Johan Henrik Langaard (født 13. mars 1899 i Kristiania, død 22. september 1988 i Oslo) var en norsk kunsthistoriker, kjent som leder for Oslo kommunes kunstsamlinger fra 1946 til 1965.
Han var sønn av grosserer og kunstsamler Christian Langaard, tok examen artium 1919, studerte kunsthistorie i Frankrike, Tyskland og Italia, samt var kunstkritiker for Verdens Gang, Tidens Tegn og Morgenbladet. Hans far døde i 1922, og kunstsamlingen hans ble overlatt Nasjonalmuseet, der sønnen i 1929 ble assistent for direktør Jens Thiis.
Etter dennes død i 1942 ble Langaard i 1945-46 konstituert direktør ved Nasjonalmuseet, før han i mars 1946 ble direktør for Oslo kommunes kunstsamlinger og i 1963 fikk åpnet Munchmuseet. I 1946 uttalte han at «Hovedbygningen på Ekely, den lite ildsikre trebygning, egner seg i mine øyne ikke som magasin for Munchs etterlatenskaper.» Edvard Munch hadde gitt Oslo kommune den største gave den noen gang har fått, pr 2020 verd kanskje 50 milliarder kroner. Til takk rev kommunen i 1960 Ekely, der han hadde bodd sine siste 28 år og malt berømte verk. Mens Ibsens leilighet ble hans museum, ble Munchs hjem - basert på det som i Langaards øye egnet seg - revet og omgjort til parkeringsplass.https://magasin.oslo.kommune.no/byplan/dette-bor-oslo-angre-pa#gref
Han utga flere bøker om Edvard Munch sammen med førstekonservator Reidar Revold. Etter pensjonering i 1965 ble han etterfulgt av Ragna Stang, som i 1968 opplevde at nevnte Revold tilsto å ha stjålet tre Munch-litografier. Selv bosatte Langaard seg i Roma og Firenze som pensjonist. Han var gift med Munch-kjenneren Ingrid Lindbäck Langaard 1944-48.
Utgivelser
Referanser
Kategori:Norske kunsthistorikere Kategori:Norske sakprosaforfattere Kategori:Edvard Munch Kategori:Personer fra Oslo