Englands historie begynte da de første mennesker kom til øygruppen for tusener av år siden. England har tallrike levninger fra mesolittisk, neolittisk tid, og fra bronsealderen, som Stonehenge og Avebury. I løpet av jernalderen var England, som resten av øya Storbritannia sør for Firth of Forth, befolket av mennesker som snakket et keltisk språk, kjent som britonere. I år 43 e.Kr. begynte den romerske erobringen, og romerne beholdt kontrollen over sin provins Romersk Britannia fram til utpå 400-tallet.
Romernes tilbaketrekning åpnet for innvandring fra det nordlige Europa, av germansktalende folkegrupper som samlet kalles for angelsaksere, og som generelt blir sett på som opprinnelsen til England og det engelske folk. Angelsakserne etablerte flere kongedømmer i det som ble de viktigste maktområdene i det som i dag er England og deler av det sørlige Skottland.«The Anglo-Saxons», BBC – History. Angelsaksiske språk, eller gammelengelsk, erstattet tidligere britonske (keltiske) språk. Angelsakserne utfordret og var hyppig i strid med britonske stater i Wales, Cornwall, og Hen Ogledd («Gamle nord», britonsktalende deler av det nordlige England og det sørlige Skottland) og med hverandre. Fra rundt 800 ble England herjet av norrøne folkegrupper, vikinger, fra hovedsakelig Norge og Danmark. De norrøne tok kontroll over store deler av det som i dag er England, særlig den nordligste delen. I løpet av denne tiden forsøkte flere konger å forene de ulike angelsaksiske kongedømmene, noe som til sist førte til at kongedømmet England oppsto på 900-tallet.
I 1066 invaderte fransktalende normannere fra Normandie, og erobret til sist hele England. Forbindelsen til kontinentet ble langt tettere, men i løpet av middelalderen var England preget av flere borgerkriger og langvarige kriger med andre nasjoner. Kongedømmet England var en selvstendig stat fram til styret til Rikard I av England, som gjorde det til en vasallstat under Det tysk-romerske rike i 1194. I 1212, under styret til hans bror Johan I av England, ble kongedømmet en tributtbetalende vasall av Den hellige stol,Kuiper, B. K. (1995): The Church in History, s. 135. noe som varte fram til 1300-tallet, da kongedømmet England avviste dette overherredømme og etablerte seg på nytt som en selvstendig stat. I renessansen var det huset Tudor som hersket. England hadde erobret Wales på 1100-tallet, og ble deretter forent med Skottland tidlig på 1700-tallet for å danne kongedømmet Storbritannia. Den økonomiske veksten som kom med den industrielle revolusjon, førte til at Storbritannia styrte verdens største imperium. I kjølvannet av at koloniene ble avviklet på 1900-tallet, ble det meste av imperiet uavhengig, men landets kulturelle betydning er omfattende i mange land den dag i dag.
Forhistorie
thumb|Stonehenge, antatt å ha bli reist i tiden 2500-2000 f.Kr. Englands eldste historie har de siste ti årene blitt avdekket gjennom det tverrfaglige Ancient Human Occupation of Britain project.Chris Stringet et al: Homo Britannicus, Penguin 2006. East Anglia var befolket av Homo heidelbergensis om lag 700 000 år siden, mens Boxgrovefunnet i Sussex daterer det britiske Heidelberg-mennesket til 500 000 f.Kr.Christ Stringer et al, Homo britannicus, side 8-9. På denne tiden var England en halvøy på Kontinentet. Om lag 450 000 år siden la det tykke Anglian-isdekket seg over området, og det ble først befolket igjen etter 50 000 år av forgjengerne til Europas neandertalere. Ved Swanscombe i Kent lagde de håndøkser inntil isdekket igjen vendte tilbake for 380 000 år siden. I de påfølgende varmeperiodene innvandret neandertalere, men til et livsmiljø som var hardere å klare seg i enn i de to tidligste befolkningsperiodene. Om lag 200 000 år siden opplevde neandertalere i England en enestående hard kuldeperiode, og etter den nest siste istiden vandret det ikke inn mennesker i det hele tatt da hjort, elefanter, neshorn, hyener og flodhester vendte tilbake, kanskje fordi England etter issmeltingen ble en øy.Chris Stringer et al, Homo Britannicus, side 9-10.
Neandertalerne var tilbake 60 000 år siden ved Lynford, og jaktet mammut, reinsdyr og hest. Men før siste istid nådde kuldetoppen for 25 000 år siden fikk neandertalerne konkurranse av Homo sapiens, som holdt ut i etpar tusen år og kom tilbake først for 15 000 år siden og deretter for godt omkring 9500 f.Kr., da siste istid ebbet ut.Chris Stringer et al, Home Britannicus, side 10-11. En rekke arkeologiske funn indikerer at den sørlige delen av øya Storbritannia ble bosatt av mennesker lenge før resten av De britiske øyer, da klimaet i sør var mer gjestmildt mellom og i de ulike istidene. Ved Cheddar Gorge har man gravd ut redskaper i reinsdyrbein og andre levninger fra holocen i mer enn hundre år, mest kjent er skjelettet av Cheddar-mannen,Chris Stringer et al, Homo Britannicus, side 205-207. og andre levninger med kuttmerker som kan være tegn på kannibalisme.Chris Stringer et al, Homo Britannicus, side 214-215. Vintrene var på denne tiden kaldere og tørrere enn i dag, og hele kanalen og det sørlige Nordsjøen («Doggerland») var en tørrlagt landbro. Da yngre dryas satte inn med kulde 11000 f.Kr., ble hesten og andre byttedyr fortrengt og menneskene kan ha forsvunnet også fra Sør-England.
Yngre dryas ble for 9 000 år siden avløst av subtropisk klima, hvor flodhest og andre tropiske dyr spredte seg nord til Themsen i England. Det varme klimaet holdt seg i nesten 4 000 år, inntil England ble en øy for 5-6 000 år siden. På denne tiden nådde også den vesteuropeiske, megalittiske perioden England med mange funn av kjempegraver og steinmonumenter, deriblant Stonehenge. Veien Sweet Track i Somerset Levels er den eldste kjerreveg brolagt med planker som er oppdaget i Nord-Europa, og er blant de eldste veger i verden. Den ble bygget i 3807 eller 3806 f.Kr.«The day the Sweet Track was built», New Scientist, 16. juni 1990.
Siden Britannia lå i den vestlige utkanten av Europa, mottok det teknologiske og kulturelle nyvinninger langt senere enn man gjorde på fastlandet i Europa. Historien om oldtidens Britannia har tradisjonelt blitt forstått som en suksessiv og kontinuerlig bølge av innvandrere fra det kontinentale Europa som brakte med seg nye kulturer og teknologier. Langt nyere arkeologiske teorier har endret denne fortolkningen og argumentert for et langt mer komplekst forhold mellom Britannia og kontinentet. Mange av endringene i de britiske samfunnene som er påvist gjennom arkeologiske spor, antas å ha skjedd fordi den innfødte befolkningen tilpasset seg utenlandske skikker framfor å stadig bli underkastet nye invaderende folkegrupper.
I neolittisk tid ble jordbruket innført, og befolkningen gikk fra å være jegere og samlere til å få en mer bofast tilværelse, med en økende industriell framstilling av flint og senere tinn, som ble eksportert til kontinentet. Det første historiske vitnemålet om regionen kommer fra Massaliote Periplus, en tapt reisemanual for handelsmenn som er antatt å stamme fra 500-tallet f.Kr., skjønt kultur- og handelsforbindelser med kontinentet hadde eksistert i tusen år før dette. Pytheas fra Massalia skrev om sin sjøreise til Britannia en gang rundt 324 f.Kr.
Senere skribenter som Plinius den eldre (som siterte den greske historikeren Timaios) og Diodorus Siculus (som antagelig benyttet seg av grekeren Poseidonios), nevnte tinnhandelen fra det sørlige Britannia, men det er få detaljer om folket som levde der. Tacitus, som heller ikke selv besøkte Britannia, skrev at det var liten forskjell mellom språket til folket i det sørlige Britannia og folket i det nordlige Gallia, og merket seg at de ulike gruppene britonere hadde de samme fysiske karaktertrekkene som deres kontinentale naboer.
Romersk Britannia thumb|upright|Hadrians mur sett fra Vercovicium
Den romerske generalen Julius Cæsar invaderte det sørlige Britannia i 55 og 54 f.Kr., og skrev i De Bello Gallico at befolkningen i det sørlige Britannia var meget store og hadde mye til felles med Belgae i nederlandene. Fra mynter og arbeid av senere romerske historikere har man funnet navn på en del av høvdingene av de uensartede stammene og deres intriger i Britannia. Fram til den romerske erobring var britoner antatt å snakke ulike avarter av keltisk språk, og disse er generelt antatt å være forgjengere til moderne brytoniske språk.«Who were the Celts?: Rhagor », Amgueddfa Cymru-National Museum of Wales.
Julius Cæsars invasjon ble oppgitt, og romerne begynte sin andre invasjon og påfølgende erobring i 43 e.Kr. mens Claudius var keiser. De underla seg hele det området som i dag utgjør det moderne England og Wales i løpet av de neste førti år, og i perioder kontrollerte de også det meste av lavlandet i det sørlige Skottland.
Det finnes få historiske kilder for det romerske England – for eksempel finnes bare én setning som beskriver årsakene til at Hadrians mur ble bygget. Claudius’ invasjon er vel beskrevet, og Tacitus skriver i sin historie om Boudiccas (eller Boadiceas) opprør i år 61. Fra det annet århundre har imidlertid romerske historikere bare med små fliker av informasjon fra denne fjerntliggende provinsen. Romernes tilstedeværelse tiltok og avtok i styrke gjennom årene, men fra 400-tallet var deres innflytelse så svekket at Britannia ikke lenger kunne regnes som romersk provins og andre folkeslag tok over.
Angelsaksiske England Angelsaksernes erobring thumb|upright|Kong Ecgberts stein i Dore i Sheffield, til minne om et slag i 829. I kjølvannet av at romerne forlot øya på begynnelsen av 400-tallet, immigrerte flere germanske stammefolk, først til de sørlige og østlige områdene. Blant dem var anglere, saksere, jyllendere, og også store antall frisere og frankere som var blitt fordrevet fra kontinentet. Den romersk-britiske befolkningen klarte ikke å samle seg mot disse nye gruppene, men ble assimilert eller drevet nord- og vestover. Invasjonen av England kalles gjerne (men nokså upresist) den saksiske, eller angelsaksiske, erobringen.
I løpet av 300-tallet hadde mange britonere flyktet eller utvandret over Den engelske kanal fra Wales, Cornwall og Sør-England med sine høvdinger, krigere, familier, munker og prester, og dannet en ny gruppe i Aremorica i Vest-Gallia (Frankrike). Strømmen av britonere synes å ha økt da romerne trakk seg ut av Britannia, og angelsaksernes plyndringer og landevinninger tiltok. De britiske emigrantene gav regionen sitt nåværende navn, Bretagne, og bidro til utviklingen av det bretonske språket. Navnet Bretagne (engelsk Brittany, «lille Britannia») oppstod på denne tiden for å skjelne landsdelen fra Storbritannia.
Den angelsaksiske progresjonen på 500-tallet er uklar. En gang rundt 495 i slaget ved Mons Badonicus påførte britonene en angelsaksisk styrke et større nederlag som begrenset den videre ekspansjonen vestover. Arkeologisk materiale fra hedenske angelsaksiske graver antyder at en del bosetninger ble forlatt og grensen mellom angriperne og de innfødte ble presset tilbake i tiden rundt 500. Den angelsaksiske ekspansjonen fortsatte på 500-tallet, skjønt kronologien for framgangen er uklar. En av få enkeltstående hendelser før 600-tallet som framstår med en viss klarhet, er slaget ved Deorham i 577, hvor en vestsaksisk seier førte til erobringen av Cirencester, Gloucester og Bath, brakte den angelsaksiske framgangen fram til Bristolkanalen og skilte den britonske befolkningen i sørvest (Cornwall og Devon) fra den i Wales. Northumbrias seier i slaget ved Chester kan ha hatt en tilsvarende effekt i å skille Wales fra britonene i Cumbria i nord.
Gradvis saksisk ekspansjon gjennom West Country, den sørvestlige delen av dagens England, fortsatte gjennom 600-, 700- og 800-tallet. I mellomtiden – i løpet av midten av 600-tallet – hadde anglerne presset britonene tilbake til de tilnærmede grensene for dagens Wales i vest og elven Tamar i sørvest. Nordover ekspanderte de så langt som til elven Forth.
Heptarkiet og kristningen thumb|Britannia og dets kongedømmer omkring år 800