da Gildo hadde myrdet hans to sønner. Istedenfor et blodbad endte slaget i en parodi. Da Mascezel møtte en av Gildos fanebærere, hogde han over armen til fanebæreren slik han slapp fanen. De andre fanebærerne antok at de overga seg og slapp sine faner og soldatene overga seg uten blod ble spilt. Mascezel erklærte seier. Guildo forsøkte å flykte i et skip, men vinden sendte ham tilbake og han begikk selvmord.Bauer (2010), , s. 79Zosimus, Bok 5
Den neste krisen var den vestgotiske invasjon av Italia i 402 under den dyktige ledelse av deres konge Alarik. Stilicho var da fraværende i Raetia i de siste månedene av 401 da Alarik, som også var østromersk magister militum i Illyricum, brått og uventet marsjerte med en stor hær over De juliske Alper og inn i Italia.Bury (1889), s. 108 Ved å ta ledelsen over goterne skapte Alarek en ny nasjon av det som tidligere ulike skiftende samlinger av germanske stammer. Da Alarek ble konge ble goterne noe mer enn en hær, de marsjerte med kvinner og barn, i en ny opprettelse som historikerne kaller enogenese som når et forbund forent sammen av nødvendighet eller geografi blir en nasjon ved å gi seg selv et navn, en historie og en kongeslekt. Alarek og goterne invaderte Italia på jakt etter et hjemland.Bauer (2010), , s. 74
Stilicho skyndte seg tilbake for å beskytte Honorius og legionene i Gallia og Britannia ble tilkalt for å svarte Italia. Honorius, som oppholdt seg i Milano, ble overrasket og flyktet så raskt han kunne til Asti, kun for å bli forfulgt av Alarik som marsjerte inn i Liguria. Stilicho møtte Alarik ved Pollentia ved elven Tanarus (dagens Tanaro) påskedagen (6. april 402) og beseiret ham. Alarik trakk seg tilbake til Verona hvor Stilicho angrep ham igjen og lot deretter vestgoterne trakk seg svekket tilbake til Illyricum.Bury (1889), s. 109 I 405 møtte Stilicho en ny invasjon av Italia som ble ledet over elven Donau av den gotiske hærføreren Radagaisus. De herjet rundt i hjertet av Vestromerriket inntil Stilicho nådde fram og beseiret dem i 406. Radagaisus ble henrettet den 23. august 406 i nærheten av Firenze, men Stilicho klarte å rekruttere mange av goterne som soldater i sin egen hær. Deretter, vinteren 405-406, kom en enorm horde av barbarer, bestående av ulike germanske stammer som østgotere, alanere, vandaler, og kvadere, som krysset den frosne Rhinen og invaderte Gallia.
Situasjonen i Britannia var enda mer vanskelig. De britiske provinsene var isolerte, manglet støtte fra resten av Romerriket, og soldatene støttet opprørene til Marcus (406–407), Gratianus (407) og Konstantin III. Sistnevnte invaderte Gallia i 407, og okkuperte Arles, som han gjorde til sin hovedstad.Bury (1889), s. 111 Britannia ble etterlatt uten et forsvar da Konstantin hadde tatt den stående hæren over til Gallia, og bønn til keiser Honorius fra gjenværende romerske befolkningen nyttet ikke. Han hadde ingen soldater å avse, Britannia fikk ved 410 beskjed om å selv å ta seg av sine egne affærer.Zosimus, 10, s. 2 Det var gode grunner til dette. Vestromerriket var strukket langt over sine ressurser grunnet de stadige angrepene fra germanske barbarer, skjønt de var blitt jaget vekk fra Italia i 406 og i desember 406 dro de isteden inn i Gallia, og dro videre inn i Hispania i 409.
Tidlig i 408 forsøkte Stilicho å styrke sin posisjon ved hoffet ved å gifte sin andre datter, Termantia, etter at hans første datter Maria døde i 407.Jones (1971), s. 442
Enda en invasjon av Alarek ble forhindret i 408 av Stilicho da han fikk senatet til å betale 4 000 pund i gull for å få goterne til å forlate Italia.Norwich, John Julius (1989): Byzantium (I): The Early Centuries, Knopf, s. 131 Honorius var i mellomtiden i Bononia på vei fra Ravenna til Ticinum (Pavia) da nyheten om at hans bror Arcadius hadde dødd den 1. mai 408. Han planla først å reise til Konstantinopel for å bidra til overgangen til sin nevø og Arcadius’ etterfølger Theodosius II.Bury (1889), s. 112 Innkalt til Ravenna for råd, Stilicho rådet Honorius fra å reise, og besluttet å reise selv. I hans fravær fikk en minister ved navn Olympius tillit hos Honorius. Keiseren var blitt 23 år og antagelig blitt trett av å bli styrt av den dominerende Stilicho. Han fikk høre rykter om at Stilicho planla å gifte sin egen sønn med Honorius’ nå 18 år gamle søster Galla Placidia, oppfostret i Stilichos hjem. Det kunne være et forsøk på keisertronen, ikke for Stilicho selv som var halvt germaner, men for sin sønn, forsterket med en keiserlig hustru. Honorius lyttet også til rådgivere rundt ham som anklaget Stilicho for forræderi. Da Stilicho kom tilbake ble han raskt anklaget og arrestert, og den 22. august 408 ble Stilicho, ennå ikke femti år, henrettet i Ravenna.Bauer (2010), , s. 82
Alarik og angrepet på Roma
Med Stilicho død gikk Honorius etter hans allierte, drepte og torturerte folk, og beordret konfiskering av eiendom til enhver som hadde fått posisjon mens Stilicho var aktiv. Honorius’ hustru, Termantia, datter av Stilicho, ble fjernet fra den keiserlige tronen og sendt til hennes mor. Eucherius, sønn av Stilicho, ble også henrettet.Zosimus, 5,44 Sammensvergelsen massakrerte også familiene til folk innen Stilichos hær, særlig de av ikke-germansk opphav, og resten deserterte i mengder og søkte opp Alarik for å søke beskyttelse hos ham. Med sin formidable motstander død kom Alarik tilbake fra sine vandringer i Sentral-Europa, og søkte ned mot Roma som han beleiret. Senatet forsøkte å kjøpe seg fred, og betalte ham gull, silke, lær og pepper for at han skulle trekke seg tilbake. Alarek tok imot og trakk seg tilbake, skjønt rikdom var ikke det han søkte.