Valg i Norge vedrører den demokratiske staten Norges valg og valgordning, samt historisk perspektiv og nærliggende forhold.
Norge er et demokratisk konstitusjonelt monarki og befolkningen velger menn og kvinner på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå samt verv i Den norske kirke og representanter til Sametinget. På nasjonalt nivå velges representanter for parlamentet gjennom proporsjonal representasjon i 19 valgkretser (fylkene) hvert fjerde år, som videre avgjør den utøvende makts sammensetning. Som konstitusjonelt monarki er Norges statsoverhode Kongen dog kun som symbolsk makt. Regjeringssjefen, Norges statsminister er som oftest lederen av det politiske partiet med størst oppslutning, men trenger ikke å være det. Statsministeren er den utøvende makt sin høyeste autoritet og innehar i Norge størst myndighet og bestemmelsesrett. Regionale og lokale valg skjer parallelt to år etter stortingsvalgene hvilket gjør at Norge har politiske valg hvert andre år. I tillegg holdes det ekstraordinære folkeavstemninger i Norge, men dette er ikke lovfestet til forskjell fra ordinære valg av politiske representanter.
For å sørge for at de som bor langt unna får like mye å si i rikspolitikken som de som bor i Oslo og omegn, får fylkene i spredtbebygde områder flere mandater i forhold til antall innbyggere enn mer tettbebygde områdene i byene. Dette for å sikre god representasjon i Stortinget, og unngå at urbane interesser overkjører distriktene.Grunnloven § 57 (se Lovdata) Flerpartisystemet gjør at partiene ofte må samarbeide og danne koalisjonsregjering for å regjere. Det er allmenn stemmerett fra året man fyller 18 (forsøksordning med stemmerett for 16- og 17-åringer ved lokalvalget i 2011). Bare norske statsborgere kan stemme ved stortingsvalg, mens utlendinger som har bodd i Norge sammenhengende i tre år kan stemme ved lokalvalg. Kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913. Norge er et monarki, og Kongen personlig har formelt sett øverste politiske myndighet, men han har ikke utøvet politisk makt siden parlamentarismen ble innført i 1884. Derimot har han utvilsomt hatt en viss innflytelse også etter 1884. Et prominent eksempel er kongens nei til de tyske kravene etter den tyske okkupasjonen i 1940. Stortinget, på sin side, godtok de tyske kravene.
Valgordningen ved stortingsvalg er proporsjonal representasjon i flermannskretser etter St. Laguës modifiserte metode. Prinsippet er at andelen av mandatene skal være så nær som mulig den andelen av stemmene partiet oppnår i det aktuelle valget. Det er to viktige unntak ved stortingsvalg: Utjevningsmandater og distriktstillegg. Utjevningsmandatene skal rette opp den skjevheten som kan skapes når et parti får et antall stemmer totalt, men ikke nok i et fylke til å vinne mandat. Partiet må ligge over sperregrensen på 4 % oppslutning på landsbasis for å komme med i fordelingen av utjevningsmandatene. Valgordningen i Norge har endret seg over tid og valg har forekommet i Norge siden 1814.
Overblikk I Norge skjer det valg på mange arenaer. Den demokratiske fremgangsmåten er lovfestet i flere råd, utvalg, på arbeidsplasser og i politikken. På fem forskjellige administrative områder velges det representanter i Norge i dag. De fem er: Stortingsvalg, kommunevalg, fylkestingsvalg, sametingsvalg og kirkevalg. Det førstnevnte velges nasjonalt og er Norges nasjonalparlament. De to neste bestyrer landets administrative ledelse på de to underliggende nivåene under det nasjonale, nemlig fylkeskommunen og kommunen. Hos disse to finnes tilsvarende folkevalgte og «regjering» på lavere nivå og disse to valgene holdes samtidig hvert 4. år. Stortingsvalget holdes også hvert 4. år, med to års avvik fra kommunestyre- og fylkestingsvalget.
I tillegg har Norge i nyere tid fått ytterligere to valg. I 1989 ble Sametinget offisielt åpnet av Kong Olav V, med det formål å tjene samenes sak gjennom etablerte institusjoner. Sametingsvalg holdes samtidig som stortingsvalg hvert 4. år, men er helt uavhengige av hverandre. I 2008 fikk Norge sitt femte og hittil siste valgsystem. Valget av menighetsråd, bispedømmeråd og andre ledelsesposter i Den norske kirke (statskirken) ble opprettet av et samlet Storting og allerede året etter ble kirkevalget 2009 holdt samtidig som stortingsvalget, deretter har det siden 2011 vært valg hvert fjerde år, samtidig som kommune- og fylkestingsvalget. Det har imidlertid vært holdt flere tidligere.
Type Nivå StemmeberettigedeEtter lov av 2003 (valgloven) trenger den stemmeberettigede kun å fylle året innen valgåret er over, ikke nødvendigvis være fylt år innen valgdagen. Valgkretser MandaterI Norge er alltid alle mandater i parlamentene på valg. Til forskjell fra der representanter sitter mens andre byttes ut (eksempelvis Senatet i USA), er valgordningen slik at alle mandater stilles til valg ved hver valgdag. Termin (år) Siste valg Neste valg Stortingsvalg Nasjonalt Alle myndige (18 år) norske statsborgere Valgkretser: 19For Stortingsvalget 2021 vil de nye fylkene gjelde som valgkretser ettersom kommunereformen reduserer antall fylker 1.1.2020. 169Inklusive 19 utjevningsmandater 4 2025 2029 Kommune- og fylkestingsvalg Lokalt (kommune / fylkeskommune) Alle myndige (18 år) som erVed kommune- og fylkestingsvalget 2023. norske statsborgere og er eller har vært bosatt i Norge statsborgere i nordiske land bosatt i Norge siden senest 30. juni valgåret statsborgere i andre land bosatt i Norge minst tre år sammenhengende ved valgdagen kommuner: 357 10 528 4 2023 2027 fylkeskommuner: 18Oslo har ikke et eget fylkesting, men kun et kommunestyre (bystyre). 728 4 Sametingsvalg Nasjonalt Alle myndige (18 år) registrerte i samemanntalletFra Sametinget.no - Hvem kan stemme?: Alle som er 18 år, eller som fyller 18 år det året valget finner sted, og som er registrert i samemanntallet, kan stemme ved sametingsvalg. - Dette involverer i praksis også finner, svensker og russere som er registrert i registeret og har vært det i en tid (mer info på ung.no ) 7 samiske valgkretserTidligere 13 valgkretser, men etter ny valgordning anno 2009 endret dette seg. Også antall mandater sank fra 43 til 39. Se Sametinget.no - ny valgordning for mer informasjon. 39 4 2025 2029Kirkevalg Avgrenset nasjonalt Medlemmer av Den norske kirke og 15 år. Menighetsråd: 1235 8500 4I 2013 (to år inn i termin) ble det forsøkt en ordning der halve menighetsrådet (i 139 menigheter) ble valgt. Prøveordningen er ikke videreført til 2015 da alle meninghetsråd og bispedømmeråd velges. Se Fakta om kirkevalget på kirken.no 2023 2027 Bispedømmeråd: 11 116 4
Historie thumb|right|240px|Riksforsamlingen på Eidsvoll la grunnlaget for valgordningen i Norge, men den er siden 1814 endret mye.
Valgordning Med Norges Grunnlov i 1814 innførte Norge indirekte flertallsvalg og denne ordningen bestod helt frem til unionsoppløsningen i 1905. Ved indirekte representasjon valgte de stemmeberettigede (menn over 25 år av en viss økonomisk klasse) valgmenn som videre valgte stortingsrepresentantene. Denne totrinnsprosedyren ble begrunnet av Riksforsamlingen med at det krevdes en viss kompetanse for å gjøre det riktige politiske valget. Det var heller ikke like enkelt å vite hvem en skulle stemme på, da det før 1884 ikke fantes politiske partier i Norge. Representantene i valgkollegiet var ikke forpliktet til å ha et politisk program å forsvare i forhold til velgerne, men formålet var å representere fellesskapet.Rønning, Rolf (2001), side 95
I 1884 ble både Venstre og Høyre stiftet (kalt parlamentarismen), og etterhvert som partiene fikk større innflytelse og skapte klare politiske skillelinjer ble det klart at flertallsvalget førte til urimelige skjevheter i mandatfordelingen. I teorien kunne et parti med knapt flertall i alle valgkretsene få samtlige mandater på tinget. I dag er denne ordningen mindre brukt enn direkte valg. Eksempelvis velger amerikanske velgere et valgmannskollegium som videre velger representanter. I 1905 ble valgordningen i Norge endret fra indirekte flertallsvalg til direkte flertallsvalg i enmannskretser. I første valgrunde var representanten nødt til å få for å vinne mandatet. Hvis dette ikke skjedde ble det holdt en andre valgrunde der vanlig flertall (flere stemmer enn noen annen representant) var nok for å vinne mandatet. Ettersom det nystiftede Arbeiderpartiet fikk økende oppslutning på begynnelsen av 1900-tallet, var denne ordningen fordelaktig for Venstre og Høyre da de kunne samarbeide mot Ap i den andre valgrunden. Dette gjorde ifølge enkelte at Arbeiderpartiet fikk mindre oppslutning enn de «burde».Rønning, Rolf (2001), side 96
Valghistorikk Norge har historisk lenge vært underlagt andre nasjonalstater, som under Danmark-Norge (1537-1814) og Unionen mellom Sverige og Norge (1814-1905) og det var først ved Norges Grunnlov i 1814 at landet innførte sin egen valgordning og holdt nasjonale valg bestemt ved lov. Det ble avholdt stortingsvalg både i 1814, 1815 og 1817, men etter dette ble valg avholdt hvert tredje år frem til 1936 (med en forskyvning i 1870). Under andre verdenskrig ble det ikke avholdt valg da Norges regjering fungerte fra London. Siden valget avholdt i 1945 har stortingsvalg blitt avholdt i Norge hvert fjerde år. Det som nå heter kommune- og fylkestingsvalg ble først avholdt i 1898 med begrenset utstrekning til folkemassene (rundt 10 % hadde stemmerett).Ifølge tall fra SSB hadde nær 206 000 personer stemmerett ved valget i 1898 (kun menn). Ifølge videre tall fra SSB (2) var Norges befolkning på rundt 2 millioner mennesker på dette tidspunktet (estimat da folketellinger ble foretatt i 1890 og 1900). Antall stemmeberettigede utgjør altså da rundt 10 % av befolkningen totalt sett. Frem til andre verdenskrig ble lokalvalg avholdt året etter stortingsvalg, men dette endret form etter krigen da det først ble avholdt valg i 1945 (samme år som stortingsvalget) for så igjen i 1947. Siden dette har lokalvalgene gått med to års avstand til de nasjonale valgene slik at Norge i praksis har valg hvert andre år hva gjelder politiske representanter. Lokalvalgene har endret karakter gjennom historien spesielt da fylkeskommunen ble etablert som eget administrativ ledd der velgere skulle velge sine representanter direkte. Det var også ved kommunestyrevalg kvinner først fikk tilgang i begrenset form før stemmeretten offisielt stod i 1913 for nasjonale valg.
Etter krigen har samtlige stortingsvalg gitt størst oppslutning til Arbeiderpartiet. Høyre har tilsvarende vært nest størst siden krigen frem til og med 1993, hva gjelder prosentvis oppslutning (Senterpartiet fikk flere mandater enn Høyre i 1993). I 1997, 2005 og 2009 var Fremskrittspartiet større enn Høyre.
System
Da Norge avholder valg på flere administrative nivåer er det også muligheter for flere valgordninger. I hovedsak er dog systemene like. Norges valgsystem for Stortinget baseres på forholdstallsvalg i flermannskretser (også kalt proporsjonal representasjon) og en åpen partiliste. Valgkretsene i Norge er inndelt etter den vanlige administrative inndelingen, altså ved fylkesgrenser og kommunegrenser. Hvor mange mandater hver valgkrets skal ha er festet ved lov og avhenger av innbyggertallet i de respektive valgkretsene. Ved stortingsvalg er det også slik at størrelsen på fylkene er med i vurderingen av antall mandater til fylkene og dette revurderes hvert åttende år.
Et valgsystem kan i enkelhet inndeles i to trekk; (1) mandatfordeling og (2) kandidatkåring. Utregningen for mandatfordelingen gjøres gjennom Sainte-Laguës modifiserte metode, utformet av André Sainte-Laguë med første deletall som 1,4 og ikke 1 som metoden opprinnelig la til grunn. Dette gjelder for både stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg, men sistnevnte benytter ikke stemmer direkte, men listestemmer. Denne metoden baserer seg på kvotienter, altså stemmetallet til et parti dividert med et gitt deletall.