thumb|Et spa i Spania. thumb|Ayurvedisk spa i Goa (India). En badeanstalt, også kalt kurbad eller spa, er et sted der det finnes vann med antatt helsebringende egenskaper. Dette er vanligvis mineralvann eller varme kilder.
I dag brukes betegnelsen gjerne om et luksushotell eller feriested som ligger i nærheten av en spesiell vannkilde, eller som tilbyr massasjebad eller andre former for hydroterapi til sine gjester. Spa er i dag en internasjonal betegnelse på en moderne kurbadvirksomhet som omfatter streng diett for sunt kosthold, pleie av kroppen, massasje, avslapning og fysisk og mental mosjon.
I dagens Skandinavia som i en rekke andre land har virksomheten til de gamle kurbadene fått en oppblomstring under betegnelsen spa.
Skandinaviske kurbad
Norge
Kjente badesteder i Norge: Sandefjord Kurbad (1833–1939) Moss Kurbad (1835–1958) Tjømø Bad og Kneipp-kuranstalt (1890-) Modum Bad (1957–d.d.), etterfulgte kurstedet «St. Olafs Bad» samme sted (1857–1957) Vikersund Bad (1918–) Eidsvoll Bad Larvik Bad Eidanger Bad og Sanatorium (1893–1908) Langesund Bad (1897–1929) Holmestrand Bad Hankø Bad Hvaler Bad Hokksund Kurbad (1933–)
Sverige I Sverige har Ronneby brunn i Ronneby kommune, Ramlösa brunn og kurbadet i Nådendal vært blant de mest kjente kurbadene.
Danmark I Danmark har «Skodsborg Badesanatorium» (1898–1992) i Skodsborg vært kjent utover landets grenser som et kurbad som også utdannet fysioterapeuter og drev en kokkeskole. I Klampenborg lå «Klampenborg Vandkur-, Brønd- og Søbadeanstalt» (1845–1939).
Etymologi Begrepet spa er avledet fra byen Spa i østlige Belgia. Dets navn er kjent tilbake til romersk tid da stedet var kalt for Aquæ Spadanæ,Rosen, George (1954): Journal of the History of Medicine and Allied Sciences, Yale University Dept. of the History of Science and Medicine, Project Muse, H. Schuman Stedet har medisinske mineralkilder som ble gjenoppdaget 1400-tallet, og tidlig på 1600-tallet var stedet velkjent nok i England til at byens navn ble benyttet som et generisk begrep for «medisinske kilder».Ayto, John (1990): Dictionary of Word Orgins, Bloomsbury Reference, ISBN 0-7475-4570-7, s. 491 Det er tidvis ukorrekt knyttet til det latinske ordet spargere i betydningen å spre, overrisle eller fukte.Tubergen, A. van; Linden, S. van der: «A brief history of spa therapy» i: Ann Rheum Dis 2002; 61 (10), s. 949-950 (PDF)
Siden 1500-tallet hadde de gamle romerske ideene om helsebringende bad blitt gjeninnført i byer som Bath i Somerset (som ikke er kilden til ordet «bad», men avledet fra norrøne bað).«bad» , Bokmålsordboka«bath», Wiktionary Siden middelalderen har sykdom grunnet av jernmangel blitt behandlet ved å drikke jernmedisin som jernholdig kildevann. I 1596 hadde William Slingsby (1563–1634), som hadde vært i den belgiske byen (som han kalte for Spaw), oppdaget en jernholdig kilde i Yorkshire. Han bygget en innelukket brønn ved hva som kom til å bli kjent som Harrogate. Det ble den første kursted i England for å drikke medisinsk vann. I 1596 oppdaget doktor Timothy Bright (1551?-1615) en andre brønn som ble kalt for The English Spaw. Det ble begynnelsen for bruken av ordet spa som en generell beskrivelse.
Det er jevnlig påstått i kommersiell hensikt at ordet spa er et akronym for ulike latinske fraser «Salus Per Aquam» eller «Sanitas Per Aquam», da i betydningen «helse gjennom vann».Eksempelvis i Torkildsen, George (2005): Leisure and Recreation Management, Routledge, ISBN 0-415-30995-6 Det er enten særdeles lite sannsynlig, eller helt usannsynlig: avledningen opptrer ikke før tidlig på 2000-tallet og er sannsynlig konstruert i ettertidHva man på engelsk kaller for Backronym: «a specially constructed phrase that is supposed to be the source of a word that is, or is claimed to be, an acronym». Et eksempel: World Wide Words da det ikke finnes noe bevis for akronym som har kommet inn i språket før 1900-tallet. Det passer heller ikke med det kjente romerske navnet for stedet.«Spa», Factoids
Historie thumb|Antikkens romerske bad i den engelske byen Bath.
Praksisen med å reise til varme eller kalde kilder i håp om en helsebringende effekt på en del lidelser eller sykdom går tilbake til forhistorisk tid. Arkeologiske undersøkelser i nærheten av varme kilder i Frankrike og Tsjekkia har avdekket våpen og ofringer datert til bronsealderen. I Storbritannia har legender fra oldtiden kreditert tidlige britonske konger med oppdagelsen av de varme kildene i byen Bath.Paige, John C; Laura Woulliere Harrison (1987): Out of the Vapors: A Social and Architectural History of Bathhouse Row, Hot Springs National Park (PDF). U.S. Department of the Interior.
Mange mennesker rundt om i verden har hatt forestillingen om at å bade i en særskilt kilde, brønn eller elv kunne resultere i fysisk eller åndelig renselse. Former for rituelle renselser eksisterte blant innfødte amerikanere (indianere), babylonere, oldtidens egyptere, antikkens grekere, og romere. I dag kan rituelle renselser via vann bli funnet i religiøse seremonier hos jødene, kristne, muslimer, buddhister, og hinduer. Disse seremonier reflekterer den gamle troen eller håpet på helbredelse og vannets rensende egenskaper. Komplekse baderitualer ble også praktisert i oldtidens Egypt, i forhistoriske byer i Indusdalen, og i de egeiske sivilisasjonene. Som regel bygde disse oldtidsfolkene få konstruksjoner rundt det hellige eller legende vannet, og hva de eventuelt bygde var oftest av provisorisk vesen.
Bad i gresk tid thumb|Spabyen Hisarya i Bulgaria: en romersk by ble bygd på 100-tallet e.Kr. grunnet mineralkildene på stedet. thumb|Coriovallum, romersk bad Heerlen i Nederland (rekonstruert) En del av de eldste beskrivelser av praksis med bad i Vesten kommer fra antikkens Hellas. Grekere begynte med badkurer som utgjorde grunnlaget for de moderne prosedyrer med spa. De egeiske folkene rundt Egeerhavet benyttet små badestamper, vaskebassenger, og forbad for sin egen personlige renslighet. De eldste av slik funn er badene i palasskomplekset ved Knossos på Kreta innenfor den minoisk kultur. Luksuriøse badestamper av alabast er utgravd i minoiske Akrotiri på øya Santorini; begge datert fra midten av 1000-tallet f.Kr. Grekerne etablerte offentlige bad og dusjer innenfor sine gymnasion, flertall gymnasia, som fungerte i antikkens Hellas som en offentlig idrettsplass og treningssted for atleter og idrettsfolk. Her slappet de av, bedrev personlig hygiene, og skrapte seg rene med særskilte badeskraper.Greenhalgh, Michael: «Gymnasium, Palaestra and Bath», The Greek & Roman Cities Of Western Turkey
Gresk mytologi spesifiserer at særskilte naturlige kilder eller tidevannsbassenger var velsignet av gudene for helbrede sykdommer. Rundt disse hellige bassengene etablerte grekerne badefasiliteter for de som kom for denne hensikt. De besøkende etterlot seg ofringer til de helbrede gudene ved disse stedene og badet med håp om kur og helbredelse. Spartanerne utviklet en form for primitiv dampbad. Ved SerangeumPausanias, Frazer, James George (2012): Pausanias's Description of Greece, Cambridge University Press, s. 478 ble et tidlig gresk balaneîon eller balneum«balneum», Wiktionary, som kan oversettes til badehus (et bad, et sted for å bade),Lewis, Charlton T.; Short, Charles: «balnĕum», A Latin Dictionary men her forstått som badekamre, hogd ut i fjellsiden hvor det var varme kilder. En rekke av nisjer ble også hogd inn i fjellet over kamrene hvor de badende kunne oppbevare sine klær. Et av badekamrene hadde dekorative gulv av mosaikk som viste en vognkjører, en hestedrevet vogn, fire hester, en kvinne fulgt av to hunder og nedenfor en delfin. De gamle grekere benyttet naturens egenskaper, men utvidet dem og la til egne bekvemmeligheter som dekorasjoner og hyller. Ved senere gresk sivilisasjon ble badehus som regel bygd i forlengelsen av gymnasion og atletiske områder.
Den mest utviklede og forfinede bruken av vann for avslapning og helbredelse kommer fra tyrkiske hamam (tyrkisk bad), en form for dampbad, og arabiske bad.Geerts, Erlend: «What To Expect When Visiting a Turkish Bath or Hamam?» , Wittistanbul Denne terapeutisk bruken av varmt vann ble innført av muslimer i den europeiske middelalderen via Spania (al-Andalus). De største arabiske bad i verden utenfor et muslimsk land er lokalisert i den spanske byen Jaén og er datert til 1100-tallet.«Arab Baths in Jaén», Medieval Histories, 26. januar 2014
Bad i romersk tid thumb|Ruinene av de enorme badene i Caracallas termer i Roma, fullført i år 216 på sted utgjørende 25 hektar (33 acre).
Romerne etterlignet mange av grekernes badevaner, og overgikk dem i bygging av større og mer komplekse bad. Årsaken var flere: de romerske byene var større i utstrekning og med større befolkning, tilgjengeligheten av rennende vann som følge av bygging av akvedukter, og oppfinnelsen av sement som gjorde det lettere, tryggere og billigere å bygge store byggverk. Som i Hellas ble romerske bad det fremste senter for avslapning og sosiale aktiviteter. Med utbredelsen av Romerriket spredte også ideen om offentlige bad seg til alle land rundt Middelhavet, og inn i regioner i Europa og i Nord-Afrika. Med byggingen av akvedukter fikk romerne nok vann ikke bare jordbruket og industrien, men også for sine fritidssysler. Vannet ble oppvarmet for bruk i badene. I dag er utstrekningen av romerske bad avdekket i ruiner og i arkeologiske undersøkelser i Europa, Nord-Afrika og i Midtøsten.
Romerne utviklet også bad i sine kolonier ved å dra nytte av naturlige varme kilder, eksempelvis i AixCoolidge, Carrie (25. mars 2013): «A Working Roman Spa», Penta Daily og VichyFlorian, Charlene (16. juli 2012): «The Healing Power of Thermal Water» , Kerstin Florian i dagens Frankrike; Bath«Roman Baths, Bath» , Visit Bath og Buxton«Aqvae Arnemetiae, Roman Spa Town» , Roman-britain.org i England; Aachen«History of bathing», Aachen.de og WiesbadenDougherty, Carter (22. oktober 2007): «Taking the Waters in Wiesbaden», The New York Times i Tyskland; Baden«Doing something good for body and health» , Römertherme i Østerrike; og Aquincum (dagens Budapest) i Ungarn,«Bathing in Former Glory: Budapest’s Famous Thermal Baths», The Culture Trip og andre steder. Disse badene ble senter og sosiale møtesteder i de romerske samfunnene. Bibliotek, spisesteder, gymnastikkhaller, og hageanlegg ble en del av noen badekomplekser. I tillegg benyttet romerne varmt termisk vann for å lette lidelser fra reumatisme, leddbetennelse, og fra fråtsing i mat og drikke. Nedgangen for Romerriket som begynte i 337 etter at keiser Konstantin døde, førte til at romerske legioner gradvis oppga deres fjernliggende provinser og etterlot sin bad til å bli overtatt av lokalbefolkningen eller bli ødelagt.
Romerne hadde opphøyet bading til en bedre kunstart, og deres badehus reflekterte fysisk disse framskrittene. Romerske bad omfattet et langt mer komplekst ritual enn ganske enkelt nedsenking i vann eller fjerne svette. De ulike delene av baderitualet, — avkledning, bading, svetting, motta massasje, og hvile ut, — krevde adskilte rom som romerne bygde for disse funksjonene. Kjønnene var adskilte, kvinnene hadde egne bad,«History of Ancient Roman Baths» , KETFryer, Jane (4. august 2006): «The steamy truth about the Roman Bath», Daily Mail og utvidelser som ikke direkte var tilknyttet baderutinene fikk betydning for formen og utviklingen av badehusene. De detaljerte romerske baderutinene og den påfølgende arkitekturen tjente som forløper for senere europeiske og amerikanske badeanlegg. Hageanlegg, åpne rom og overdådig arkitektonisk arrangementer lik de fremste romerske ble gjenskapt i Europa på slutten av 1700-tallet. Framstående amerikanske spa fulgte opp et århundre senere.
Bad i middelalderen thumb|Varme kilder i Aachen i Tyskland, 1682 thumb|«Etter badet». maleri av Joaquín Sorolla, 1916.