Rhythm and blues

Rhythm and blues, også forkortet til R&B eller RnB, er en musikksjanger innen populær afroamerikansk musikk som har sin opprinnelse i 1940-årene i USA.Ripani, Richard J. (2006): The New Blue Music: Changes in Rhythm & Blues, 1950-1999, Wm. B. Eerdmans Publishing, s. 172 Begrepet ble opprinnelig benyttet av plateselskaper for å beskrive innspillinger markert hovedsakelig til urbane afroamerikanere på en tid da «urban, rockete, jazzbasert musikk med en tung, iherdig takt» ble stadig mer populært.Palmer, Robert (1982): Deep Blues: A Musical and Cultural History of the Mississippi Delta Penguin, ISBN 978-0-14-006223-6, s. 146 I kommersiell rhythm and blues-musikk, typisk for 1950- til ut i 1970-årene, besto musikkgruppene vanligvis av piano, en eller to gitarer, bass, trommer, saksofon og tidvis et kor. Sangtekstene handlet ofte om den afroamerikanske erfaring, bestående av smerte og søken etter frihet og glede.Gilroy, Paul (1993): The Black Atlantic: Modernity and Double Consciousness, Cambridge, MA: Harvard UP Tekstene fokuserte tungt på tema som triumf og mislykkethet, frihet, økonomi, streben, lengsler og seksuelle forhold.

Begrepet «rhythm and blues» har gjennomgått en rekke endringer i meningsinnhold i årenes løp. Tidlig i 1950-årene ble det jevnlig anvendt for plater med bluesmusikk.Ripani, Richard J. (2006): The New Blue Music: Changes in Rhythm & Blues, 1950-1999, Wm. B. Eerdmans Publishing, s. 8 Fra midten av 1950-årene, etter at denne musikkstilen hadde bidratt til framveksten av rock and roll, kom begrepet «R&B» til bli benyttet for å referere til musikk som utviklet seg fra, og som hadde tatt opp i seg elektrisk blues, foruten også gospel og soulmusikk. I 1960-årene ble flere britiske rockegrupper, slike som The Rolling Stones, The Who og The Animals referert til, og promotert som, R&B-band; plakater for The Whos opphold ved Marquee Club i London i 1964 hadde slagordet «Maksimal R&B».«The Who Maximum R&B Live at Leeds New Musical Express Cover» , Myvintagegeneration.com Denne kontakten med R&B er i dag kjent som «britisk rhythm and blues». Ved 1970-årene hadde begrepet rhythm and blues igjen endret meningsinnhold og ble benyttet som en generell fortegnelse for soul og funk. I 1980-årene ble det utviklet en nyere form for R&B som ble karakterisert som samtidens R&B. Den kombinerte elementer av rhythm and blues, soul, funk, pop, hiphop og elektronisk dansemusikk. Populære R&B-sangere i 1990-årene besto blant annet av Prince, Michael Jackson, R. Kelly, Stevie Wonder, «R&B», Kustom Beats. Arkivert fra originalen den 15. mars 2012 Whitney Houston, Frere-Jones, Sasha (3. april 2006): «On Top: Mariah Carey's record-breaking career», The New Yorker. CondéNet. Arkievert fra originalen den 20. april 2006.Jarret, Michael (6. oktober 1998): «Whitney Houston Syndrome», Sound Tracks: A Musical ABC. ISBN 978-1-56639-641-7. og Mariah Carey. [«’Vision of Love’ sets off melisma trend»], The Village Voice. 4. februar 2003. «The 100 Greatest Singer of All Time», Rolling Stone. 12. november 2008. Arkivert fra originalen den 1. desember 2008.

Etymologi og definisjoner thumb|left|upright|R&B-sanger Ruth Brown. thumb|upright|Louis Jordan, New York, 1946. thumb|upright| Lonnie Johnson i Chicago, 1941 thumb|upright| Cab Calloway, 1947. Selv om Jerry Wexler fra magasinet Billboard er kreditert for å gitt betegnelsen «rhythm and blues» i USA i 1948, Sacks, Leo (29. august 1993): «The Soul of Jerry Wexler», New York Times. var begrepet i bruk i Billboard så tidlig som i 1943. Night Club omtaler Billboard 27. februar 1943, s. 12Vaudeville omtaler Billboard 4. mars 1944, s. 28 Det erstattet betegnelsen «race music», som i seg selv kom fra innenfor det afroamerikanske samfunnet, men som ble forstått som nedsettende i etterkrigstiden. Cohn, Lawrence; Aldin, Mary Katherine; Bastin, Bruce (September 1993): Nothing but the Blues: The Music and the Musicians. Abbeville Press, ISBN 978-1-55859-271-1, s. 314Moody, Nekesa Mumbi (15. august 2008): «Jerry Wexler, famed record producer, dies at 91», Dallas Morning News Betegnelsen «rhythm and blues» ble benyttet av Billboard i deres hitlister fra juni 1949 og fram til august 1969 da dets lister med «Hot Rhythm & Blues Singles» ble omdøpt til «Best Selling Soul Singles». Whitburn, Joel (2004): Top R&B/Hip-Hop Singles: 1942–1995. Record Research. ISBN 0-89820-115-2 Før «rhythm and blues» ble opprettet hadde ulike plateselskaper allerede begynt å erstatte betegnelsen «race music» med «sepia series». Rye, Howard: «Rhythm and Blues», Oxford Music Online. Betalingsmur «Sepia» henviser ellers til en «svartbrunt fargestoff som blir brukt som vannfarge».«sepia» , Bokmålsordboka I 2010 grunnla LaMont Robinson et egent æresgalleri og museum for musikken, Rhythm & Blues Hall of Fame Museum. Rhythm & Blues Hall of Fame Museum

Skribent og produsent Robert Palmer definerte rhythm & blues som «et oppsamlingsbegrep som refererte til enhver musikk som ble gjort av og for afroamerikanere.» Palmer, Robert (19. september 1995): Rock & Roll: An Unruly History. Harmony, ISBN 978-0-517-70050-1, s. 8 Han benyttet samtidig begrepet «R&B» som et synonym for jump-blues. Palmer, Robert (1981): Deep Blues: A Musical and Cultural History of the Mississippi Delta. Viking Adult. ISBN 978-0-670-49511-5. Imidlertid har AllMusic adskilt det fra jump-blues grunnet dets sterkere, mer gospelpregete backbeat. «Rhythm and blues», AllMusic Lawrence Cohn, forfatter av Nothing but the Blues, skrev at rhythm and blues var et paraplybegrep som ble oppfunnet for industriens bekvemmelighet. I henhold til ham omfattet begrepet all svart musikk, men ikke klassisk og religiøs musikk, unntatt om en gospelsang solgte nok til å havne på hitlistene. Godt inn i 2000-årene ble begrepet R&B fortsatt brukt (i en del kontekster) for å kategorisere musikk gjort av afroamerikanske musikere, som særskilt fra musikk gjort av andre musikere.

I den kommersielle rhythm and blues-musikken typisk for 1950-årene og ut 1970-årene, besto musikkgruppene vanligvis av piano, en eller to gitarer, bass, trommer og saksofon. Arrangementene var øvet på til det punkt hvor det spilt uanstrengt. Musikerne benyttet tidvis også et kor. Enkle, gjentatt deler gikk inn i hverandre og som skapte kraft og rytmisk vekselspill og frambrakte en moden, melodiøs og ofte sugende teksturer som ikke frambrakte noen individuell sound. Mens sangerne var emosjonelt engasjert i sangtekstene, ofte intenst, forble de cool, avslappet, og i kontroll. Bandene var kledd i dress, til og med uniformer, en praksis assosiert med moderne populærmusikk som de som spilte rhythm and blues søkte å dominere. Sangtekstene ble ofte forstått som fatalistiske, og musikken fulgte vanligvis forutsigbare mønstre med akkorder og strukturer. Morrison, Craig (1952): Go Cat Go! University of Illinois Press, ISBN 0-252-06538-7, s. 30

Historie Forløpere Den store folkevandringen afroamerikanere fra sørstatene og til de urbane industristedene i nord, til sentre som Chicago, Detroit, New York, Los Angeles og andre steder i 1920- og 1930-årene, skapte et nytt marked for jazz, blues og andre beslektede musikksjangre. Disse sjangrene ble ofte framført av fulltidsmusikere som enten spilte alene eller i små musikkgrupper. Disse forløperne til rhythm and blues kom fra jazz og blues som ble overlappet i slutten av 1920-årene og tiåret etter ved musikken til musikere som Harlem Hamfats, en jazzgruppe fra Chicago, med deres hitsang «Oh Red» (1936), foruten også Lonnie Johnson, Leroy Carr, Cab Calloway, Count Basie, og T-Bone Walker. Det var også en økende vektlegging på elektrisk gitar som hovedinstrument, foruten også piano og saksofon. Richards, Tad (29. januar 2002): «Rhythm and Blues», St. James Encyclopedia of Pop Culture. Cahoon, Brad (27. september 2004): «Rhythm and Blues Music: Overview», New Georgia Encyclopedia

Ved 1946 begynte den ti år lange dominansen til swing begynt å ebbe ut, men behovet for spennende dansemusikk var fortsatt tilstede. Tidlige R&B-musikere brøt med opplegget til storband ved å spille i mindre grupper og synge i bluesens stil og struktur. Saksofon og piano var fortsatt dominerende, men elektrisk gitar og bass ga volum og intensitet, og gjorde den nye sounden ideell for radio og jukebokser.

Sent i 1940-årene thumb| upright| Fats Domino, 1973. thumb| upright| Eric Bell og Bo Diddley, 1984. thumb| upright| Little Richard, 1966. thumb| upright| Ray Charles, 2003. I 1948 markedsførte RCA Victor musikk av afroamerikanere under betegnelsen «rhythm and blues». Samme år dominerte Louis Jordan hitlistene med tre sanger, og to av topp 5-sangene var basert på boogie-woogie-rytmene som var blitt populære i løpet av 1940-årene. Jordans band, Tympany Five (dannet i 1938), besto av ham selv på saksofon og vokal, og øvrige musikere på trompet, tenorsaksofon, piano, bass og trommer. Lawrence Cohn beskrev musikken som «'skitnere' enn hans jazz-påvirkede blues fra boogie-tiden». Robert Palmer beskrev det som «urban, rockete jazz med en tung, insisterende rytme». Jordans musikk, og musikken til Big Joe Turner, Roy Brown, Billy Wright og Wynonie Harris, ble kalt jump-blues. I 1948 nådde Wynonie Harris' versjon av Roy Browns «Good Rockin' Tonight» andreplass på hitlistene, etter Sonny Thompsons «Long Gone» på førsteplass.The Vocal Group Harmony Web Site

I 1949 ble definisjonen «rhythm and blues» byttet ut med Billboard-kategorien «Harlem Hit Parade». Samme år ble «The Huckle-Buck» spilt inn av bandleder og saksofonist Paul Williams, og havnet på førsteplass i R&B-listene, og forble der mesteparten av året. Sangen ble beskrevet som en «skitten» boogie fordi den var burlesk og villstyrig.Andy Gibson (II) – Biography, IMDB

Samme år kom også Jimmy Witherspoons versjon av «Ain't Nobody's Business» på fjerdeplass på hitlistene, mens Louis Jordan og Tympany Five igjen kom inn i topp 5 med Saturday Night Fish Fry.Year End Charts – Year-end Singles – Hot R&B/Hip-Hop Songs, Billboard Mange av disse slagerne ble utgitt av nye uavhengige plateselskaper som Savoy Records, King Records, Imperial Records, Specialty Records, Chess Records og Atlantic Records.

Første halvdel av 1950-årene Johnny Otis, som hadde fått platekontrakt med Newark-baserte Savoy Records, produserte mange R&B-slagere i 1951, deriblant «Double Crossing Blues», «Mistrustin' Blues» og «Cupid's Boogie», som alle havnet på førsteplass det året. Otis fikk hele ti av sine sanger med på Topp ti-listen i 1951. Vokaltrioen The Clovers, som sang en særpreget kombinasjon av blues og gospel, hadde en hit som nådde femteplass med «Don't you Know I Love You» (Atlantic Records).Clovers Don't You Know I Love You & Other Favorites CD I juli 1951 startet DJ Alan Freed fra Cleveland, Ohio radioshowet «The Moondog Rock Roll House Party», som ble sendt sent på natten på radiokanalen «WJW-AM Radio».Digital Case – Search Results Freeds radioshow ble sponset av Fred Mintz, som drev en platebutikk med primært afroamerikansk klientell. Freed begynte å kalle R&B-musikken han spilte for «rock and roll».

I 1951 begynte Little Richard Penniman å spille inn plater for RCA Records i jump-blues-stilen til stjernene fra det sene 1940-årene, Roy Brown og Billy Wright. Men det var ikke før han laget en demo i 1954, som fanget oppmerksomheten til Specialty Records, at hans nye, funky rhythm and blues begynte å sende ham inn i rampelyset i 1955. En rask rekkefølge av R&B-slagere fulgte, først med «Tutti Frutti» og «Long Tall Sally», som påvirket sangere som James BrownWhite, Charles. (2003): The Life and Times of Little Richard: The Authorised Biography. Omnibus Press, s. 231, Elvis PresleyWhite (2003), s. 227 og Otis Redding.White (2003), s. 231