FNs sikkerhetsrådsResolusjon 1973 Dato: 17. mars 2011 style="text-align:right;" Møte nr. 6 498

style="text-align:right;" Kode: S/RES/1973 (dokument)

style="text-align:right;" Avstemning: For: 10 Avh: 5 Imot: 0 style="text-align:right;" valign="top" Tema: Opprøret i Libya i 2011

Resultat: Vedtatt

colspan="2" style="text-align:left;" Sikkerhetsrådets medlemmer i 2011:

colspan = "2" faste medlemmer:

colspan = "2" align="center" Kina FRK RUS GBR USA

colspan = "2" rullerende medlemmer:

colspan = "2" align="center" BIH BRA COL TYS GAB IND LIB NIG PRT RSA

colspan = "2" align="center" 250px|Stemmegivning for resolusjonenGrønn: Medlemsland som stemte for resolusjonen.Brun: Medlemsland som stemte avholdende.

colspan="2" align="center" ← forrige     1973     neste → De forente nasjoners sikkerhetsråds resolusjon 1973 (2011) (kode: S/RES/1973) er en FN-resolusjon som ble vedtatt 17. mars 2011 av sikkerhetsrådet angående opprøret i Libya. Resolusjonen krevde umiddelbar våpenstillstand og åpnet for en flyforbudssone hvorpå strategisk plasserte radarer, kommandosentre og luftvernsenheter på bakken ble angrepet for videre å umuliggjøre Gaddafis luftforsvars operativitet. Flyforbudssonen åpnet i utgangspunktet ikke for slike operasjoner. Resolusjonen stilte også krav til alle land som med mulighet skulle ta imot flyktninger og sivile fra Libya. I tillegg vedtok sikkerhetsrådet å sperre alle økonomiske transaksjoner og bankkonti som har tilknytning til Gaddafi-lojale ledere og institusjoner.

Resolusjonen ble foreslått av Frankrike, Storbritannia og Libanon, og vedtatt ved ti stemmer for og ingen imot. Fem medlemmer valgte å avholde sin stemme. Av de 15 medlemmene i sikkerhetsrådet stemte Bosnia-Hercegovina, Colombia, Gabon, Libanon, Nigeria, Portugal, Sør-Afrika og de permanente medlemmene Frankrike, Storbritannia og USA for resolusjonen. Selv om ingen stemte imot resolusjonen, valgte Brasil, India, Tyskland og de permanente medlemmene Folkerepublikken Kina og Russland å avholde sin stemme og har dermed ikke deltatt i den militære aksjonen mot Libya. Alle de avholdende la til grunn at en mer fredelig løsning som ikke involverte direkte innblanding ville være mulig for å oppnå ønsket resultat. Resolusjonen er den første i sikkerhetsrådets historie som åpner for militær inngripen mot en regjering for å støtte opp om sivilbefolkningen.

En allianse, først ledet an av USA og senere NATO, angrep militære mål i Libya kun to dager etter resolusjonen ble vedtatt. Alliansen som opprettholdt flyforbudssonen og intervenerte militært bestod av Belgia, Bulgaria, Canada, Danmark, De forente arabiske emirater, Frankrike, Hellas, Italia, Nederland, Norge, Qatar, Romania, Spania, Storbritannia, Sverige, Tyrkia og USA.

Bakgrunn

I desember 2010 begynte det et opprør i Tunisia (senere kalt den tunisiske revolusjon) og i løpet av årsskiftet opplevde flere nærliggende land i regionen lignende opprør mot sine myndigheter. I både Tunisia og Egypt ble statslederne avsatt som følge av store protester. Disse opptøyene spredte seg også til Libya i februar 2011. Libyas de facto statsleder gjennom 40 år, Muammar al-Gaddafi, forsøkte å stanse opprøret med militær makt i motsetning til hva som hadde skjedd i nabolandene. FNs sikkerhetsråd uttrykte «alvorlig bekymring» for hvordan situasjonen i Libya ble håndtert av myndighetene gjennom resolusjon 1970 26. februar 2011, og stilte krav til Gaddafi om at han måtte unngå angrep på sivile og hindre fortsettelsen av brudd på menneskerettighetene. Allerede ved resolusjon 1970 fordømte Den arabiske liga, Den afrikanske union og den islamske konferanse Gaddafis handlinger og FN oppfordret alle medlemsland til å nekte han og flere av hans nære allierte innpass og beskyttelse til noen stat. Som følge av fortsatte angrep og militær konflikt mellom regjeringsopposisjonelle og Gaddafi-lojale styrker, fant sikkerhetsrådet det nødvendig å åpne for resolusjon 1973 for å hindre ytterligere fatale sammenstøt. Hvorvidt resolusjon 1973 er en direkte utvidelse av resolusjon 1970 er det imidlertid uenighet om fordi 1970 gir den internasjonale straffedomstolen i Haag åpning for å vurdere sak mot Gaddafi.

Hovedpunkter

Resolusjonen ble vedtatt i henhold til De forente nasjoners pakt (FN-charteret) kapittel VII som gir rådet mulighet til å vedta «tiltak for å forhindre brudd på og sikre gjenoppretting av freden». Krav om øyeblikkelig våpenhvile og stansing av vold, angrep og misbruk av sivile. Opprettelsen av en flyforbudssone over Libya. Autoriserer alle nødvendige midler for å beskytte sivile og sivil-befolkede områder, bortsett fra en «fremmed okkupasjonsstyrke». Forbud mot alle militære flyvninger som er registrert under «the Libyan Arab Jamahiriya» (Gaddafi-styrkene). All økonomisk virksomhet direkte eller indirekte med libyske myndigheter forbys, og antallet enkeltpersoner (annex 2) som mister tilgangen til sine ressurser utvides ytterligere fra listen i resolusjon 1970. Opprettelsen av et ekspertråd («Panel of Experts») som i ett år skal utføre en rekke oppgaver for å få Libya til å fungere videre som en stat. Utvidet reiseforbud til flere enkeltpersoner (annex 1) enn først gitt av resolusjon 1970 til nå å gjelde et større antall av individer tilknyttet libyske styresmakter. Åpner for medlemslands intervenering til støtte for sivile med militære midler, med det forbehold at okkupasjon av landet ikke er tillatt.

Resolusjon 1973 bygger videre på reiseforbud og økonomisk begrensning nedfelt i resolusjon 1970 (2011). Nedenfor er listet alle personer og institusjoner som FN har påført sanksjoner gjennom de to resolusjonene.

Stemmegivning MedlemsstatStemmegivning For Avh. Imot 13px|for 13px|avholden 13px|for 13px|for 13px|for 13px|avholden Kina 13px|avholden 13px|for 13px|for 13px|for 13px|avholden 13px|for 13px|for 13px|avholden 13px|for Resultat: Vedtatt1050Permanente medlemmer er vist med fet skrift Resolusjonen ble vedtatt med 10 mot 0 stemmer, der 5 valgte å avholde stemmen. Sikkerhetsrådets permanente medlemmer; Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA, var blant de uenige, der både Kina og Russland avholdt fra å stemme. Også resten av de såkalte BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) valgte å avholde sin stemme. Derimot har Storbritannia og Frankrike vært ivrige for resolusjonen og skal ha vært de landene, sammen med Libanon, som har presset frem resolusjonen. USA på sin side har hatt indre splittelse om hvorvidt en flyforbudssone (som resolusjonen tillater) er gunstig, men også USA stemte for.

Begrunnelse for avholdelse Brasils delegasjon i sikkerhetsrådet understreket behovet for en fredelig løsning av konflikten og advarte samtidig mot «utilsiktede konsekvenser av væpnet intervensjon». Ambassadør holdt en kort tale på møte for resolusjonen der hun sa at Brasils avholdelse ikke måtte forstås som hverken en nøytral eller uenig stemme. Hun uttrykte enighet for flere av punktene i resolusjonen, men mente at Brasil ikke kunne delta i militære operasjoner fordi de var usikre på om det ville føre til det ønskede resultatet av øyeblikkelig våpenhvile. «Vi er ikke overbevist om at bruken av makt [...] vil føre til realiseringen av vårt felles mål - en umiddelbar slutt på volden og beskyttelse av sivilbefolkningen». Delegasjonen fra India, representert ved uttrykte stor bekymring, likt Kina, for at resolusjonen var uspesifisert og uklar. Hvem som skulle håndheve resolusjonen og hvilke konsekvenser interveneringen ville ha var på ingen måte kartlagt, og derfor ønsket India at politisk innsats burde prioriteres fremfor militær innblanding. Kinas talskvinnen for det kinesiske utenriksdepartementet Jiang Yu forklarte at Kina hadde seriøse reservasjoner med deler av resolusjonen og at Kina sammen med de andre landene som ikke stemte ville ta større hensyn til den regionale situasjonen. Yu ønsket at sikkerhetsrådet skulle ta mer hensyn til «Libyas suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet». Sikkerhetsrådets president uttrykte, som nasjonal representant, at det ikke var blitt besvart viktige spørsmål under møtet, hvilket gjorde at Kina hadde vanskeligheter med å godta en så åpen og uspesifisert resolusjon. Kina ville ikke stemme imot, hvilket hadde hindret resolusjonens godkjennelse grunnet Kinas vetorett, da regionale organisasjoner ønsket resolusjonen vedtatt, men de ville ikke bidra med ressurser annet enn diplomati og dialog. Russland hadde like innvendinger som Kina, der det ble poengtert av Vitaly Churkin at resolusjonen ikke var tydelig på hvem som skulle stå for oppdraget, når operasjonene skulle sies fullført og uforutsette konsekvenser. Han understreket at det var behov for å unngå ytterligere destabilisering i regionen. Forbundskansler Angela Merkel uttrykte at Tyskland «deler målene for vedtaket» og at deres avholdenhet fra å stemme ikke må sammenlignes med nøytralitet. Tysklands delegasjon sa at også Tyskland delte det mål å stanse angrep på sivile umiddelbart, men at det ikke måtte undervurderes at en feilslått militær operasjon vil føre til «en langvarig militær konflikt som kan trekkes i retningen av utvidelse til hele regionen». Wittig sa også at «hvis resolusjonen mislyktes, ville det være galt å anta at enhver militær intervensjon ville være raskt og effektivt gjennomført».

Reaksjoner Interne reaksjoner right|160px|thumb|Muammar al-Gaddafi var kjent for sine skarpe uttalelser og frittalende språk. Allerede dagen etter sikkerhetsrådets møte gikk Libyas utenriksminister Moussa Koussa ut med meldingen om at Libya ville følge opp resolusjonen ved å pålegge en våpenhvile umiddelbart, men bare timer senere meldte Al Jazeera om kamper mellom regjeringen og opprørere. Både Storbritannia og Frankrike, som var tidlig ute med organiseringen av angrep mot Libya, fortsatte planene tross løftet om våpenhvile. Storbritannias statsminister David Cameron sa at han ville basere sine avgjørelser på Gaddafis «handlinger, ikke ord» og flere andre land kom med lignende uttalelser. Koussa viste også stor misnøye med resolusjonen og sa at den «tydelig er i strid med de forente nasjoners pakt om ikke-innblanding» og et «brudd på Libyas suverenitet». Han fortalte også at en flyforbudssone bare vil gjøre vondt verre for befolkningen. To uker etter resolusjonen flyktet Koussa landet og sa han ikke ønsket å representere regimet lenger.

Oberst Muammar al-Gaddafi advarte FN dager etter vedtaket og truet med angrep mot sivile mål i hele middelhavsområdet og han kalte de allierte styrkene for «beist og kriminelle» for deres intervenering i det han beskriver som en intern konflikt som Libya selv må ordne opp i. Gaddafi sendte også brev til politiske ledere i flere stater som hadde godkjent og sagt seg villige til å bidra i henhold til resolusjonen. I brevene advarte Gaddafi nok en gang mot å intervenere i en intern konflikt. Beskjeden «dere kommer til å angre dersom dere gjør noe for å blande dere inn i våre interne anliggender» og uttalelsen «dette er klar aggresjon» ble sendt til blant annet generalsekretæren i FN, til Storbritannias David Cameron og Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Gaddafi har også uttalt at han ikke stod alene i konflikten, men at den libyske regjeringen har mange støttespillere utover sine landegrenser. Opprørerne på sin side applauderte resolusjonen som følge av nødvendig støtte for å holde Gaddafi tilbake.

Eksterne reaksjoner thumb|right|200px|Generalsekretæren i Den arabiske liga Amr Moussa var usikker på om vestens angrep dagene etter resolusjonen, var det ligaen ønsket. Her fra en konferanse i 2005. Overnasjonale organisasjoner