Påskeøya (på polynesisk Te Pito o te Henúa / «Verdens navle» eller Mata-ki-te-Rangi / «Øyne mot himmelen», på språket rapanui heter øya Rapa Nui / «Store Rapa», og på spansk Isla de Pascua) er en øy tilhørende Chile i det østlige Stillehavet. Øya er 3 515 km vest for det kontinentale Chile, og 2 075 km øst for nærmeste befolkede land, Pitcairnøyene. Øya er dermed et av verdens mest isolerte bebodde steder. Øya består av utdøde vulkaner og er uten elver, og vann ble historiske tatt fra en oversvømt vulkankrater. Påskeøya er under chilensk styre, underlagt regionen Valparaíso sammen med sin nærmeste nabo Sala y Gómez, 400 km øst. Øya er kjent for steinstatuer som kalles moaier, som finnes rundt på hele øya, hovedsakelig langs kysten. Steinstatuenes tilblivelse og funksjon har vært gjenstand mye forskning og spekulasjon.
Det er en av øyene som ble siste befolket i Stillehavet. Polyneserne kom til øya omkring 500 år før europeerne. Den isolerte øyas utvikling med blant annet befolkningskollaps og avskoging har vært brukt som grunnlag for å studere bærekraft. Utviklingen av øyas vegetasjon, særlig den som fantes før polynesere og europere kom dit, har vært gjenstand for stor vitenskapelig interesse. Undersøkelser av pollen fra innsjøer viser at øya har vært dekket av store skoger. Årsaker til og tempoet i avskogingen er delvis uavklart. Rydding av skog til åker, bruk av treverk til reising av steinstatuer, rotter og klimaendringer er mulige årsaker. Avskogingen skjedde for det meste mellom 1250 og 1600.
Det øyas opprinnelige språk kalles rapanui og tilhører austronesiske språk, språket kan (per 2025) dø ut ved at 10 % av unge taler språket.https://www.unesco.org/en/articles/rapa-nui-back-brink-0 Øyboerne hadde de første hundreårene trolig ikke behov for å navn på øyen fordi det ikke finnes andre øyer i nærheten og de hadde ikke kontakt med omverden. I moderne tid har øya for en stor basert næringsinntekt på turisme.
Geografi thumb|left|Rano Kau, et krater på Påskeøya Påskeøya har en tilnærmet trekantet form og består av tre undersjøiske vulkaner som har kommet over havets overflate. Flere vulkanske kratere fins på øya. Noen av dem er fylt med vann. De yngste lavastrømmene kan være mindre enn to tusen år gamle. Bare svært få tegn til vulkansk aktivitet har vært observert i nyere tid. Øya har harde steinsletter og lite vegetasjon. Øya er 163,6 km² stor og 30 km lang på det lengste. Utenfor sydspissen av Påskeøya ligger en liten øy som heter Motu Nui. Øyas høyeste punkt er Terevaka, 507 meter over havet. thumb|right|Verdens navle, en gruppe på fem steiner ved Ahu Te Pito Kura. Nærmeste land er den lille øya Sala y Gomez som ligger 400 km øst, mens nærmeste befolkede land er Pitcairnøyene 2075 km vest.
Klima Klimaet på Påskeøya er subtropisk med en gjennomsnittstemperatur på rundt 22 grader. Øya får rundt 113 cm regn årlig, og det er varmest og fuktigst fra desember til februar. Kjøligst er det fra juni til august.
Befolkning thumb|left|Moai på Ahu Ko Te Riku I 1993 var det rundt 2300 innbyggere på øya hvorav omkring halvparten etterkommere av innfødte fra da øya ble oppdaget av europeere. I 2002 bodde det 3300 mennesker på Påskeøya og i 2017 var det 7750, opp fra 1 936 i 1982. Den kraftige befolkningsøkningen skyldtes hovedsakelig tilflytting av personer av europeisk herkomst fra Chile. Øya mister dermed mye av sin polynesiske identitet. I 1982 var rundt 70 % av befolkningen Rapa Nui (den lokale opprinnelige polynesiske befolkningen). I 2002 har Rapa Nuis andel sunket til 60 %. Chilenere med europeisk herkomst utgjør 39 % av befolkningen, den resterende 1 % er innfødte latinamerikanere fra Chile. 3 304 av befolkningen på 3 791 bor i byen Hanga Roa.
Mange av Rapa Nui har flyttet fra Påskeøya. I 2002 bodde 2 269 Rapa Nui på Påskeøya, mens 2 378 Rapa Nui bodde i Chile, halvparten av disse i hovedstaden Santiago.
Befolkningstettheten på Påskeøya er 23 innbyggere per km², langt lavere enn på 1600-tallet da det bodde 10 – 15 000 mennesker på øya. I 1862 (før slavehandelen) bodde rundt 3000 på øya. I 1877 bodde det 111 mennesker på øya og kun 36 av disse hadde etterkommere. Disse 36 er dermed forfedrene til alle Rapa Nuiene som i dag lever på øya.
Religion Befolkningen er kristen og den katolske kirken er dominerende.
Det finnes betydelige rester av før-kristen folketro. Den katolske kirken på øya er interessant å besøke, fordi den har tatt hensyn til dette. Ved siden av tradisjonelle helgenbilder finnes f.eks. også en utskjæring av en tradisjonell fuglemann-figur.
Språk Det offisielle språket er spansk, men mange av de innfødte snakker det austronesiske og malayopolynesiske språket rapanui (i 2016 talte omkring 1000 mennesker dette språket).
Historie thumb|Moai på Rano raraku
Føreuropeisk tid Man antar nå at Påskeøya først ble befolket ca. 1200 e.Kr.Wilmshurst, Janet M., Terry L. Hunt, Carl P. Lipo og Atholl J. Anderson: «High-precision radiocarbon dating shows recent and rapid initial human colonization of East Polynesia», Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, bd. 108, nr. 5, 2011, s. 1815–1820. Det er usikkert når øya ble befolket og de første polyneserne kan ha ankommet rundt år 800-900.https://www.titan.uio.no/english/2020/historic-growth-and-decline-rapa-nuis-population-lesson-future.html Omkring 100 personer kan ha ankommet fra Marquesasøyene rundt år 400 ifølge noen tidlige studier. Det er bredt akseptert at bosettingen skjedde i intervallet 800-1200. Det er dokumentert betydelig avskoging rundt år 1050 og det er uklart om dette skyldes menneskelig aktivitet eller andre faktorer. De første nybyggerne kalte øya for Te Pito O Te Henua (Verdens navle). En rekke arkeologiske funn og DNA undersøkelser viser med stor grad av sikkerhet at de første beboerne kom fra andre deler av Polynesia.
Thor Heyerdahls teori om at Påskeøya først ble befolket fra Sør-Amerika har svært liten tilslutning. Nye DNA-undersøkelser har vist at noen innfødte amerikanere også kom tidlig til øya og før øya ble oppdaget av europeere i 1722,Thorsby, Erik: «The Polynesian gene pool: an early contribution by Amerindians to Easter Island», Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological Sciences, bd. 367, nr. 1590, 2012, s. 812–819. doi: 10.1098/rstb.2011.0319. kanskje så tidlig som 1280 – 1495.Moreno-Mayar, J. Víctor et al.: «Genome-wide Ancestry Patterns in Rapanui Suggest Pre-European Admixture with Native Americans», Current Biology , bd. 24 , nr. 21 , 2014, s. 2518– 2525. doi http://dx.doi.org/10.1016/j.cub.2014.09.057. De første innbyggerne levde helt isolert fra omverdenen og etablerte en fremstående og kompleks sivilisasjon på øya. Øya var frodig med palmeskog og gode muligheter for fiske. I mapudungun-språkes nåværende ordforråd finner man mulige polinesiske lånord (toki «øks», kuri «svart» (uri på rapanui)) of det kan vise at de øyas beboerne nådde Sør-Amerikas kysten i fortiden og hadde samkvem med indianerne.
Befolkningstallet antas å ha vært oppe i 10 – 20 000 innbyggere på det meste, men på grunn av overbeskatning av øyas begrensede naturressurser og isolerte beliggenhet var befolkningsmengden for høy til at man klarte å brødfø alle. Palmeskogen ble hugget ned for å lage reisverk til de stadig større steinstatuene og til båt- og husbygging. Uten trær til å bygge båter av, kunne innbyggerne heller ikke lenger fiske. Det førte til matmangel og senere hungersnød og indre stridigheter. Til og med innslag av kannibalisme er sannsynliggjort ved funn av menneskeben i møddingene. Befolkningstallet gikk nedover, og i samme periode kom europeiske oppdagere til øya. Disse bragte med seg nye og ukjente sykdommer som forverret situasjonen for de fastboende.
Forskning publisert i 2020 tyder på at øya gjennomgikk minst en stor krise før europeere ankom. Rundt 1450-1550, under den lille istid, var det trolig befolkningskollaps. Folketallet økte trolig sterkt fra år 1100 og nådde en topp på over 10.000 mellom 1400 og 1600. Anslagene på maksimalt folketall varierer mellom 3000 (Hunt & Lipo i 2011), 7000 til 9000 (Jo Ann Tilburg i 1994) og 15.000 (Jared Diamond i 2005). En studie fra 2022 anslår at jordbruket på øya i føreuropeisk tid kan forsynt en befolkning på 5000 til 25.000.
De opprinnelig innbyggerne hadde ikke metall og brukt redskaper av treverk, stein og obsidian - de laget blant annet kniver av obsidian. Føden besto blant annet av taro, søtpoteter, banan og fisk samt høns som de første innbyggerne hadde tatt med seg.
I dag vokser det ingen trær på øya. Det har likevel blitt gjennomført en viss nyplanting av skog på 1900-tallet, bl.a. av eukalyptus og kokospalmer.
Europeisk oppdagelse thumb|left|James Cooks båter på hans andre tur til Stillehavet, hvor han besøkte Påskeøya. Bildet er fra Tahiti.Maleri av William Hodges, 1776. Den nederlandske oppdageren admiral Jacob Roggeveen kom med tre skip til øya 1. påskedag (5. april) 1722 som den første europeer, og ga øya navnet Påskeøya. Oppdagelsen var en tilfeldighet. Nederlenderne åpnet ild og drepte flere innbyggere som hadde forsynt seg av gjenstander fra skipet. Roggeveen rapporterte høye statuer og skogkledde åser. Roggeveen og andre i den nederlandske ekspedisjonen noterte at innbyggerne fremsto sunne og sterke med utpregede hvite, fine tenner også hos eldre. Roggeveen beskrev øya som godt egnet til jordbruk. Da bodde det anslagsvis 3000 mennesker på øya.
Den neste som ankom øya var den spanske kapteinen Don Filipe Gonzáles i 1770. Han gjorde krav på øya for Spania og ga øya navnet San Carlos til ære for Carlos III av Spania. Det var han som oppdaget at øya hadde sitt eget skriftspråk, senere kjent som rongorongo. Da James Cook kom til Påskeøya fire år senere, var mange av statuene veltet og levevilkårene hadde blitt dårligere, med tørr og lite fruktbar jord. I tillegg brakte europeerne med seg sykdommer som var ukjent for innbyggerne.
Jean François de Lapérouse, med en fransk ekspedisjon, kom i 1786. De hadde blant annet med seg husdyr og nye planter. Spanias annektering hadde liten praktisk betydning og øyen ble overlatt til Chile i 1888. Amerikanske selfangere besøkte øya i 1805 og 1811, og russiske oppdagelsesreisende gikk i land i 1816. Kommersielt sauehold, som ble viktigste næringsvei, ble igangsatt britiske forretningsfolk rundt 1870. I 1871 var det 200 innbyggere på øya.
Fra regnskog til ørken på 500 år Påskeøya var dekket av frodig skog da de første menneskene kom til øya. Produksjon av steinstatuene tilskyndet avskogingen fordi tømmer ble brukt til å flytte statuene. Avskogingen var mest intens rundt år 1400 og rundt år 1600 var trolig skogen borte. Da europeerne kom var skogen stort sett helt borte og jorden tørr og lite fruktbar. I løpet av 500 år hadde innbyggerne nærmest tømt øya for alle ressurser. Påskeøya er det eneste samfunnet som har hugget ned all skog og høstet og utryddet alle plante- og dyrearter, selv om man visste at man var avhengig av dem for å overleve.
Det er dette hendelsesforløpet som får skylden for en borgerkrig hvor de fleste innbyggerne på øya ble drept, og mange av dem som overlevde ble kannibaler.
Misjon og slavehandel