miniatyr|Rådhuset (flyfoto 2015) Oslo rådhus er en kommunal bygning i Oslo som huser bystyret, byrådet og visse andre kommunale organer. Dagens rådhus ble oppført 1931–1950 etter tegninger av arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Rådhuset ligger i Oslo sentrum på nordsiden av Pipervika, det vil si ut mot Rådhusplassen, rådhusbryggene og honnørbryggen ved Oslofjorden. Foran Rådhuset ligger Fridtjof Nansens plass, langs vestveggen ligger Kronprinsesse Märthas plass (Rådhushagen).
Rådhuset er oppført i armert betong og forblendet med rød teglstein med to tårn på henholdsvis 63 og 66 meter. Selv om tårnene er oppgitt å ha forskjellig høyde ser de allikevel ut til å være akkurat like høye. Det skyldes at toppen på begge tårnene faktisk er på samme nivå. Tårnhøydene regnes fra bakkenivå. Ved det vestre tårnet er bakkenivået ca 3 meter høyere enn ved det østre. Teglsteinen fikk et større format enn det vanlige i Norge siden ca. 1840, med dimensjoner omtrent som tegl fra middelalderen. «Rådhustegl» som målte ca. 27,5 x 13 x 8,5 cm ble produsert ved Hovin Teglverk i Oslo.teglverk.no: Hovin Teglverk, hentet 25. oktober 2014 Det østre tårnet har et klokkespill med 49 klokker. En rekke arrangementer og seremonier finner sted i rådhuset. Den ene begivenheten som er sikret internasjonalt mediafokus hvert år, er utdelingen av Nobels fredspris.
Tidligere rådhus Middelalderbyens rådhus I tidlig middelalder ser det ut til at ulike bygårder i det gamle Oslo har skiftet på å ha rådhusfunksjonen. Det er mye som tyder på at f.eks. bygården Kyrningen ved Clemenskirken (som lå ved den nåværende Saxegaardsgata 11<ref> Arnved Nedkvitne: Middelalderbyen ved Bjørvika</ref>), fungerte som rådhus i en periode. På et visst tidspunkt fikk imidlertid Gamlebyen eget rådhus ved Oslo torg. En kuriositet er det at Gamlebyens rådhus ifølge kildene har hatt åpen vinkjeller til glede for byens befolkning, slik også vinkjelleren i Bergen lå i tilknytning til byens eldste rådhus, i middelalderen kjent som «stevnestova», i nyere tid også «rådstuen».[https://kringom.no/nb/stevnestova-og-vinkjelleren Geir Atle Ersland: «Stevnestova og vinkjelleren», Kringom]</ref> Middelalderhistoriker Tore Vigerust refererer fra Norske Rigs-Registranter III, 1588–1602 (1865):Paul Hvitfeldt til Snidstrup, stattholder i Norge, hadde 1577 St. Johannis Baptistæ dag (24.6) bevilget ærlig og velforstandig mann Michel von Thin, borger i Oslo, å holde en åpen vinkjeller under den nye rådstuen som senest ble oppbygd ... og lage to kamre der som fremmede og innvånere som besøker vinkjelleren kan ha værelser i. Dette skulle Michel von Thin ha fritt i 10 år og deretter gi Oslo by 10 daler. Bevilgningen ble fornyet av Axel Gyldenstierne 6.5 1595 for Erik Olafssøn, borgermester, Michel von Thin og Nils Christenssøn, medbrødre. ... 1596 27.2 Erik Olafssøn, borgermester i Oslo, samt hans medbrødre fikk K Ms bevilling til å holde en åpen vinkjeller i Oslo.I 1300-tallskildene heter det «Rådhus», «Rådmannhus» el.l. Fra 1400-tallet og utover heter det «Rådstue» el.l.<ref>Diplomatarium Norvegicum
Christianias rådhus Ved bybrannen i 1624 brant hele det gamle Oslo ned til grunnen. Kong Christian IV bestemte at byen ikke skulle gjenreises på samme sted, men på vestsiden av Bjørvika til området nord for Akershus festning. Den nye byen Christiania fikk et rettvinklet nett av brede gater, og i tillegg murtvang for å hindre fremtidige branner. Tomter til kirke og rådhus ble avsatt ved Torget i krysset mellom Rådhusgaten og Øvre Slottsgate. Det som i dag heter Gamle rådhus, sto ferdig i 1641 og ligger på hjørnet mot Nedre Slottsgate. Bygningen står fremdeles, og dagens adresse er Nedre Slottsgate 1.
På grunn av forfall ble Gamle rådhus oppgitt som rådhus, og i makeskifte med Kongen fikk byen Rådhusgaten 7 som nytt rådhus i 1733.På 1800-tallet ble bygningen i Rådhusgaten 7 alt for liten for en voksende kommuneadministrasjon, og magistraten flyttet inn i nabohuset Magistratgården, Dronningens gate 11, mens bystyremøtene ble holdt i Børsen, senere i Frimurerlosjen på Grev Wedels plass. Administrasjonen fikk kontorlokaler på flere steder i byen.
I 1876 og 1898 ble det avholdt arkitektkonkurranser om nytt rådhus på Hammersborg, men planene ble aldri gjennomført på grunn av pengemangel.
Dagens rådhus i Vika Historikk thumb|Rådhuset under bygging i 1935|venstreIdeen om et rådhus innerst i Pipervika ble først lansert av arkitekt Oscar Hoff i 1906 – en massiv bygning mellom Rosenkrantz’ gate og Tordenskjolds gate, og en «utsiktsgate» for å gi byen den ofte etterlyste åpning mot fjorden. Hoffs plan ble tiet i hjel.Just, Carl (1950): Rådhuset i Oslo. Bind I, s. 76–77
I 1915 ble ideen fanget opp av den nylig avgåtte ordfører i Kristiania, Hieronymus Heyerdahl, som hadde savnet et representativt rådhus til å motta kommunens gjester under Jubileumsutstillingen på Frogner 1914. Han tok initiativ til en arkitektkonkurranse som fikk inn hele 44 utkast i den første av to konkurranserunder. I 1918 forelå juryens endelige avgjørelse, og Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson ble utpekt som vinnere, med et prosjekt tydelig inspirert av Stockholms stadshus. Fortsatt pengemangel og dårlige tider gjorde at realiseringen måtte vente, og i mellomtiden forandret arkitektene prosjektet i flere omganger. I 1930 la de frem sitt endelige forslag, nå sterkt forandret under innflytelse fra funksjonalistiske ideer. Den mest slående forandringen fra de tidligere utkastene var de to store kontortårnene. venstre|miniatyr|Nobels fredspris utdeling I september 1931 ble grunnsteinen nedlagt, med kong Haakon VII og kronprins Olav til stede, før selve byggingen startet i februar 1933. Parallelt med byggearbeidene ble den gamle forstadsbebyggelsen fra Vika ryddet unna («sanert») for å gi plass. Også byens gamle fornøyelsespark Tivoli måtte vike for en helt ny reguleringsplan som skaffet tomter for salg til oppføring av nye forretningsgårder, et vesentlig grunnlag for finansieringen av rådhuset.
I november 1936 sto hele råbygget ferdig, støpt i armert betong og forblendet med håndbanket tegl i stort format. Enkelte kontoretasjer kunne tas i bruk før krigsutbruddet i 1940. Etter en pause under krigen ble arbeidet gjenopptatt, og innflytting i kontoretasjene kunne skje i 1947, mens arbeidet med utsmykningene ble ferdigstilt.
Den 15. mai 1950 ble Oslo rådhus offisielt innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. I den anledning var det utlyst en komposisjonskonkurranse om festmusikk. Tre verk utmerket seg, og ble oppført under festlighetene. De var skrevet av Ludvig Irgens-Jensen, Eivind Groven og Karl Andersen.«Musikk til et rådhus.» Tobias, 1/2000 (besøkt 6. januar 2014)
Da rådhuset sto ferdig i 1950 avvek det klart fra stilen som da var populær. Teglstein sto i kontrast til stål og glass som arkitektene på den tiden foretrakk og etter rådhuset ble det ikke reist flere bygg i stilen. Stockholm fikk litt tidligere sitt nye rådhus, Stadshuset, oppført i teglstein og tegnet av Ragnar Östberg. Martin Nyrop tegnet rådhuset i København, også det en monumental teglsteinsbygning. Nyrop og Östberg satt i juryen for Oslo rådhus.Folkets kunsthus. D2 (Dagens Næringsliv), 11. september 2015, s. 16
Utsmykning Hvem som skulle stå for utsmykkingen av rådhuset, ble avgjort i flere konkurranser utlyst for norske kunstnere i januar 1937, med ett års leveringsfrist. Totalt åtte malere og sytten billedhuggere ble engasjert. De fleste av arbeidene sto ferdig til åpningen i 1950, selv om skulpturparken på Rådhusplassen ikke ble ferdig før i 1960-årene.
Mange kjente kunstnere bla valgt ut til utsmykningen, som Alf Rolfsen, Axel Revold, Per Krohg, Willi Midelfart, Aage Storstein, Anne Grimdalen, Nils Flakstad, Joseph Grimeland, Nic Schiøll, Per Palle Storm, Dyre Vaa, Ørnulf Bast og Dagfin Werenskiold.
Eksteriøret Vestveggen domineres av Anne Grimdalens store skulptur av Harald Hardråde til hest. Nic Schiølls fremstilling av St. Hallvard pryder fronten mot fjorden. På begge sider av Borggården mot Fridtjof Nansens plass har Dagfin Werenskiold laget polykrome relieffer i tre med motiver fra Edda-diktningen. Joseph Grimeland har laget bronserelieff over inngangsdøra, og «Oslopiken» høyt oppe på veggen. Foran frontfasaden står seks friskulpturer av Per Palle Storm med fremstillinger av bygningshåndverkere – de som bygget rådhuset.
I borggården bak Oslo rådhus er det 16 bemalte relieffer montert på veggen under arkadene (søylegangene). De 2,3 × 2,2 m store og 1 tonn tunge relieffene er innfelt i nisje i murvegg. De er skåret av Dagfin Werenskiold og er kjent som Yggdrasilfrisen. Motivene er hentet fra den norrøne Edda-diktningen som er hovedkilden til vår kjennskap til norrøn mytologi.
Rådhushallen Henrik Sørensen og Alf Rolfsen har stått for utsmykningen av Rådhushallen, som er 31 meter bred, 39 meter lang og ca. 21 meter høy. Gulvet og delvis også veggene er kledd med marmor. Rommets rekke av veggmalerier gir et bilde av nasjonen og byen i mellomkrigstiden og under okkupasjonen, samt viser utviklingen av byens næringsliv med fremveksten av arbeiderbevegelsen. Monarkene og byens skytshelgen St. Hallvard har Alf Rolfsen også benyttet som motiv. St. Hallvard har tre piler i den ene hånden, motivet med tre piler går igjen mange steder i rådhuset, en pil for hver av dem som ble drept, St. Hallvard trellkvinnen han forsøkte å redde og hennes ufødte barn. På veggmaleriet ligger trellkvinnen naken foran St. Hallvards føtter. I den andre hånden har St. Hallvard en møllestein, den skal ha blitt bundet rundt halsens på liket når han ble senket i Drammensfjorden. Over hode på St. Hallvard flyr to svaner.
Oslo Børs skjenket også et maleri av Karl Høgberg, det viser handelslivet i gammel tid med Oslo Børs i sentrum.
Høyt oppe på veggen har Rolfsen også malt kong Haakon VII og kongemaktens symboler: kronen, septeret, rikseplet og sverdet. Her er dessuten malt Magnus Lagabøters Landslov av 1276 som motto: "At logum skal land várt byggja, en eigi at ulogum eyda" (med lov skal landet (vårt) bygges, og ikke med lovløshet ødelegges.)
Joseph Grimeland har laget fire marmor skulpturer, årstidene, over dørene inn til Bankettsalens. I hallen finnes også en liten "brønn" utført i marmor, som var utformet av husets arkitekter Magnus Poulsson og Arnstein Arneberg, dekorert med et marmor relieff av Dagfin Werenskiold av Odin og Mime.
Bystyret Bystyresalen har fra arkitektens side fått den halvsirkulære formen som var innarbeidet for demokratiske forsamlingslokaler. Formen skal kanskje også henspille på rådhusplassen i Siena, en av middelalderens borgerstyrte italienske bystater. Den samme formen går igjen i Fridtjof Nansens plass.
På bystyresalens talerstol finner vi igjen motivet med to svaner, denne gang som en treskjæring.
Salen har innredning av eik og tapeter av rødt ullstoff med et ornament av tre piler innvevd. Pilornamentet er hentet fra byseglet med St. Hallvard. Det mest iøynefallende er det store billedteppet av Else Poulsson, arkitektens niese. Sentralt på teppet troner Oslos skytshelgen St. Hallvard over de syv dyder, med livet i Oslo helt nederst. Kunstnerens ønske var at dette motivet skulle minne byens politikere om etikk og god styringsskikk i vedtakene som ble fattet. Else Poulsson har også tegnet gardinene i rådhuset, med motiv av Christian IV.
Hardråderommet Rommet ligger mot vest opp for Rådhushallen. Axel Revold har tegnet utkastene, mens Ulrikke Greve har vevd en samling tepper («tjeldinger») som skal gjenspeile hvordan man utsmykket representasjonsrom i middelalderen. Det første teppet skildrer Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i England i 1066. Teppet er utført i middelalderstil etter en miniatyr av Matteus av Paris fra 1200-tallet.
På motsatt side henger tepper som skildrer Harald som Oslos grunnlegger.
Munchrommet