Påskeopprøret var et mislykket forsøk på å bringe det britiske styret i Irland til ende. Det brøt ut i Dublin annen påskedag, mandag 24. april, i 1916, på en tid da britene satte alt av ressurser inn i første verdenskrig. Opprøret varte i seks dager.
Det var det mest betydelig opprøret i Irland siden opprøret i 1798, og den første væpnete handlingen i den irske revolusjonære perioden. Hovedorganisatorene var tilknyttet Irish Republican Brotherhood, med støtte fra Irish Volunteers ledet av læreren og advokaten Pádraig Pearse. De fikk også støtte fra den lille gruppen Irish Citizen Army ledet av James Connolly. Opprørerne tok kontroll over nøkkelposisjoner i Dublin og proklamerte opprettelsen av en uavhengig irsk republikk. Den irske republikk, som ble opprettet i 1919, tilbakedaterte sin opprettelse til påskeopprøret.
Etter seks dager, den 30. april, ble opprøret slått ned. Lederne ble stilt for krigsrett, og flere av dem ble henrettet. Bortimot 485 mennesker ble drept.1916 Necrology (PDF), Glasnevin Trust Rundt 54 % var sivile, 30 % var britiske militære og politi, og 16 % var irske opprørere. Mer enn 2 600 ble såret.Foy, Michael & Barton, Brian (2011): The Easter Rising, The History Press, s. 325 Mange av de sivile ble drept som resultat av at britene benyttet artilleri og maskingevær, eller oppfattet sivile som opprørere. Andre havnet i kryssilden i en sammenstimling i byen. Handlingene og utbrudd av brann la deler av sentrum i Dublin i ruiner. Til tross for at opprøret slo feil var det et viktig skritt i retning av opprettelsen av en uavhengig irsk stat.
Bakgrunn Påskeopprøret kan sees som et vendepunkt i kampen for irsk selvstendighet, ettersom det markerer en splittelse mellom den ikkevoldelige, parlamentariske kamp som Irish Parliamentary Party under John Redmond stod for, og den voldelige republikanismen som inntil dette tidspunkt hadde vært støttet av en svært liten minoritet.
Redmond hadde gjennom parlamentariske virkemidler kommet langt i retning av Home Rule, et begrenset selvstyre for Irland. Loven kom til forslagsstadiet i 1914, men ble utsatt på grunn av utbruddet av første verdenskrig. Den endte til slutt opp i en annen form, som Government of Ireland Act 1920, men før det skjedde hadde det vært et skifte i irsk politikk mot en mer militant linje, mye på grunn av påskeopprøret.
Planleggingen Det meste av selve opprøret ble utført av Irish Volunteers, men det var Irish Republican Brotherhood (IRB) som stod for planleggingen. Kort tid etter krigsutbruddet i august 1914 ble IRBs høyeste råd samlet. Under det gamle mottoet at «Englands vansker er Irlands mulighet» vedtok de å handle før krigens slutt. IRBs økonomiansvarlige, Tom Clarke, opprettet et militært råd for å planlegge et opprør. Rådet bestod i utgangspunktet av Pearse, Eamonn Ceannt og Joseph Plunkett. Clarke og Sean MacDermott kom med etter kort tid. Med unntak av Clarke var de medlemmer av både IRB og Volunteers, og IRB hadde siden opprettelsen av Volunteers i 1913 gradvis tatt kontroll over organisasjonen, blant annet ved å sørge for at IRB-medlemmer ble forfremmet til offisersstatus. En stor del av Volunteers var dermed i 1916 rede til å bruke vold for å oppnå sine mål. Et fremtredende unntak var øverstkommanderende, Eoin MacNeill, som ønsket å bruke Volunteers som en brekkstang mot britene etter krigen, og mente at et militært opprør var dømt til å mislykkes. Det eneste som kunne få ham med på planen var hvis britene forsøkte å innføre verneplikt i Irland eller om de startet en kampanje for å slå ned irsk republikanisme. Først da mente han at et væpnet opprør kunne få tilstrekkelig støtte i befolkningen til å lykkes. Men ledelsen i IRB håpet å enten få ham over til sin side, eller å forbigå ham. De lyktes ikke med dette.
Planen støtte på det første hinderet da James Connolly og hans Irish Citizen Army, en gruppe væpnede sosialistiske fagforeningsmedlemmer, truet med å starte et opprør. Connolly kjente ikke til IRBs planer, og med bare 200 medlemmer hadde han ingen mulighet til å lykkes med et opprør, men han ville utløse en britisk reaksjon som gjorde IRBs planer umulige å gjennomføre. IRBs ledere møtte derfor Connolly i januar 1916, og overtalte ham til å slutte seg til dem.
For å forhindre at informanter eller personer i Volunteers' ledelse stakk kjepper i hjulene beordret Pearse tre dager med parader og manøvre fra påskesøndag. Tanken var at de som kjente til planene ville vite at dette var en utposisjonering av styrker, mens andre, som MacNeill og de britiske myndighetene i Dublin, ville tro det dreide seg om en vanlig demonstrasjon. Men MacNeill forstod hva som skjedde, og truet med å «gjøre alt unntatt å ringe Dublin Castle» for å stoppe opprøret. Da MacDermott avslørte for ham at en våpenlast fra Tyskland skulle komme til Kerry vurderte MacNeill om han allikevel skulle bli med, men dagen etter fikk han vite at skipet «Aud» med våpenlasten var blitt senket og dermed trakk han seg. Roger Casement, som stod bak våpensmuglingen, var blitt arrestert. Sammen med andre ledere, som Bulmer Hobson og The O'Rahilly, sendte han ut kontraordre til alle Volunteers. Dette førte til at opprøret ble utsatt en dag, og at antallet som møtte opp ble kraftig redusert.
Opprøret De første skritt miniatyr|Joseph Plunkett stod bak den opprinnelige planen for opprøret.
Den opprinnelige planen, som var laget av Plunkett og som skal ha vært svært lik Connollys plan, var å ta kontroll over nøkkelposisjoner rundt omkring i Dublin slik at man kunne stå imot det britiske angrepet som måtte komme. Dersom planen hadde lykkes, ville opprørerne ha kontrollert et kompakt område i det sentrale Dublin, avgrenset av kanaler og ringveier. Men denne planen krevde flere menn enn de 1250 som møtte opp, og flere viktige bygninger, som Dublin Castle og Trinity College forble på britiske hender. Dermed ble opprørernes styrker mer splittet enn hva som var planlagt. Dette førte til at deres posisjoner ble isolert, og kunne tas en etter en uten at opprørerne hadde mulighet til å støtte hverandre.
I det vestlige Irland ble det gjort forsøk på å kontrollere vestbredden av Shannon. Lokale Volunteers-enheter tok kontroll der, men med for få soldater og våpen og liten eller ingen militær ekspertise var det aldri noen realistisk mulighet for å beholde kontrollen. Det var et utbredt håp blant opprørerne om at britene skulle være villige til å kjøpslå fremfor å måtte sende styrker som var sårt trengt på vestfronten.
miniatyr|venstre|Minneplakett på stedet hvor proklamasjonen ble lest opp.
I Dublin var Volunteers' divisjon blitt delt inn i fire bataljoner, hver under en kommandant som IRB visste var lojal mot organisasjonen. En femte bataljon ble satt sammen av frivillige fra andre grupper, blant annet ICA. Denne bataljonen tok kontroll over opprørernes hovedkvarter, General Post Office (GPO), og inkluderte republikkens president og øverstkommanderende, Pearse, Connolly som kommanderte styrkene i Dublin og Clarke, MacDermott, Plunkett og en på dette tidspunkt ukjent kaptein ved navn Michael Collins. Etter å ha tatt postkontoret leste Pearse opp proklamasjonen til en folkemengde som stort sett tok det hele med knusende ro. Imens tok første bataljon under Ned Daly Four Courts og områder i nordvest, og andre bataljon under Thomas MacDonagh tok South Dublin Union i sørvest. Medlemmer av ICA under Michael Mallin og Constance Markiewicz tok St. Stephen's Green. En annen ICA-enhet, under Seán Connolly, utførte et halvhjertet angrep mot Dublin Castle. De visste ikke at slottet bare ble forsvart av en håndfull soldater, og at de dermed antagelig kunne tatt det dersom de hadde presset angrepet gjennom. Etter å ha skutt en politivakt mistet de flere mann på grunn av skarpskytterild fra slottet, og trakk seg tilbake til Dublin City Hall. Seán Connolly var en av de falne utenfor slottet, og regnes som den første opprøreren som ble drept.
På grunn av opprøret brøt lov og orden sammen i Dublin, og byens fattige plyndret butikker. En av Volunteers-offiserene gav ordre om å skyte plyndrere, men James Connolly gav rasende en kontraordre. Dette illustrerte en ideologisk uenighet blant opprørerne; sosialisten Connolly så på plyndringen som en del av et folkelig opprør, mens andre ønsket at den nyproklamerte republikken skulle bidra til å opprettholde ro og orden.
På grunn av Eoin MacNeills kontraordre var det nesten ingen opprørere som samlet seg utenfor Dublin, bortsett fra den tidligere nevnte gruppen ved Shannon. Dette førte til at Connolly hadde kommandoen over langt de fleste av opprørerne. Han sies å ha hatt den beste taktiske innsikten i gruppen, og selv om han ble hardt såret på et tidlig tidspunkt, beholdt han kommandoen ved å la seg flytte rundt på en seng. Han tok dog feil da han insisterte på at en kapitalistisk regjering ikke ville bruke artilleri mot sin egen eiendom; det tok bare 48 timer før britene satte inn tunge våpen.
Den britiske kommandanten, general Lowe, gikk sakte frem ettersom han var usikker på hvor sterk motstanden ville være. Han hadde bare soldater i byen ved starten av opprøret, det vil si omtrent like mange som opprørerne. Han erklærte unntakstilstand, og de britiske styrkene prioriterte så i første omgang å sikre adkomstveiene til Dublin Castle og å isolere opprørernes hovedkvarter i GPO. Lowe hadde tilgang til tyngre ildkraft fra kanonbåten «Helga» og feltartilleri som ble hentet fra garnisonen i Athlone og utplassert på nordsiden av byen i Prussia Street, Phibsborough og Cabra Road. Kanonene ble brukt til å beskyte store deler av byen, og en betydelig del av sentrumsbebyggelsen brant ned. Den første bygningen som ble beskutt var Liberty Hall, som ironisk nok var tom ettersom den var blitt oppgitt av opprørerne allerede ved begynnelsen av oppstanden. «Helga»s kanoner måtte gi opp å skyte fordi de ikke hadde høy nok elevasjon til å skyte over jernbanebroen, og derfor satte skuddene visekongens bolig i Phoenix Park i fare. Kanonbåten ble forøvrig senere kjøpt av Fristatens regjering, og var et av de første fartøyene i Irlands marine.«Helga's roles after Rising» , Irish Times
Britiske forsterkninger Britene sendte raskt forsterkninger fra England, med general John Maxwell som ny kommandant. Med 16 000 soldater og 1000 væpnede konstabler fra RIC mot de omkring 1250 opprørerne var styrkeforholdet dermed vippet meget sterkt til britisk fordel. De enkelte posisjonene opprørerne holdt ble isolert fra hverandre. De hardeste kampene stod ved Grand Canal, som britene hadde en oppfatning av at de måtte ta for å kunne få inn forsterkningene fra havnen i Dún Laoghaire. Opprørerne, under kommando av Eamon de Valera, kontrollerte bare noen få broer over kanalen, og britene kunne lett tatt kontroll over andre broer og isolert posisjonene. På grunn av denne etterretningssvikten ble regimentet Sherwood Foresters flere ganger fanget i kryssild mens det prøvde å krysse kanalen ved Mount Street. En gruppe på bare tolv mann klarte å forsinke den britiske fremrykningen betydelig, og drepte eller skadet 240 mann.
Opprørerne ved South Dublin Union (der St. James' Hospital ligger i dag) påførte også britene betydelige tap under et forsøk på å unnsette Dublin Castle. Cathal Brugha viste stor tapperhet i denne trefningen og ble alvorlig såret. Artilleriild og mangel på ammunisjon førte etterhvert til at opprørerne måtte oppgi disse posisjonene. Posisjonen på St. Stephen's Green måtte også oppgis etter at britene plasserte snikskyttere og maskingevær i bygninger rundt parken. Mallins menn trakk seg tilbake til bygningen til Royal College of Surgeons, hvor de holdt ut inntil de fikk ordre om å overgi seg.