Algeries historie strekker seg flere hundre tusen år bakover i tid. Området som i dag utgjør Algerie inneholder del av det fruktbare kystområdet Maghreb samt en del av ørkenen Sahara. Nord-Afrika var mellomstasjon for befolkningsgrupper på vei til Europa og Midtøsten. Derfor bærer befolkningen preg av befolkningsgrupper fra andre områder. Berberfolket er resultatet av denne blandingen, og deres språk og kultur var dominerende i mesteparten av landet før innføringen av islam og arabisk kultur. Algerie har også vært del av Romerriket, Kartago og Østromerriket, som alle har vært dominerende langs kysten. Det moderne Algerie er hovedsakelig arabiskspråkelig, med berbisk som minoritetsspråk.
Forhistorisk tid Det er funnet omfattende arkeologiske spor fra ca. 200 000 f.kr etter den tidlige befolkningen i det sentrale Maghreb ved Saïda. Husdyrhold og jordbruk ble utviklet mellom 6000 og 2000 f.kr. Denne kulturen produserte blant annet hulemaleriene i Tassili n'Ajjer.
Numidia thumb|Numidia omkring 220 fvt Hele Nord-Afrika, fra Atlanterhavet til grensene av Egypt, var fra tidlige tider bosatt av klan- og stammesamfunn.S. Bouzid: A history of Algeria, kapittel 1 I dag går disse under navnet berbere, men selv kalte de seg imazighen (flertallsform for amazigh), som direkte oversatt betyr «frie menn». Egypterne brukte fellesnavnet libyere, mens grekerne kjente folket som nomader. Basert på det greske navnet omtalte romerne folket som numidier (numediae). Folket var ikke nødvendigvis nomader i moderne betydning av ordet, mange dyrket jord og var fastboende. Organisering var i stammer og klaner, med lokale ledere.
Rundt det niende århundre fvt. etablerte fønikiske handelsmenn utposter langs kysten av Nord-Afrika, med Kartago i dagens Tunisia som den viktigste. Med disse handelsmennene fulgte mange nye impulser og ny teknologi. Presset fra en økonomisk og militær overlegen sivilisasjon tvang berberne til større grad av politisk organisering, og dette ga opphav til de første «kongedømmene» i området. Dette var sammenslåinger av stammesamfunn under en felles styrer.
Rundt det tredje århundre fvt. hadde to kongedømmer vokst fram: I vest mellom elva Moulouya og midten av Algerie var kongedømmet Masaesyli, med byen Siga som hovedsete. I øst var kongedømmet Massylii. Numidia er et fellesnavn for de to berber-rikene. I Masaesyli styrte kong Syphax og i Massylii kong Gaia, senere sønnen kong Masinissa. De to rikene var stadig i strid med hverandre, om makt og landområder. Da striden mellom romere og kartagenere om dominans i Middelhavet kulminerte i punerkrigene, valgte de to rikene å støtte hver sin part. Og begge rikene skulle med tidene skifte side: Først støttet kong Syphax romerne, men han valgte senere å slå seg sammen med Kartago. Kong Masinissa var utdannet i Kartago og slo seg først sammen med denne byen. Da han etter hvert innså at romerne ville seire i striden, valgte han å skifte side. Numidiske ryttersoldater var en viktig faktor for romernes endelige seier over Kartago i den andre punerkrigen. Kong Syphax ble slått og fanget av romerne, og kong Masinissa ble gjort til enehersker over hele Numidia.
Etter krigen bidro kong Masinissa sterkt til å omforme stammesamfunnet, ved å bygge opp et sentralisert styre med hovedsete i byen Cirta, dagens Constantine. Store områder ble dyrket opp, og Numidia ble en viktig kornleverandør for romerne. Punisk språk fra Kartago ble brukt i inskripsjoner og på mynter.
Kong Masinissas død i 148 fvt. markerte slutten på en lang og stabil vekstperiode. Etterkommere etter kongen kjempet innbyrdes om makten. Da nevøen Jugurtha i denne striden drepte romerske handelsmenn som hadde støttet en motpart, resulterte dette i krig med romerne, kalt Jugurthakrigen. Denne ble vunnet av romerne, og Jugurtha ble ført som fange gjennom Roma. Numidia mistet sin uavhengighet og ble delt i to provinser under romersk overherredømme.
1830-1986 Kolonitid, frigjøring og diktatur Algerie var fra 1830 til 1848 en fransk koloni og deretter en del av Frankrike til 1962. I løpet av frigjøringskrigen mellom Frankrike og Den nasjonale frigjøringsfront (National Liberation Front – NLF) ble franske soldater og over algirere drept i det som også karakteriseres som folkemordet i Algerie der begge sider i konflikten utviste stor brutalitet. Landet ble selvstendig i 1962 gjennom Évianavtalen som gjorde slutt på krigen. I 1963 ble den tidligere frigjøringskjemperen og NLF-lederen Ahmed Ben Bella valgt som Algeries første president,BBC News:Timeline: Algeria. Publisert: 25 juni 2008. Besøkt: 20 august 2008. men i 1965 ble han styrtet da forsvarsministeren, oberst Houari Boumedienne, gjennomførte et statskupp. Boumedienne nasjonaliserte store deler av næringslivet og han gjorde det også klart at han ville få en slutt på korrupsjonen Algerie. Politisk orienterte landet seg mot Sovjetunionen. I 1976 ble Boumedienne valgt til president. Han satte i gang en hurtig industrialiseringsprosess for hele landet. President Boumedienne døde i 1978 og gjennom et kompromiss i den militære ledelsen ble han erstattet av oberst Chadli Bendjedid.
1986-1992, opptøyer, frie valg og nytt statskupp På grunn av et kraftig fall i gass- og oljeprisene kollapset Algeries økonomi, og etter en periode preget av stigende inflasjon og høy arbeidsledighet brøt det ut opptøyer i 1986. Nye opptøyer fant sted i 1988 - også dette primært på grunn av de økonomiske forholdene og det ble utkjempet harde kamper mellom demonstranter og opprørsstyrker. Året etter opphevet folkeforsamlingen forbudet mot å danne nye partier og et flerpartisystem ble innført. En ny valglov gjorde det også mulig for nye partier å delta i fremtidige valg. I 1989 ble Den islamske frelsefronten (Front Islamique du Salut - FIS), sammen med 20 andre partier, grunnlagt og registrert, og i lokalvalgene i 1990 fikk FIS 55 % av stemmene. Regjeringen skrev ut parlamentsvalg som skulle avholdes i juni 1991 og innførte samtidig restriksjoner mot å føre valgkamp i moskeer. FIS svarte med generalstreik. Valget ble utsatt og FIS-lederne Abassi Madani og Ali Belhadj ble fengslet. Det første valgomgangen ble gjennomført i desember 1991. Opinionen så på det gamle regimet som arrogant og korrupt, og FIS vant 188 seter direkte. Det så ut til at partiet var garantert å få majoritet etter den andre valgomgangen.BBC News:Algeria's decade of bloody conflict. Publisert: 11. januar 2002. Besøkt: 22 august 2008. 4. januar 1992 oppløste presidenten nasjonalforsamlingen, og allerede 11. januar 1992 gikk president Chadli av, under tydelig press fra den militære ledelsen. En komité med fem medlemmer tok over. 8.–9. februar 1992 kom det til voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og medlemmer av FIS. Det ble erklært unntakstilstand, og FIS ble forbudt. I april 1992 ble Mohamed Boudiaf, som var veldig populær i Algerie etter frigjøringskrigen, satt til å lede komiteen på fem medlemmer. Dette ble av mange betraktet som et forsøk på å legitimere maktovertakelsen.
1992-1999, borgerkrig, forsoning 29. juni 1992 ble Boudiaf drept i et attentat av en av hans egne livvakter under en fjernsynsoverført tale under åpningen av et kultursenter i Annaba. Dette var hans første reise utenfor Alger etter at han var blitt president. Attentatmannen, løytnant Lembarek Boumaârafi, ble påstått å være alene om drapet og at han gjennomførte det på grunn av sterke islam-sympatier. Han ble dømt til døden i en lukket rettssak i 1995, men dødsdommen ble ikke fullbyrdet. Innad i Algerie er det en omfattende oppfatning at drapet på Boudiaf ble beordret av mektige personer innen militæret og/eller sikkerhetstjenesten. I juni–juli 1992 dukket gruppen Væpnet Islamsk Gruppe (GIA) opp. Samtidig økte volden i landet, og gruppen ble pekt ut som ansvarlig for en lang rekke drap og masselikvidasjoner. I 1994 overtok den pensjonerte obersten Liamine Zeroual ledelsen over komiteen, og vant presidentvalget med et komfortabelt godt flertall. Valget ble kritisert både nasjonalt og internasjonalt, og det regnes som lite sannsynlig at det reflekterte velgernes faktiske stemmegivning. I en folkeavstemning i 1996 stemte 85 % for konstitusjonelle endringer foreslått av Zeroual. Også dette valget ble kritisert. I parlamentsvalget i 1997 vant det nydannede partiet Rassemblement National Démocratique, foran det moderate islamske partiet, Mouvement de la société pour la paix. I 1998 ba president Zeroual om nyvalg på president før hans mandatperiode på fem år var over. Tidligere utenriksminister Abdelaziz Bouteflika ble valgt til president i 1999. Alle hans motkandidater trakk seg i protest fordi de mente at de ikke hadde fått tilstrekkelige garantier for at valget skulle bli fritt og rettferdig. En våpenhvile ble inngått i 1999 og en avtale om amnesti undertegnet. Etter lange og i all hovedsak hemmelige forhandlinger mellom regjeringen og FIS væpnede seksjon, Den Islamske Redningsarméen (AIS), godkjennes Bouteflikas lov om sivil forsoning i en folkeavstemning. Tusenvis av AIS’ (FIS) og andre væpnede gruppers medlemmer fikk amnesti. Fredsplanen ble avvist av gruppene GSPC og GIA. I perioden 1992–2000 hadde over , sannsynligvis mer enn , mennesker mistet livet i voldshandlingene.BBC News:Algeria tackles Islamic militants. Publisert 18. september 2001. Besøkt 22. august 2008.
2000-2006, fortsatte kamper, ny forsoning I årene etter 2000 var det fortsatt spredte kamper mellom sivile opprørsgrupper og sikkerhetsstyrker. Det ble hevdet at motstanden kom fra mindre og isolerte grupperinger som var motstandere av forsoning, men i løpet av året etter amnestiet ble det drept gjennomsnittlig 200 mennesker per måned i kamper mellom sikkerhetsstyrker og motstandsgrupper.BBC News:Algerian anti-rebel drive failing. Publisert 4. oktober 2001. Besøkt 22. august 2008.
I april–desember 2001 ble mer enn 60 demonstrerende berbiske ungdommer skutt og drept av algeriske sikkerhetsstyrker i Kabylia-regionen. En offisiell granskning slo fast at skytingen var en overreaksjon fra politiets side mot en fredelig protest. Demonstrantene protesterte mot brutalitet fra politiet og sikkerhetsstyrkene, og demonstrasjonen startet som en reaksjon på at en tenåring døde i politiets varetekt. Demonstrasjonene må også ses i sammenheng med langvarige sosiale og økonomiske problemer. Flere hundre tusen mennesker deltok i demonstrasjonene.BBC News:Berbers clash with police at protest. Publisert 6. desember 2001. Besøkt 22. august 2008.BBC News:Algeria's Berbers get language rights. Publisert 4. oktober 2001. Besøkt 22. august 2008. I mai 2001 trakk det hovedsakelig berbiske partiet Kulturdemokratisk samling (Rassemblement pour la Culture et la Démocratie, RCD) seg ut av regjeringen i protest mot statens håndtering av opptøyene i Kabylia. I september 2001 hevdet myndighetene å ha drept 28 motstandssoldater i en militær offensiv mot GSPC. Drapene var et resultat av langvarig bombing mot motstandsgrupper for Alger, i fjellregionen mellom ørkenbyene Laghouat og Djelfa. Regjeringen la i oktober 2001 fram en pakke med en rekke tiltak som skulle roe den spente situasjonen. Det berbiske språket tamazight fikk offisiell status i Algerie. Andre deler av pakken innebar at det skulle reises sak mot de som var ansvarlige for drapene på demonstranter sommeren før, og at ofrenes familier skulle få kompensasjoner. I mars 2002 annonserte president Bouteflika at tamazight skulle ha status som nasjonalspråk. Helt fra løsrivelsen fra Frankrike i 1962 og frem til 2002 hadde den arabiske majoriteten i landet, med støtte fra den militære ledelsen og den islamittiske lobbyen, krevd at arabisk skulle være landets eneste offisielle språk.