Hertugdømmet Westfalen (tysk: Herzogtum Westfalen) var et territorium i det tysk-romerske rike som besto fra 1180 til 1803. Hertugdømmet tilhørte Kurfyrstedømmet Köln, fra 1512 som en del av den kurrhinske rikskrets. Geografisk lå landet sør for det westfaliske lavlandet, og i tillegg til de fruktbare slettene i Soester Börde, omfattet det en betydelig del av Sauerland.
Området var opprinnelig en del av stamhertugdømmet Sachsen (804–1260). Etter delingen av Sachsen 11. april 1180 ble hertugrettighetene til det westfalske landskapet overført erkebiskopen av Köln, noe som var den sentrale forutsetning for utviklingen av landet. Hertugdømmet omfattet først et lite område sør for elven Lippe. Over tid utviklet erkebiskopene de opprinnelige hertugrettigheter – som framfor alt var en herskerrett over mennesker – til å bli en territorialrett over et lukket område. Slik rådde erkebiskopene først over geografisk atskilte områder, særlig i nord og øst, men også i sørvest. Kjøpet av det mellomliggende grevskapet Arnsberg i 1368 gjorde området geografisk sammenhengende. Etter Soestfeiden (1444–1449) stoppet utvidelsen av territoriet opp og hertugdømmets grenser forble i hovedsak uendret helt til frem oppløsningen av det tysk-romerske rike i 1803.
I statsrettslig forstand var landet en anomalitet, da området var et geistlig territorium bare ved at kurfyrsten av Köln var lensherre i egenskap av hertug av Westfalen. Liksom Vest Recklinghausen forble hertugdømmet geografisk atskilt fra Erkestiftet Köln. Forsøket på å kjøpe grevskapet Mark og hertugdømmet Berg for å gjøre Köln og Westfalen til et geografisk sammenhengende område, mislyktes til slutt under erkebiskop Dietrich II von Moers (1414–1463).
Selv om landet forfatningrettslig var underlagt erkebiskopene i Köln, viste forfatningspraksisen at det var et uavhengig territorium. Hertugdømmet var bare i prinsippet en kirkestat. Både adelskapet og byborgerne, og da særlig adelen som stilte i landdagen, fikk gjennomslag for en betydelig medbestemmelsesrett, og avverget absoluttistiske tendenser på 1600- og 1700-tallet.
Slutten på det gamle tysk-romerske riket, med avskaffelsen av de geistlige territoriene den 25. februar 1803, betød også slutten på hertugdømmet. Området falt inn under landgrevskapet Hessen-Darmstadt og ble etter forskjellige mellomliggende faser innlemmet i Landgrevskapet Hessen-Kassel. De fleste klostre og stift ble sekularisert umiddelbart etter maktovertagelsen. I 1816 ble hertugdømmet og seks tilgrensende geistlige stater innlemmet i den prøyssiske provinsen Westfalen.
Utenfor eksklaven Volkmarsen (ca. 30 km²) og kondominatet Valbert (ca. 65 km²), hadde hertugdømmet på begynnelsen av 1800-tallet et areal på 3 715 km². Det var således betydelig større enn Erkestiftet Köln. Antall innbyggere var 110 000 i 1802.
Landskapet Westfalen og dets grenser gjennom tidene
thumb|Historisk kart over den nederrhinsk-westfalisk rikskrets fra 1710. Hertugdømmet er vist med lilla farge nederst til høyre Westfalen er et historisk landskap i den midterste og vestlige delen av Tyskland, som opprinnelig var en del av stamhertugdømmet Sachsen (804–1260). Den 11. april 1180 ble dette landskapet gjennom Gelnhausenerklæringen gitt status som et selvstendig hertugdømme – hertugdømmet Westfalen, hvor hertugtittelen ble tildelt Erkebiskopen av Köln. Tildelingen ble gitt av keiser Fredrik I av Det tysk-romerske rike, og omfattet da et lite område sør for elven Lippe. Over et lengre tidsrom utvidet erkebiskopene sine opprinnelige hertugrettigheter til et stadig større territorium.
Fra 1807 til 1813 var Kongeriket Westfalen et napoleonsk kongedømme, satt opp av Napoleon Bonaparte og hans bror Jérôme Bonaparte. Dette kongedømmet befant seg nordøst for det tidligere hertugdømmet av samme navn, men deler av det regnes likevel som en del av den historiske regionen Westfalen.
I 1813 ble området okkupert av Preussen, som i 1816 opprettet provinsen Westfalen. Da Preussen ble oppløst i 1947, ble Westfalen en del av den nåværende tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. For en mer inngående beskrivelse av andre tidsperioder i Westfalens historie, henvises det til hovedartikkelen Westfalen.
Denne artikkelen kan også leses som en del av historien til det tysk-romerske rike (962–1806). Tyskland er en føderal stat, hvor delvis autonome delstater har sine egne separate regjeringer. Opp gjennom historien har Westfalen vært en del av flere slike føderasjoner.
Geografi thumb|Westphalia Ducatus fra Theatrum Orbis Terrarum, sive Atlas Novus in quo Tabulæ et Descriptiones Omnium Regionum, Editæ a Guiljel et Ioanne Blaeu (1645) thumb|left|Det fjelldekte Sauerland utgjorde den største delen av hertugdømmet Territoriet omfattet på slutten av 1700-tallet den nåværende Kreis Olpe og nesten hele den nåværende Hochsauerlandkreis. I tillegg omfattet det deler av den nåværende Kreis Soest og – fra den nåværende Märkischer Kreis, byene Menden og Balve, såvel som bydelen Sümmern i Iserlohn. Øst for den nåværende grensen til Westfalen lå ekslaven Volkmarsen. Byen Lippstadt stod utenfor, og det samme gjorde Soest etter Soestfeiden. Området omkring Valbert var et kondominium som ble delt mellom grevskapet Mark og hertugdømmet Westfalen.
Hertugdømmet grenset i nord til elven Lippe og til Fyrstbispedømmet Münster. I nordøst lå Fyrstbispedømmet Paderborn, i sørøst Waldeck, Niederhessen og det hessiske innlandet, i sør grevskapet Wittgenstein og besittelsene Nassau-Siegen. I vest grenset det mot Wildenburger Land, hertugdømmet Berg, grevskapet Gimborn, grevskapet Mark og grevskapet Limburg.
Etter beregninger foretatt av den første presidenten i provinsen Westfalen, Ludwig von Vincke, på begynnelsen av 1800-tallet, hadde hertugdømmet et areal på 62 prøyssiske kvadratmil eller 3 488 km². Nyere beregninger gir uten hensyn til eksklaven Volkmarsen (ca. 30 km²) og kondominatet Valbert (ca. 65 km²) et areal på 3 715 km². Hertugdømmet var således betydelig større enn Erkestiftet Köln.
Elver thumb|Elven Ruhr har gitt navn til Ruhrområdet Helt i nord, nord for byen Soest, rant grenseelven Lippe i en østlig retning. Sør for byen Soest, gjennom den nordlige delen av Sauerland, rant elven Ruhr – med sine tallrike sideelver, vestover inn i hertugdømmet. Blant sideelvene var Möhne, nordøst for Ruhr, som idag fyller den kunstige innsjøen Möhnetalsperre. Andre sideelver på Ruhrelvens sørlige side er Ennepe, Volme, Baarbach, Hönne (med sideelven Oese), Röhr (med sideelven Sorpe), Wenne, Henne, Valme, Elpe og Neger. I den sørvestlige delen av hertugdømmet rant elven Lenne, med sideelvene Bigge og Veischede.
Fjell Den fjelldominerte delen i sør utgjorde omkring 83 % av arealet, og var en del av landskapet Sauerland. Området var rik på skog og metallforekomster, og lite egnet til landbruk. En liten, nordlig del befant seg i det westfaliske lavlandet. Der var byene Werl, Erwitte og Geseke forbundet gjennom Hellweg. Hellwegbörde i lavlandet og den i sør tilsluttende fjellkjeden Haarstrang, var og er svært fruktbar. I nærheten av Werl, Westernkotten og Sassendorf var det mange saltkilder.
Historie Westfalen og Erkebispedømmet Köln i middelalderen thumb|Anno II med modeller av klostre som han har grunnlagt (Vita Annonis Minor, frem til 1803 i kloster Grafschaft, senere i Universitäts- und Landesbibliothek Darmstadt)
Erkebispene av Kölns forbindelser med Westfalen går tilbake til karolingertiden. Under riksforsamlingen i Paderborn i året 777 ble erkebispen av Karl den store tildelt oppgaven å kristne Sauerland helt til Siegen og den østlige delen av Hellwegregionen. Størrelsesmessig egnet området seg til å utgjøre et eget bispedømme med sete i Soest, men erkebiskopene foretrakk å beholde territoriene under den egne kirkelige forvaltningen. Dermed strakk Erkebispedømmet Köln seg fra Rhinland til de sørlige delene av Westfalen. Nord for elven Lippe grenset området til Münster bispedømme (grunnlagt 800), i øst ved Geseke til det i året 799 grunnlagte Paderborn bispedømme (fra 1930 erkebispedømme) og i sør til Mainz bispedømme (grunnlagt 343).
Misjonen som utgikk fra Köln, ga tidlig opphav til en kirkelig organisasjon. I noen få ursogn, deriblant i Soest, Wormbach ved Schmallenberg og Hüsten, ble det i tidens løp grunnlagt datterkirker.
Kirken overtok en rekke adels- og krongods for å finansiere bygg av kirker og forsørging av prester. Resultatet ble at den nye kulten styrket sin stilling, og erkebispene av Köln fikk snart en utstrakt innflytelse i regionen. Deler av godsoverdragelsene ble benyttet til klostre og kirkestift. I 1014 overtok erkebiskopen ansvaret for det eksisterende kanonissestiftet Geseke. På initiativ av erkebiskopen grunnla munker fra Siegburg benediktinerabbediet Kloster Grafschaft i 1072. I 1170 ble Kloster Bredelar grunnlagt for nonner innen premonstratenserordenen, men klosteret ble i 1196 omdannet til bruk for cisterciensermunker. Også klostergrunnleggelsene bidro i stor grad til å styrke Kölns posisjon i Westfalen. I tillegg kom en betydelig del av godsene under direkte kontroll av kirken i Köln slik at den omkring år 1100 satt på omfattende jordeiendommer i og rundt Soest, Körne ved Dortmund, Belecke, Recklinghausen, Menden, Hagen, Schwelm, Medebach og i Olpe. Köln mistet senere enkelte av disse besittelsene, eksempelvis i Schwelm, Dortmund og Hagen, men de gjenværende utgjorde i høymiddelalderen grunnlaget for utvidelsen av Kölns territorier i Westfalen.
Territoriets dannelse og utvikling frem til 1368 thumb|Gelnhausenerklæringen i Kölns historiske arkiv (29x42 cm) thumb|Hyllest av marskalken av Westfalen. Avbilding fra Soester Nequambuch i Gerichtsmuseum Bad Fredeburg Opprinnelsen til hertugdømmet Westfalen lå i erkebiskopene av Kölns maktbestrebelser fra 1100-tallet av. I konkurranse med den regionale adel bygde eller kjøpte de opp borger – deriblant Burg Volmarstein ved Wetter i år 1100 og i 1120 Burg Padberg i Padberg utenfor Marsberg. Grevene av Werl og grevskapet Arnsberg var svekket og dette ble avgjørende viktig for ekspansjonsmulighetene i Westfalen. I året 1102 kjøpte erkebiskop Friedrich I von Schwarzenburg opp Hachen ved Sundern i Sauerland og Werl fra grevene av Werl. Byen Arnsberg ble erobret av erkebiskop Friedrich I i 1102, og grev Friedrich von Arnsberg tvunget til å avse halvdelen av sitt grevskap til Köln. Senere ble både Rüthen og grevskapet Volmarstein med Schwelm og Hagen kjøpt opp. I året 1164 ble byen Arnsberg på ny erobret av erkebiskop Rainald av Dassel, og grevene av Arnsberg ble tvunget til å anerkjenne Lensherredømmet Köln.
Erkebispene var i lang tid uten full herskerrett over flere av besittelsene i regionen. Under Otto I av Det tysk-romerske rike, som også var hertug av Sachsen, var den østlige delen av Stamhertugdømmet Sachsen blitt overdratt til adelsslekten Billung. Sør for Lippe skjedde det ingen overføring av retter; der gjorde den saksiske kongen fortsatt krav på hertugretten. Grevene av Werl oppfattet seg som stedfortredere for hertugene i dette området og de familiære bindingene til keiserhuset forsterket dette kravet. Etter slutten på den ottoniske linje ble ikke hertugrettene i denne delen av Stamhertugdømmet Sachsen tildelt på nytt. Slekten Billung forsøkte i lengre tid forgjeves å hevde sine krav på hele hertugdømmet, men det var ikke før Henrik Løve overtok at hele Stamhertugdømmet Sachsen ble anerkjent som et eget, sammenhengende område.