Nakba eller al-Nakba (arabisk: النكبة, «katastrofen») er den palestinske betegnelsen på det arabiske nederlaget, sammenbruddet i det palestinsk-arabiske samfunnet og masseflukten og fordrivelsene som fant sted under borgerkrigen i Palestinamandatet og Den arabisk-israelske krigen i 1948.
Omtrent 700 000–750 000 palestinske arabere forlot eller ble fordrevet fra sine hjem i områder som kom under israelsk kontroll. Årsakene varierte betydelig mellom ulike steder og faser av krigen. De omfattet flukt fra kamphandlinger, frykt for angrep, lokale sammenbrudd, avreise blant ledere og velstående familier, evakueringsordrer fra arabiske militære og sivile myndigheter i enkelte områder og direkte utvisninger utført av jødiske eller israelske styrker.
Flere forskere og aktivister omtaler hele prosessen som etnisk rensning. Andre historikere avviser at begrepet kan brukes som en samlet beskrivelse, fordi det ikke er dokumentert noen overordnet sionistisk plan vedtatt før krigen om å fordrive hele den arabiske befolkningen, og fordi en betydelig del av flukten skyldtes krig, frykt og sammenbrudd snarere enn direkte utvisning.
Begrepet ble opprinnelig brukt om det arabiske militære og politiske nederlaget. Senere ble det først og fremst knyttet til det palestinske flyktningproblemet og tapet av hjem, eiendom og politisk kontroll.
Palestinerne markerer Nakba-dagen 15. mai, dagen etter Israels uavhengighetsdag.
Historisk bakgrunn
Det osmanske riket og Palestinamandatet
Området som senere ble Israel, Vestbredden og Gazastripen, var frem til første verdenskrig en del av Det osmanske riket. Det eksisterte ingen selvstendig palestinsk stat, men området hadde en arabisk majoritetsbefolkning og en mindre, historisk forankret jødisk befolkning.
Etter første verdenskrig fikk Storbritannia mandat fra Folkeforbundet til å administrere Palestina. Mandatet bygget blant annet på Balfourerklæringen fra 1917, som støttet opprettelsen av et «nasjonalt hjem for det jødiske folk», samtidig som de sivile og religiøse rettighetene til den ikke-jødiske befolkningen skulle beskyttes.
Den jødiske innvandringen økte i mandatperioden, særlig som følge av antisemittisme, pogromer og nazistenes forfølgelse i Europa. Jødiske institusjoner og enkeltpersoner kjøpte land fra både lokale og fraværende arabiske grunneiere. En stor del av territoriet var samtidig statlig, offentlig, uregistrert eller kollektivt disponert og kan ikke uten videre beskrives som privat «palestinsk eiendom».
Den arabiske befolkningen motsatte seg i økende grad den jødiske innvandringen og målet om en jødisk stat. Konflikten førte til opptøyer, massakrer og væpnede opprør, blant annet i 1920, 1921, 1929 og under Det arabiske opprøret i Palestina 1936–1939.
FNs delingsplan
Etter andre verdenskrig og Holocaust besluttet Storbritannia å overlate Palestina-spørsmålet til De forente nasjoner.
Den 29. november 1947 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 181, som anbefalte å opprette én jødisk og én arabisk stat. Jerusalem og et omkringliggende område skulle administreres internasjonalt.FNs generalforsamlings resolusjon 181 (II), 29. november 1947.
Den jødiske ledelsen godtok delingsplanen, til tross for misnøye med grensene og at Jerusalem ikke skulle tilhøre den jødiske staten. Den arabiske høykomité og de arabiske statene avviste planen. De nektet å godta opprettelsen av en jødisk stat i noen del av området.
Volden begynte umiddelbart etter FN-avstemningen. Arabiske militser angrep jødisk transport, bosettinger og bydeler. Jødiske styrker gjennomførte gjengjeldelser og senere større militære operasjoner. Dermed utviklet konflikten seg til borgerkrig flere måneder før staten Israel ble erklært.
Krigen og flyktningstrømmen
Den første fasen: desember 1947 til mars 1948
I krigens første måneder forlot mange arabiske medlemmer av over- og middelklassen byer som Jerusalem, Haifa og Jaffa. Flere dro til Libanon, Syria, Egypt eller andre arabiske områder i forventning om at krigen ville bli kortvarig.
Avreisen til politiske, økonomiske og administrative ledere bidro til å svekke det palestinsk-arabiske samfunnet. Lokale institusjoner brøt sammen, forsyninger ble vanskeligere, og mange fattigere innbyggere fulgte etter.
I denne fasen var mange av dem som dro, ikke fysisk fordrevet av jødiske styrker. Flukten skyldtes i stor grad frykt, økonomisk sammenbrudd og forventning om en kommende regional krig.
Den andre fasen: april til mai 1948
Fra april 1948 gikk Haganah over til større offensive operasjoner for å åpne veier, sikre jødiske befolkningsområder og forberede seg på den ventede invasjonen fra arabiske naboland.
Den jødiske ledelsens militære plan, kjent som Plan Dalet, er et sentralt stridstema. Noen forskere har tolket planen som et grunnlag for systematisk fordrivelse. Andre har tolket den som en militær beredskapsplan for å sikre territoriet som var tiltenkt den jødiske staten, beskytte kommunikasjonslinjer og møte en invasjon.
Planen tillot at fiendtlige landsbyer kunne besettes, avvæpnes og i enkelte tilfeller tømmes dersom de gjorde motstand eller lå i strategisk utsatte områder. Den inneholdt likevel ingen generell ordre om å fordrive alle arabere.
I flere byer flyktet den arabiske befolkningen etter militære nederlag og sammenbrudd i den lokale ledelsen. I Haifa oppfordret de jødiske myndighetene deler av den arabiske befolkningen til å bli, men arabiske ledere og frykten for fortsatt krig bidro til at de fleste forlot byen.
Deir Yassin
Den 9. april 1948 angrep styrker fra Irgun og Lehi den arabiske landsbyen Deir Yassin. Over 100 innbyggere og forsvarere ble drept. Hendelsen ble fordømt av Haganah og den jødiske ledelsen.
Rapportene om massakren ble spredt i arabiske medier og bidro til frykt i andre arabiske lokalsamfunn. Arabiske aktører overdrev også bevisst deler av beretningen i håp om å mobilisere motstand, men propagandaen bidro samtidig til økt masseflukt.
Israels uavhengighet og den arabiske invasjonen
Den 14. mai 1948 erklærte den jødiske ledelsen staten Israel. Dagen etter invaderte regulære styrker fra Egypt, Transjordan, Syria, Libanon og Irak.
De arabiske statene oppga ulike mål for krigen, men var samlet i motstanden mot den jødiske staten. De hadde ingen felles plan for å opprette en selvstendig palestinsk stat. Transjordan ønsket å annektere Vestbredden, og Egypt tok senere kontroll over Gazastripen.
Israel var den forsvarende staten i krigen mellom statene. Dette fritar ikke israelske styrker fra ansvar for ulovlige handlinger i konkrete tilfeller, men invasjonen er avgjørende for å forstå hvorfor krigen fortsatte, hvorfor flere områder ble militarisert, og hvorfor flyktningstrømmen økte.
Lydda og Ramle
Et av de tydeligste eksemplene på direkte israelsk fordrivelse fant sted i Lydda og Ramle i juli 1948.
Etter harde kamper og skyting mot israelske styrker ble store deler av den arabiske befolkningen beordret ut. Mellom 50 000 og 70 000 mennesker forlot byene, mange under vanskelige forhold.
Utvisningen var militært og politisk motivert. Området lå strategisk mellom Tel Aviv og Jerusalem og ble vurdert som en mulig trussel mot israelske kommunikasjonslinjer. Hendelsen står likevel som et klart eksempel på tvungen fordrivelse.
Galilea og Sør-Israel
Under operasjoner i Galilea og Negev høsten 1948 flyktet eller ble ytterligere arabiske samfunn fordrevet.
I enkelte landsbyer ble befolkningen tillatt å bli, og mange av deres etterkommere er i dag arabiske statsborgere i Israel. I andre områder ble innbyggerne sendt over grensene eller nektet å vende tilbake etter kampene.
Praksisen var derfor ikke ensartet. Den var avhengig av lokale kommandanter, militære forhold, befolkningens holdning, strategisk beliggenhet og beslutninger tatt under krigen.
Årsakene til masseflukten
Historikere er enige om at det ikke finnes én enkelt forklaring på hvorfor hundretusener av arabere forlot sine hjem.
De viktigste dokumenterte årsakene var:
direkte israelske utvisninger i enkelte områder frykt for kamper, bombardement og massakrer sammenbrudd i palestinsk-arabiske institusjoner avreise blant politiske og økonomiske ledere rykter og propaganda om jødiske overgrep jødiske militære offensiver og arabiske nederlag arabiske evakueringsordrer i enkelte byer og landsbyer forventningen om at de arabiske hærene raskt ville beseire Israel ønske om å komme seg bort fra selve krigssonen
Det er ikke dokumentert én generell ordre fra alle arabiske ledere om at hele befolkningen skulle forlate Palestina. Det finnes likevel dokumentasjon på lokale og regionale arabiske evakueringsordrer, militære hensyn og oppfordringer til å forlate bestemte områder.
Tilsvarende er det ikke dokumentert en overordnet sionistisk plan vedtatt før krigen om å utvise hele den arabiske befolkningen. Det finnes likevel dokumentasjon på konkrete israelske utvisninger, ødeleggelser av landsbyer og politiske diskusjoner om befolkningsoverføring under krigen.
Enhver samlet forklaring som gjør hele flyktningstrømmen til resultat av bare israelsk utvisning eller bare arabiske ordre, forenkler derfor et mer sammensatt hendelsesforløp.
Arabere som ble værende i Israel
Omtrent 150 000 arabere ble værende innenfor Israels grenser etter krigen. De fikk etter hvert israelsk statsborgerskap og utgjør grunnlaget for dagens arabiske minoritet i Israel.
Arabiske borgere har stemmerett, politiske partier, representasjon i Knesset og adgang til israelske domstoler og offentlige institusjoner. Samtidig var de underlagt militær administrasjon frem til 1966 og ble utsatt for beslag av jord og begrensninger i bevegelsesfriheten.
Det at en betydelig arabisk befolkning ble værende og fikk statsborgerskap, brukes av kritikere av «etnisk rensing»-begrepet som argument mot at Israel gjennomførte en konsekvent plan om å fjerne alle arabere.
Andre peker på at dette ikke opphever de dokumenterte utvisningene andre steder.
Jødiske flyktninger og fordrivelser
Krigen skapte også jødiske flyktninger.
Jødiske lokalsamfunn i områder som ble erobret av arabiske styrker, ble fordrevet. Dette gjaldt blant annet det jødiske kvarteret i Gamlebyen i Jerusalem og bosettinger i Gush Etzion. Synagoger og jødisk eiendom ble ødelagt eller tatt over.
I årene etter 1948 flyktet eller emigrerte omkring 800 000–850 000 jøder fra arabiske og andre muslimske land. Årsakene varierte mellom landene og omfattet utvisninger, tap av statsborgerskap, beslag av eiendom, politisk forfølgelse, vold, antisemittisme, krig og ønsket om å bosette seg i Israel.
De fleste jødiske flyktningene ble integrert i Israel, selv om mange først levde under svært vanskelige forhold. Andre ble bosatt i Frankrike, USA og andre land.
Denne flyktningstrømmen opphever ikke palestinske individuelle krav, men den er en nødvendig del av den regionale sammenhengen. Krigen og den påfølgende konflikten førte i praksis til en omfattende befolkningsforskyvning mellom Israel og den arabiske verden.
Eiendom og forlatte landsbyer
Etter krigen tok Israel kontroll over jord, boliger og annen eiendom som tilhørte flyktninger.
Gjennom blant annet Absentee Property Law fra 1950 ble eiendom til personer som hadde forlatt israelsk område eller befant seg i fiendtlige stater, overført til en offentlig forvalter. Store deler ble senere brukt til å bosette jødiske flyktninger og innvandrere.
Flere hundre arabiske landsbyer og bydeler ble helt eller delvis avfolket. Noen ble ødelagt av militære eller sikkerhetsmessige grunner. Andre ble overtatt av nye innbyggere, innlemmet i israelske byer eller liggende forlatt.
Palestinske flyktninger og deres etterkommere betrakter dette som ulovlig konfiskasjon. Israel har vist til krigssituasjonen, de arabiske statenes fortsatte fiendtlighet, sikkerhetshensyn og behovet for å huse et stort antall jødiske flyktninger.
Spørsmålet om eiendom, erstatning og tilbakeføring er fortsatt uløst.
Returspørsmålet