thumb|right|Andreotti, Fukuda, Carter, Schmidt og d'Estaing på G7-toppmøtet i Bonn 16. juni 1978 Takeo Fukuda (født 14. januar 1905, død 5. juli 1995) var en japansk politiker og den 42. statsministeren i Japan. Han satt i dette embetet fra den 24. desember 1976 til 7. desember 1978.Takeo Fukuda. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 4. april 2017 fra https://snl.no/Takeo_Fukuda. Han etterfulgte Takeo Miki. Fukuda ble som regel regnet som en heller konservativ politiker med enkelte liberale tendenser. Liv og virke Bakgrunn Takeo Fukuda ble født i Gunma-prefekturet og fikk sin hovedutdannelse fra det keiserlige universitetet i Tokyo. Karriere i embedsverket Før og under den andre verdenskrig arbeidet han som byråkrat i det japanske finansdepartementet og satt som sekretær for kabinettet. Etter den andre verdenskrig var han direktør for Japans riksrevisjon. Politiker I 1952 ble Fukuda valgt inn i Representantenes hus som representant for distriktet Gunma. Han ble valgt til partisekretær i 1957 og tjenestegjorde som minister for landbruk, skogbruk og fiskeri (1959–1969), finansminister (1969–1971) og utenriksminister (1971–73), og han var direktør for det økonomiske planleggingsbyrået (1974–1976).Independent: Obituary: Takeo Fukuda Han var kandidat til å bli statsminister i 1972, men han tapte valget til fordel for Kakuei Tanaka. Statsminister I 1976 ble han statsminister. I saker som gjaldt forholdet mellom Kina og Japan, startet Fukuda som en av LDPs konservative pro-taiwanske stemmer. Da han ble statsminister, ble han imidlertid tvunget til å imøtekomme økende krav både i LDP og fra japansk storbedrifter om å videreføre fredsforhandlingene med Folkerepublikken Kina for å få til økt tilgang til handel på lang sikt.
Fukuda nølte med dette av flere grunner. For det første var det fortsatt motstand blant noen i LDP som var pro-Taiwan. Dessuten var forholdet til Sovjetunionen først nylig i ferd med å komme seg etter fiskeritvister, og ettersom Kina og Sovjetunionen hadde anstrengt forhold, var Fukuda forsiktig med å ikke favorisere den ene for mye fremfor den andre. Den primære tvisten var imidlertid Kinas insistering på at traktaten skulle inneholde en «anti-hegemoniklausul» som Japan så på som rettet mot Sovjetunionen, og Fukuda ønsket ikke at Japan skulle bli involvert i det kinesisk-sovjetiske skisma.
Etter at traktatdiskusjonene hadde vært mye i limbo, uttrykte den kinesiske siden til slutt fleksibilitet i antihegemoni-spørsmålet, og Fukuda ga grønt lys til å forfølge dem. Det tok imidlertid ikke lang tid før pro-taiwanske stemmer i LDP la intenst press på Fukuda, og ytterligere ubesluttsomhet førte til at Fukudas oppslutning falt ned til 20 %. Etter ytterligere diskusjon samtykket Fukuda til slutt til en modifisert versjon av traktaten som senere ble Freds- og vennskapstraktaten mellom Japan og Kina.
Den 18. august 1977 holdt Fukuda en tale på ASEAN-toppmøtet i Manila, som populært skulle bli kalt «Fukuda-doktrinen». I denne talen var Fukuda hovedsakelig opptatt av tre mål: å overvinne de psykologiske barrierer mellom Sørøst-Asia og Japan som oppsto på grunn av andre verdenskrig, ved å bekrefte Japans forpliktelse til pasifisme, øke den gjensidige «hjerte-til-hjerte»-tilliten mellom Japan og ASEAN-landene, og Japans vilje til å være en «likeverdig partner» med ASEAN-landene (snarere enn den økonomiske giganten de var fryktet som). For å styrke disse løftene, presiserte Fukuda Japans vilje til å gi lån og utviklingsbistand, men under forutsetning av at ASEAN ikke krever at Japan forplikter seg til å bli med i en eksklusiv handelsblokk.
I et forsøk på å få slutt på LDPs fraksjonssystem, innførte Fukuda primærvalg innen partiet. I det første primærvalget mot slutten av 1978 ble han slått av Masayoshi Ōhira for presidentskapet i LDP, og tvunget til å trekke seg som statsminister.
Fukuda spilte senere en sentral rolle i dannelsen av Inter Action Council.
Eldre år Han pensjonerte seg fra politikken i 1990 og døde i 1995, 90 år gammel. Hans eldste sønn, Yasuo Fukuda, ble statsminister i september 2007, etter den plutselige avgangen til Shinzo Abe, noe som gjorde ham til den første sønnen av en tidligere japansk statsminister som selv har blitt valgt til statsminister.
Referanser
Kategori:Japanske politikere Kategori:Personer fra Takasaki Kategori:Fødsler i 1905 Kategori:Dødsfall i 1995