Alkaios fra Mytilene (gresk Ἀλκαῖος) (født ca. 620 f.Kr., død 500-tallet f.Kr.) var en lyrisk poet fra øya Lesbos i Egeerhavet. Etter sigende skal han oppfunnet alkaisk versemål. Han ble inkludert i den kanoniske liste med ni lyriske poeter som ble satt sammen av lærde i hellenistiske Alexandria. Han var en eldre samtidig av poeten Sapfo, som han kan ha utvekslet dikt med. Han ble født inn i adelen i byen Mytilene, hovedbyen på Lesbos, hvor han var involvert i politiske feider.
Med drikkevisene oppsto den egentlige lyrikken i form av melos, sang til musikkinstrumentet lyre. Med Alkaios og Sapfo, hvor kun fragmenter av deres dikt er bevart, skiftet versemålene, linjene ble kortere og inndelt i strofer, som regel firelinjete. Alkaios' styrke er hans naturfølelse og umiddelbarheten i det direkte uttrykket. Diktene var viser, ment for framføring, ofte for lystige lag, og med den faste oppfordringen: «La oss drikke!» thumb|Politikeren Pittakos på en mynt. Liv og virke Alkaios' liv er i store trekk godt kjent.Mulroy, David (1992): Early Greek Lyric Poetry, University of Michigan Press, s. 77-78Campbell, David. A. (1982):Greek Lyric Poetry, Bristol Classic Press, s. 285-287Easby-Smith, James S. (1901): The Songs of Alcaeus, W.H.Lowdermilk and Co., Washington Digitalisert versjon Han ble født inn i den aristokratiske krigerklassen som dominerte Mytilene, den sterke bystaten på øya Lesbos og mot slutten av 600-tallet f.Kr., den mest innflytelsesrike av alle de antoliske greske bystatene (polis) med en sterk marine og kolonier som sikret dens handelsruter inn i Hellespont og videre inn i Svartehavet. Byen hadde lenge blitt styrt av konger som var født i dynastiet Penthilidene, de påståtte etterkommerne av sagnskikkelsen Orestes,Mulroy, David (1992): Alcaeus, essay, eNotes men i løpet av Alkaios' liv var herskerdynastiet svekket, og rivaliserende aristokrater og deres fraksjoner kjempet om makten. Alkaios og hans eldre brødre ble involvert, men oppnådde lite. Deres politiske vågestykker kan bli forstått ved at tre eneveldige tyranner kom og gikk etter hverandre: Melankros som ble veltet en gang mellom 612 f.Kr. og 609 f.Kr. av en fraksjon som i tillegg til Alkaios' brødre også omfattet Pittakos. Alkaios selv var for ung til å bli aktivt involvert. Myrsilos: Det er ikke kjent når han kom til makten, men en del vers av Alkaios (fragment 129) indikerte at poeten, hans brødre, og Pittakos planla for å velte ham ned fra makten og at Pittakos deretter forrådte dem. Alkaios og hans brødre flyktet utenlands hvor Alkaios senere skrev en drikkevise for å feire tyrannens død (fragment 332). Pittakos: Reformerte lovverket og ble regnet blant Hellas' syv vise.
En gang før 600 f.Kr. gikk Mytilene til krig mot Athen om kontrollen over Mytilenes koloni Sigeion. Alkaios deltok i kampene. Ifølge HerodotHerodotos: Historier 5.95 skal poeten ha betrodd sin venn Melanippos i et dikt at han hadde kastet fra seg skjoldet sitt og stukket av fra slaget, på flukt fra de seirende athenerne.
Det antas at Alkaios foretok lange reiser i de årene han var i landflyktighet, inkludert minst en reise til Egypt. Hans eldre bror Antimenidas synes å ha tjenestegjort som leiesoldat for Nebukadnesar II av Babylon, og deltok trolig i erobringen av Judea og ødeleggelsen av Jerusalem i år 587 f.Kr. Alkaios skrev vers som feiret Antimenidas' hjemkomst, hvor han blant annet nevnte hans mot i tvekamp mot en Goliat-lignende motstander (fragment 350), og han beskrev med stolthet de våpen som ble hengt opp som pynt i familiens hjem (fragment 357). thumb|350px|Sapfo og Alkaios av Mytilene, maleri av Lawrence Alma-Tadema (1881). «Alkaios var i en del henseende ikke ulik en rojalistisk soldat i Stuartenes tidsalder. Han var ærekjær og dumdristig munter, kjærlighet til hjemlandet knyttet opp mot troen i ens stand, tillatelse herdet av sjenerøsitet og tidvis av ømhet, av en kavalér som hadde sett gode og onde dager.» — Richard Claverhouse JebbJebb, R. C. (1878): Greek Literature, MacMillan and Co., s. 59 Googles forhåndsvisning
Alkaios var en samtidig av Sapfo som også ble drevet i eksil under borgerkrigene på Lesbos, og siden vendte tilbake. I en av Alkaios' sanger (fragment 384) tiltaler han henne som var hun en guddommelig dronning, «du med hårlokker i fiolett, å du hellige med honningsøtt smil, å Sapfo!» Epitetet agna (= hellig) benyttes vanligvis om Athene og kharitene, mens epitetet ioplokos (= fiolett hårlokk) var et stående epitet for musene.<Ref>[https://chs.harvard.edu/curated-article/gregory-nagy-lyric-and-greek-myth/ Gregory Nagy: Lyric and Greek Myth]</ref> De to dikterne har rimeligvis møttes til kallisteia, den årlige festivalen som feiret Lesbos' samling under Mytilene, holdt ved messon (kalt temenos i fragmentene 129 og 130) der Sapfo opptrådte offentlig sammen en med et kvinnekor. Den lesbiske eller aeoliske poesiskolen «nådde i sangene til Sapfo og Alkaios et høydepunkt av åndfullhet som den aldri siden oppnådde»,Easby-Smith, James S. (1901): The Songs of Alcaeus, W.H.Lowdermilk and Co., Washington og det ble uten videre antatt av senere greske litteraturkritikere og i de første kristne århundrene at de to dikterne faktisk hadde vært elskere, noe som ble et yndet emne i kunsten, som i bildet på urnen vist til høyre. thumb|Alkaios og Sapfo, Attisk rødfigur kalathos, ca. 470 f.Kr., Staatliche Antikensammlungen (Inv. 2416). Poesi Alkaios' poetiske verker ble samlet i ti bøker med omfattende kommentarer av de alexandrianske lærde Aristofanes fra Bysants og Aristarkhos fra Samothrake en gang på 200-tallet f.Kr., og dog eksisterer hans vers i dag utelukkende i fragmentarisk form, varierende i størrelse fra et enkelt strofe, slik som «vin, vinduet til en mann» (fragment 333) til komplette grupper av vers, som de sitert nedenfor. De lærde i Alexandria tok med Alkaios i sin kanoniske liste på ni, en lyrisk poet per muse. Blant disse ble Pindar framholdt av mange litteraturkritikere i antikken for å være den fremste av dem,Quintilian: 10.1.61; cf. Pseudo-Longinus 33.5 men andre ga Alkaios forrangen.James Easby-Smith, The Songs of Alcaeus (digitalisert uten paginering) De ni på den kanoniske listen er tradisjonelt inndelt i to grupper hvor Alkaios, Sapfo og Anakreon er «monodister» eller solosangere, og med følgende trekk:Andrew M.Miller (overs.) (1996): Greek Lyric: an anthology in translation, Hackett Publishing Co., Intro. xiii De diktet, komponerte og framførte personlig for venner og kolleger om aktuelle emner. De skrev på sin lokale dialekt; Alkaios og Sapfo på aiolisk dialekt, Anakreon på jonisk. De foretrakk ganske korte, metrisk enkle vers eller strophes som de gjenbrukte i mange dikt, derav «alkaisk» og «sapfiske» vers, oppkalt etter de to som perfeksjonerte verseformen eller muligens oppfant den.
De andre seks av de kanoniske ni dikterne komponerte vers til offentlige anledninger, framført av kor og profesjonelle sangere, med typisk komplekse, metriske arrangementer som aldri ble gjentatt i andre vers. Denne antikke inndelingen i to grupper betraktes av moderne litteraturforskere som en forenkling, og det er ofte umulig å vite om en lyrisk komposisjon ble sunget eller resitert, om den ble eller ikke ble akkompagnert av musikk og dans. Selv Alkaios' private refleksjoner, tilsynelatende sunget ved middagsselskaper, beholdt en offentlig funksjon.Nagy, Gregory (2007): «Lyric and Greek Myth» i: The Cambridge Companion to Greek Mythology, red. R. D. Woodward, Cambridge University Press, s. 19-51 thumb|Portrettbyste av Sapfo, renessansekopi etter antikk gresk original. Identifisert ved blant annet hårfrisyren. Litteraturforskningen forsøker ofte å sammenligne Alkaios med Sapfo: «Om vi sammenligner de to, finner vi ut at Alkaios er allsidig, mens Sapfo er snevrere i emnevalget sitt; at hans vers er mindre polerte og melodiøse enn hennes; og at de følelser han velger å vise fram, er mindre intense.» — David Campbell.Campbell, David A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Classical Press, s. 287
«Den aioliske sang er brått avslørt som et modent kunstverk i Alkaios' åndelige vers. Den løftes opp til en fremragende dyktighet av hans yngre samtidige Sapfo, hvis melodi er uovertruffen, kanskje makeløs, blant all overlevert gresk poesi.» — Richard Jebb.Jebb, Richard (1905): Bacchylides: the poems and fragments, Cambridge University Press, s. 29 (digitalisert av Google Books)
«I mangfoldet av hans emner, den utsøkte rytmen i hans metrikk, og den feilfrie perfeksjon i hans stil, alt som framstår, selv i de skamferte fragmentene, overgikk alle andre poeters, selv den mer intense, sartere og mer virkelig inspirerte Sapfo.» — James Easby-Smith.Easby-Smith, James: The Songs of Alcaeus (digitalisert uten paginering)
Den romerske poeten Horats som også sammenlignet de to, beskrev Alkaios som «syngende mer av full hals».Michie, James (overs.) (1964): The Odes of Horace, Penguin Classics, s. 116 Alkaios selv synes å ha framhevet forskjellen mellom sin «jordnære» stil og Sapfos mer «himmelske» kvaliteter da han beskrev henne som bortimot en gudinne (sitert overfor), og likevel har det vært sagt at begge var opptatt av balansen mellom de himmelske og det profane, hver av dem framhevet ulike elementer i denne balansen.
Dionysios fra Halikarnassos formanet leseren eller tilhøreren til å «observere hos Alkaios det opphøyde, kortfattetheten og sødmen koblet med barsk makt, hans framstående skikkelser og klarhet, usvekket av hans dialekt; og over alt hans uttrykksmåte som markerte hans opptatthet av samfunnsforhold,»Imit. 422, sitert fra Easby-Smith i Songs of Alcaeus mens den romerske retorikeren Quintilian etter å ha rost Alkaios for hans utmerkede egenskaper «i de delene av sine verker hvor han gjør narr av tyranner og bidrar til den gode moral; i sitt språk er han konsis, oppstemt, omtenksom og ofte retorisk,» skjønt han legger til: «men han synker ofte ned i hensynsløshet og kjærlighetsaffærer, selv om høyere ting var mer passende.»Quintilian: 10.1.63, sitert av David Campbell i Greek Lyric Poetry, s. 288
Poetiske sjangrer thumb|right|Alkaios En antagelig autentisk mynt fra Lesbos. På ene siden Alkaios' profil, på den andre profilen til Pittakos. Mynten skal ha tilhørt Fulvius Ursinus til den endte på det kongelige museum i Paris, og ble gravert av Chevalier Visconti, ifølge J. Easby-SmithEasby-Smith, J. (1901): The Songs of Alcaeus, W.H.Lowdermilk and Co. Verkene til Alkaios er konvensjonelt inndelt i fem sjangre: Politiske sanger: Alkaios skrev ofte om et politiske emne, omtalte maktkampene på Lesbos med lidenskapen og kraften til en partisan, forbannet sine motstandere (fragment 129), gledet seg over deres død (som i drikkesangen i fragment 332), kom med fryktinngytende kommentarer om konsekvensene av manglende politisk handling (fragment S262 side), og formante sine kamerater til å vise heroisk trass (som i en av hans allegorier «skipet-som-samfunnet», fragment 6). I sin kommentar om Alkaios som en politisk poet observerte den lærde Dionysios fra Halikarnassos at «...hvis du fjernet versemålet, ville du finne politisk retorikk.»Imit. 422, sitert av David Campbell i Greek Lyric Poetry, side 286 Drikkeviser: I henhold til grammatikeren Athenaios benyttet Alkaios enhver anledning som unnskyldning for å drikke og han har gitt flere sitater for å vise det.Athenaues 10.430c Alkaios formanet sine venner til å drikke i feiringen av en tyranns død (fragment 332), «å drikke bort sine sorger» (fragmentene 335, 346), «å drikke fordi livet er kort» (fragment 38A), og ordtaket «i vinen er sannheten» (latin: in vino veritas) som Alkaios er den eldste kjente kilde til (fragment 333), «å drikke seg gjennom vinterstormene» (fragment 338) og «drikke seg gjennom varme sommerdager» (fragment 347). Det sistnevnte diktet er en parafrase av et vers fra Hesiod,Hesiod Op. 582-588 omstøpt i askepiadisk versemål og på aiolisk dialekt.