Jernalderen i Britannia (engelsk British Iron Age) er den konvensjonelle arkeologiske betegnelsen i Storbritannia på forhistoriske faser i jernalderkulturen på den største øya (England og Skottland) og de mindre øynene utenfor kysten av denne.

Metallarbeid av jern er hva som preger periode i kontrast til den foregående bronsealderen. Foruten jernredskaper som økte ytelsen i jordbruket og til våpen, ble det også produsert kunstnerisk dekorerte metallarbeider som kalles La Tène-kunst, meget håndverksmessig dyktig gjort i teknologisk avanserte teknikker. Folket og samfunnet var preget av jordbruk. Viktige ressurser var tømmer for å bygge hus og for brensel, og salt for å bevare kjøtt. De fleste levde på små gårdsbruk eller landsbyer.Iron Age, British Museum

Jernalderen på De britiske øyer var ikke utelukkende én arkeologisk horisont av felles og likelydende gjenstander, men er mangfoldig kulturell fase med store regionale forskjeller. Studiet av jernalderen i Britannia omfatter vanligvis ikke forhistoriske Irland som hadde sin egen uavhengige jernalderkultur.Cunliffe (2005), side 27. De parallelle fasene i irsk arkeologi er betegnet som Jernalderen i Irland (engelsk Irish Iron Age).Raftery, Barry (2005): «Iron-age Ireland» i: O Croinin, Daibhi: Prehistoric and Early Ireland: Volume I. Oxford University Press. ISBN 0198217374, ISBN 9780198217374. ss. 134–181.

I forhold til annen periodeinndeling er Jernalderen den siste delen av perioden Prehistorisk Britannia, og fortsettes i Romersk Britannia.

Vekst og utvikling thumb|left|Rekonstruksjon av et rundhus fra jernalderen. thumb|Festningsvoll og vollgrav ved den store bygdeborgen Maiden Castle, 2.5 kilometer sør for Dorchester. Som navnet viser var jernalderen en periode da metallarbeider av jern framfor det mykere metallet bronse kom i omfattende bruk på De britiske øyer, skjønt det var en gradvis overgang fra bronsealderen og jernarbeider var ikke dominerende før på 500-400-tallet f.Kr. Den britiske jernalderen varte i teorien fra den første betydelige bruken av jern for redskaper og våpen i Britannia en gang fra 800 f.Kr. og fram til den romerske invasjonen og okkupasjonen av den sørlige halvdelen av øya og som begynte i år 43. Den romerske kulturen, og blandingskulturen romersk-britisk kultur, har fått betegnelsen Romersk Britannia, og betraktes som en fortrengelse av britisk jernalder. Irsk jernalder ble avsluttet med framveksten og spredningen av kristendommen.

Jernalderen i Britannia var også en tid da nye jordbruksvekster som forbedret utgaver hvete og bygg, foruten vekster som erter, bønner, lin, og andre vekster kom i bruk. Korn ble høstet på små åkerlapper og det ble hold husdyr som tamfe, sauer og griser. Dyr var kilde for mat, men også viktige som trekkdyr og for frakt, og som symbolsk rikdom i form av betydningen av antallet krøtter og hester, og som råmaterialer for klær i form av lær, skinn, ull og sener, og som kilde for meieriprodukter (kyr og sauer), og som hjelp i gjeting og jakt (hunder).

Folk begynte i økende grad å leve i samfunn framfor spredte små enheter. I denne tiden økte befolkningen betydelig og var antagelig samlet mer enn en million mennesker. Ny teknologi som keramikkhjulet dukket opp i sørlige England, dreiebenken for trearbeider og bruk av roterende kvernstein for kverne korn. Jordbruksteknikkene ble forbedret og jernredskaper gjorde det mulig å kultivere tung leirjord. I løpet av tiden fram til årtusenskiftet oppsto det regionale samfunnsgrupper, noe som er reflektert i ulike former for stiler på keramikken, metallobjektene og bosetningstyper. I en del områder utviklet det seg stammer og «kongedømmer» det siste århundret før årtusenskiftet.

De folk og stammer som befolket øya tilhørte en bred kultur som kalles for «keltisk», undergruppert til øykeltisk (i motsetning til kontinentale keltiske Gallia og Iberia). Britiske språk, eller mer korrekt brytoniske språk, og goideliske språk er anerkjent som de språk som utgjorde øykeltisk undergruppe av keltiske språk. Keltisk er her benyttet utelukkende som et lingvistisk begrep uten en underforstått implikasjon av en varig kulturell enhet som knyttet Gallia med De britiske øyer gjennom hele jernalderen.Fitzpatrick (1996), side 242: «Det er klart, derfor, at det er ingen reell ”keltisk” europeisk enhet og at ideen om et ‘keltisk’ Europa i jernalderen har utviklet seg i en bortimot ad hoc vis. Når man undersøker den sentrale ideen kritisk – å være keltisk – kan det bli sett som svakt formulert...»

De mest visuelle tegn etter jernalderen i Storbritannia er bygdeborgene. Bortimot 3000 finnes spredt fra nord til sør. De varierer i størrelse, fra et hektar til omfattende store borger preget av flere lag med jordvoller. Både form og funksjon har variert over tid. De tidligste er fra sen bronsealder og tidlig jernalder rundt 900 f.Kr. De er få spor av både forsvarsanlegg og fast bosetning, og ble kanskje først og fremst benyttet til sesongmessige samlinger. Ved 400-tallet f.Kr. gikk de fleste ut av bruk og de som overlevde ble ombygd med flere komplekse strukturer og flere innganger og med spor av fast bosetning.

Perioder Kronologiske spørsmål er sammensatt av mange faktorer som til sist gir et tilnærmet bilde. Selv i områder som Wessex og sørøstlige England som er rik på levninger og oldtidsgjenstander sammenlignet med andre steder på De britiske øyer er absolutt datering avhengig av noen få nøkkelsekvenser og diagnostiske typer av kulturgjenstander.«B. Chronological Issues» , i Understanding the British Iron Age, An agenda for action Kronologiske spørsmål blir også behandlet forskjell over hele Britannia. I Skottland er det vanlig å se på jernalderen som en lengre utviklingsperiode enn det er tradisjon for lengre sør i England. Denne «lange» skotske jernalderen blir vurdert som fram til norrøn tid på 800-tallet e.Kr. da vikinger fra hovedsakelig Island og Norge begynte å trenge seg inn fra de nordligste øyene og ned i Irskesjøen. For England er det vanlig å se invasjonen og deretter interaksjonen til romerske hæren og Romertiden på 100-tallet e.Kr. som slutten på jernalderen. I Wales har det tradisjonelle skillet på den romerske invasjonen bestått, men i mange lokale områder skiller den arkeologiske forståelsen seg ikke større fra hva som er tilfelle for sørlige Skottland. Det er også diskusjon for overgangen mellom bronsealderen og jernalderen da det er vanskelig å se et klart skille og som gjør periodeinndelinger basert metall problematisk.

Per 2011 var over hundre jernaldersteder utgravd og undersøkt.Cunliffe (2005), side 20. De strekker seg i tid fra ca. 700-tallet f.Kr. og fram til ca. 100-tallet f.Kr. og overlapper bronsealderen på 700-tallet f.Kr.Cunliffe (2005), side 32. Det har blitt fortatt hundrevis av karbondateringer som har blitt kalibrert langs fire forskjellige kurver, de mest presise er de som er basert på sekvenser i treringer, dendrokronologi.

Presisjon i dateringen for det første tusenåret f.Kr. tillater ikke periodisering basert på karbondatering. Utstrekningen av en hvilken som karbondatering er i henhold til standard avvik. Det betyr at det er 68 prosent sannsynlighet at den historiske datoen er innenfor rekkevidden av noen få hundre år. Det blitt foreslått ulike systemer basert på blant annet sekvenser av keramikk og andre gjenstander. Det følgende skjema oppsummering av et sammenlignende diagram, presentert av nylig bok av forskeren Barry Cunliffe:Cunliffe (2005), side 652. Datoene er midtpunktene av Cunliffes overgangslinjer. Hans tidligste og siste muligheter har vært benyttet for sluttpunkter. I teksten er 750 f.Kr. hans sammendragsdato for begynnelsen på jernalderen i Britannia.

Tidligste jernalder 800-600 f.Kr. Parallell til Hallstatt C på kontinentet Tidlig jernalder 600-400 f.Kr. Hallstat D og halve La Tène I Midtre jernalder 400-100 f.Kr. Resten av La Tène I, hele II og halvparten av III Sen jernalder 100-50 f.Kr. Resten av La Tène III Seneste jernalder 50 f.Kr.- 100 e.Kr. - Slutten på jernalderen er strukket inn i det tidlig Romerriket under teorien at romanifiseringen krevde en del tid før den fikk effekt. I deler av Britannia hvor romersk kultur ikke hadde innflytelse, som i Skottland, var perioden noe lengre, kanskje til 500-tallet e.Kr. Den geografen som er nærmeste 100-tallet e.Kr. og har beskrevet De britiske øyer er antagelig Klaudios Ptolemaios. Plinius den eldre og Strabo har også gitt beskrivelser, men Ptolemaios har flest detaljer.

Arkeologiske bevis thumb|300px|Maiden Castle, Dorset er en av de største bygdeborgene i Europa.Maiden Castle. English Heritage. Foto fra 1935 av major George Allen (1891–1940). Forsøk på å forstå menneskelig adferd i perioden har tradisjonelt fokusert på geografisk posisjon på øyene og deres landskap, sammen med den innflytelse som kom fra kontinentet.

I løpet av den sene bronsealder er det indikasjoner på at nye tanker og ideer påvirket bruk av land og bosetninger. Omfattende åkersystemer, som i mangelen av en bedre betegnelse kalles for «keltiske åkre», oppsto og bosetningene ble mer faste og permanente, og fokuserte på bedre utnyttelse av landet. Den sentrale organisasjonen som drev fram dette hadde vært til stede siden neolittisk tid, men den ble nå bearbeidet for økonomiske og sosiale mål og i domestiseringen av landskapet framfor bygging av store seremonielle strukturer som Stonehenge. Lange gøfter og voller, en del flere km lange, ble gravd med innkapsling i hver ende. Disse er antatt å ha vært eller indikert territoriale grenser og en ønske om å skaffe seg kontroll over større områder.

Ved 700-tallet f.Kr. er det økende bevis for De britiske øyer ble tett knyttet til kontinentale Europa, særlig i sør og øst. Nye våpen opptrer med åpenbar paralleller til de på kontinentet, eksempelvis tungesverd som antagelig ble utviklet i nordlige Frankrike, og som har blitt funnet langs hele vestkysten av Europa. Fønikiske handelsmenn besøkte antagelig De britiske øyer på jakt etter mineraler som bronse og tinn, og fraktet med seg handelsvarer fra Middelhavet. På samme tid nådde nordeuropeiske gjenstander østlige delen av De britiske øyer i stort antall over Nordsjøen.

Innenfor denne sammenheng ble klimaet betydelig våtere og tvang bronsealderens gårdsbruk i lavlandet til å flytte seg til høyereliggende områder.

Defensive strukturer som er datert fra denne tiden er ofte imponerende, eksempelvis brochene eller rundhus av stein i nordlige Skottland og bygdeborgene som var spredt tett over resten av De britiske øyer. De bygdeborgene som mest nøye har blitt arkeologisk undersøkt er Maiden i Dorset, Cadbury bygdeborg i Somerset og Danebury i Hampshire. Bygdeborger oppsto tilsynelatende først i Wessex en gang mellom 500 og 400 f.Kr. i en enkel, opphøyd voll og ofte knyttet til tidligere inngjerdinger med lang vollsystemer. Få bygdeborger har blitt grundig undersøkt i moderne tid, skjønt Danebury er et betydelig unntak, men det synes som om de ble benyttet som lokale fellesanlegg for å lagre mat, og det er avdekket spor etter håndverkindustri og boliger innenfor jordvollene. De kan ha vært okkupert ujevne perioder, men det er vanskelig å knytte faste bosetning i bygdeborgene med gårdsbruk i lavlandet og deres rundhus som ble avdekket i løpet av 1900-tallet, slike som Little Woodbury og Rispain Camp.

Grunnen til at bygdeborger ble konstruert kan være på grunn av større spenning og strid mellom bedre strukturerte grupper, skjønt det er antydninger om at i senere faser av jernalderen eksisterte de ganske enkelt for å indikere rikdom. Alternativt kan de ha tjent som sentralt marked og sosialt møtested for større områder. I løpet av den romerske okkupasjonen er det bevis på at som forsvarsverk og borg mot romersk angrep hadde de dårlig eller liten effekt. En del fortsatte å være bosetninger for britonene under romersk overherredømme. En del ble også brukt på nytt av senere kulturer, som angelsakserne i tidlig middelalder.

Folkene i jernalderens Britannia thumb|Tungesverd.