thumb|Levninger av søyler ved ruinene av oldtidsbyen Kartago. thumb|Flyfoto av Kartago. I henhold til romersk skrifter sørget romerne for å jevne Kartago til jorden og saltet området for å hindre at Kartago skulle oppstå på nytt. Grunnet byens strategiske betydning er saltingen er usannsynlig, også¨ved at det var en kostbar vare i antikken.
Kartagos historie er historien til oldtidsbyen Kartago ved kysten av Nord-Afrika, i dagens Tunisia. Byen ble opprettet som en koloni av fønikere, og Kartago oppnådde uavhengighet og vokste til en stormakt i den vestlige delen av Middelhavet, med mange kolonier blant annet på Den iberiske halvøy. Byen utfordret den kommende makten i Romerriket, noe som ble den kartagiske sivilisasjonens fall. «Punere» var den romerske betegnelsen på kartagere.
Studiet av Kartagos historie er ofte problematisk. Grunnet at sivilisasjonen ble underkastet og ødelagt av romerne mot slutten av den tredje puniske krig, har svært få kartagiske historiske primærkilder overlevd. Det er noen få antikke oversettelser av puniske tekster til gresk og latin, foruten inskripsjoner på monumenter og bygninger avdekket i Nord-Afrika.Jongeling, K. (2005): The Neo-Punic Inscriptions and Coin Legends. University of Leiden. Prosjektlenken finnes ikke lengre, men Semitic Programme er et tilknyttet program. Imidlertid er det meste av materialet med tilgjengelige primærkilder om kartagisk sivilisasjon blitt skrevet av greske og romerske historikere, som Titus Livius, Polybios, Appian, Cornelius Nepos, Silius Italicus, Plutark, Dio Cassius, og Herodot.
Disse forfatterne kom fra kulturer som alle var i direkte konkurranse, og ofte i konflikt med i Kartago. Grekerne utfordret eksempelvis Kartago for Sicilia,Herodot, V2. ss 165–167 og romerne kjempet i punerkrigene mot Kartago.Polybius, World History: 1.7–1.60 Det er uunngåelig at redegjørelsene om Kartago skrevet av fremmede som besto av betydelig forutinntatthet og fordommer. Nyere utgravninger av antikkens kartagiske steder har avdekket langt mer primærmaterialer fram i lyset. En del av disse funnene motsier eller bekrefter aspekter av det tradisjonelle bildet av Kartago, men mye av materialet er fortsatt uklart og tvetydig.
Bakgrunnen
Begynnelsen Kartago var bare en av rekke fønikiske bosetninger i den vestlige delen av Middelhavet som opprettet som handelskolonier for å lette handelen med fønikiske byer som Sidon, Tyr og andre i Fønikia som lå på kysten av hva som i dag er Syria, Libanon og Israel. På 900-tallet f.Kr. var østkysten av Middelhavet, Midtøsten, befolket av ulike semittiske folkegrupper som hadde bygget om en blomstrende sivilisasjon. Folket som var bosatt i det som i dag er Libanon kalte sitt språk for kanaanittisk, men de ble referert til fønikere av grekerne. Fønikisk språk var meget likt oldtidens hebraisk i en slik grad at det sistnevnte ble benyttet som et hjelpemiddel i oversettelsen av fønikiske inskripsjoner.
thumb|left|Kartagos lokalisering. Fønikiske byer var i stor grad avhengig av handelen både fra landevegen og sjøvegen, og deres byer omfattet et antall betydelige havner i området. For å skaffe et sted for den fønikiske flåten, for å opprettholde det fønikiske handelsmonopolet av områdets naturlige ressurs, eller for utføre handel for seg selv, etablerte fønikerne et antall kolonibyer langs kysten av Middelhavet som strakte seg fra Iberia i vest til Svartehavet i øst. De ble stimulert til å grunnlegge deres byer ved behovet for å revitalisere handelen, samt for å betale de skattene som ble pålagt byene Tyr, Sidon og Byblos av de påfølgende rikene som styre over dem. Samtidig eksisterte det en fønikisk frykt for den voksende greske koloniseringen av den delen av Middelhavet som var egnet for handel. Den opprinnelige fønikiske koloniseringen skjedde i løpet av en tid hvor andre nabokongedømmer (greske, kretiske og hittittiske) gjennomgikk en såkalt mørk tidsalder, det som kalles for «sammenbruddet i bronsealderen».
Sammenbruddet er en karakteristikk som er gitt av de historikere som ser overgangen i Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet fra sen bronsealder til tidlig jernalder som en voldelig, plutselig og kulturell sammenbrudd. Palassøkonomiene rundt Egeerhavet og i Anatolia, som karakteriserte den sene bronsealder, ble erstattet, etter et opphold, av isolerte landsbykulturer i det som kalles for den antikke mørke tidsalder. Det synes blant annet som om det ble knapphet på tinn, en nødvendig faktor i produksjonen av bronse, og førte til en krise. I tillegg var det antagelig også andre faktorer som utløste krisetilstander, blant dem tørke, jordskjelv og folkevandringer. Det var i denne urolige tiden at fønikerne spredte seg utover Middelhavet.
Graden av fønikisk bosetning thumb|80px|left|Fønikisk Tanit-symbol fra Kartago thumb|Steininskripsjon funnet i Kartago (Tunis) Den ledende byen i Fønikia var Tyr som etablerte en rekke handelskolonier langs Middelhavet. I alt etablerte fønikerne rundt 300 kolonier i Tunisia, Marokko, Algerie og Iberia, og i mindre grad på den golde kysten av Libya. Fønikerne manglet befolkningen eller nødvendigheten til å etablere byer som kunne forsørge seg selv, og de fleste byen besto av mindre enn 1000 bosettere. Kartago og noen få andre byer utviklet seg senere til store, selvstendige byer. Fønikerne kontrollerte Kypros, Sardinia, Korsika og Balearene, en øygruppe utenfor kysten av Spania, foruten en rekke mindre besittelser på Kreta og Sicilia, de sistnevnte bosetningene var i pågående konflikt med grekerne. Fønikerne greide å kontrollere Sicilia for en begrenset tid, men deres kontroll strakk seg ikke til innlandet og var begrenset til kun kysten.
De første koloniene ble opprettet langs to strekninger til Iberias mineralrikdommer — langs den afrikanske kysten og på Sicilia, Sardinia og på Balearene. Senteret for fønikernes verden var byen Tyr som fungerte som en økonomisk og politisk midtpunkt. Her endte handelen over land fra Østen, silkeveien og røkelseveien. Betydningen og makten til Tyr begynte å svinne hen etter tallrike beleiringer og til slutt dens ødeleggelse ved Aleksander den store, og rollen som den ledende fønikiske sentrum gikk videre til Sidon, og til slutt til Kartago. Hver koloni betale skatt til enten Tyr eller Sidon, men ingen av moderbyene hadde noen faktisk kontroll over koloniene. Dette endret seg med veksten til Kartago ettersom kartagerne utpekte sine egne fullmektige som styrte byene. Kartago beholdt mye av den direkte kontrollen over koloniene. Denne politikken resulterte i et antall av iberiske byer som stilte seg på romersk side under de puniske krigene.
Handelen Antikke kilder er enige om at Kartago hadde blitt kanskje den rikeste byen i verden ved sin handel og næringsliv, men få levninger gjenstår grunnet denne rikdommen. Dette har antagelig sin årsak at det meste var reist i materialer som lett forvitret, tekstiler, ubearbeidet metall, mat, og slaver. Byens handel i fabrikkerte varer var kun deler av Kartago forhandlet. Det kan ikke være tvil om at den mest fruktbare handelen var hva som ble gjort med fønikerne i Midtøsten hvor tinn, sølv, gull og jern ble kjøpt for forbrukervarer.Encyclopædia Britannica Online
Opprettelsen av Kartago thumb|«Dido bygger Kartago», maleri ved J.M.W. Turner (1815) Kartago ble opprettet av fønikiske bosettere fra byen Tyr. De brakte med seg sin hjemlige bygud Melqart. Filistos av Syrakus, en gresk historiker fra Sicilia, daterer grunnleggelsen av Kartago til rundt 1215 f.Kr. Den romerske historikeren Appian daterer grunnleggelsen til rundt 50 år tidligere til før Trojakrigen, det vil mellom 1244 og 1234 f.Kr., i henhold til kronologien til den greske matematikeren Eratosthenes. Den romerske poeten Vergil tenkte seg at byens grunnleggelse sammenfalt med slutten på Trojakrigen. Det er imidlertid mest sannsynlig at byen ble opprettet en gang mellom 846 og 813 f.Kr.Lancel, Serge (1994): Carthage: A History, Blackwell Pub ISBN 1-57718-103-4, ss. 21-31
Grunnleggelsesmyte I henhold til tradisjonen ble byen grunnlagt av dronning Dido (eller Elissa eller Elissar) som flyktet fra Tyr grunnet mordet på hennes ektemann i et forsøk fra hennes yngre bror, kongen av Tyr, til øke sin egen makt. En rekke grunnleggelsemyter har overlevd gjennom gresk og romersk litteratur.
Dronning Elissar thumb|right|«Æneas forteller om Trojakrigen til Dido», maleri av Pierre-Narcisse Guérin (1815.) thumb|«Didos død», maleri av Andrea Sacchi (1599–1661) Dronning Elissar eller Elissa, og som i senere redegjørelser ble kalt for Dido, var en prinsesse fra Tyr som grunnla byen Kartago. Ved dens høyde ble hennes metropolis kalt for «den skinnende byen», og hersket over 300 andre byer rundt om i det vestlige Middelhavet.
Som prinsesse av Tyr giftet Elissar seg med ypperstepresten av byen. Han var meget rik og nøt stor respekt blant byens borgere. Detaljer om hennes liv er tynne og selvmotsigende, men det følgende kan bli avledet fra ulike kilder. I henhold til den romerske historikeren Junianus Justinus på 200-tallet e.Kr. var prinsesse Elissar datteren av kong Matten av Tyr (også kjent som Muttoial eller Belus II). Da han døde ble tronen likeverdig delt mellom henne og hennes bror Pygmalion (ikke til å forveksles med den greske skulptøren av samme navn). Hun giftet seg med sin onkel Acherbas (også kjent som Sychaeus), yppersteprest av Melqart. Han hadde både autoritet og en rikdom som var lik kongens. Pygmalion var en tyrann som elsket både gull og intriger, og begjærte autoriteten og rikdommen til Acherbas. Han fikk Acherbas myrdet i tempelet og greide å holde ugjerningen skjult fra sin søster i lang tid ved å fortelle henne løgner om hennes ektemanns død. På den samme tiden krevde folket i Tyr en enkel monark, noe som førte til meningsforskjeller i den kongelige familie.
Etter å ha lært sannheten flyktet Elissar fra Tyr med ektemannens gull og greide å overtale de skipene fra Tyr som ble sendt ut for å forfølge henne til å slutte seg til henne. Da hennes skip ble erobret av skipene fra Tyr, truet hun med å kaste gullet over bord og la flåtens kaptein møte hennes brors raseri om de feilet sitt oppdrag. De valgte da å slå seg sammen med henne, og den samlede flåten seilte videre vestover. Elissar seilte til sist til Afrika etter en kort opphold på Kypros hvor hun reddet 80 jomfruer fra et tempel. Hun krevde land til å etablere en ny by fra kongen av en libysk eller berbiske stamme som levde i nærheten av Byrsa, som ligger overfor havnen i gamle Kartago, etter å ha nådd fram til Afrika. Hun ble fortalt at hun skulle få beholde så mye landområder som hun kunne greie å dekke med en oksehud, og hun lot klokt en oksehud kuttes opp i smale striper og fikk den deretter strukket ut til hele Byrsa ble dekket. Den opprinnelige byen Kartago ble dannet på dette stedet. Den historiske nøyaktigheten er tvilsom og antagelig avledet av navnet Byrsa høres likt ut som det greske ordet βυρσα som betyr oksehud.
Da den libyske kongen senere søkte om få gifte seg med henne, noe som ville ha ført til at den nye byen ble underlagt kongen, valgt hun etter sigende å ta sitt eget liv.
Dronning Dido I Æneiden lar Vergil gjengi en fortelling om hvordan dronning Dido av Kartago, som hadde blitt et blomstrende kongedømme hennes styre, møte den trojanske helten Aineias som selv hadde flyktet fra herjingen av Troja med en liten gruppe av trojanere for å bosette seg i Vesten. Dido og Aineias blir forelsket i hverandre, men når trojanerne forlater Kartago til fordel av Italia, noe som er deres skjebne, begår Dido selvmord. På samme tid forbanner hun Aineias og alle hans etterkommere og landsmenn, de framtidige romere.
Koloni av Tyr thumb|Deler av ruinene av Kartago.