thumb|Bantu-bønder fra Kismaayo i Somalia thumb|Omtrentlig område for bantuspråk i Afrika. Bantu er en generell betegnelse på mer enn 400 ulike etniske grupper i Afrika, fra Kamerun til Sør-Afrika. De har et felles språk, bantuspråk, og i mange tilfelle felles sedvaner.
Inndeling Bantuene kan inndeles i tre hovedgrupper: de østlige bantuene mellom Uganda og Zambezi, de sørlige bantuene i Sør-Afrika og de vestlige bantuene i vestre Sentr-Afrika.
Østlige bantufolk Folkene ganda, karagwe, kikuyu, nyanja og yao tilhører den østlige gruppen. I tradisjonell økonomi og samfunn inntar kvegdrift en sentral plass. Buskap utgjør et statussymbol, mens jordbruk er den viktigste næringen. Med tiden er dyrking av jordbruksprodukter for salg (kaffe, bomull med mere) fått stor betydning.
Sørlige bantufolk Zuluene, xhosaene, swaziene, tswanaene, shonaene og hereroene tilhører den sørlige gruppen. Også her er hovednæringen jordbruk, og buskapshold inntar en lignende plass i økonomien som hos de østlige bantuene. I moderne tid har lønnsarbeid, særskilt i de hvites jordbruk, industri og gruvedrift, blitt mer omfattende, i den grad at opptil 75 % av de arbeidsføre menn kan arbeide langt fra sine hjemsteder.
Svarte afrikanere ble tidligere kalt «bantus» av det sørafrikanske apartheidregimet, og begrepet har dermed et svært negativt fortegn i Sør-Afrika.
Vestlige bantufolk Til de vestlige bantuene hører folkene i den sørlige delen av Kongo-Kinshasa og Angola, luba, kuba, lunda, med flere, samt de fleste folkegruppene i det nordlige Kongo-Kinshasa og Gabon: teke, fang, nkundo og andre. I dette området er kvegdrift umulig på grunn av sovesyke, og de vestlige bantufolkene har derfor vært mer ensidig henviste til jordbruk og jakt.
Historie Språklige likhetstrekk i hele bantuområdet tyder på at bantufolkene spredte seg sørover på kontinentet i relativt sen tid. Ekspansjonens begynnelse er vanskelig å tidfeste, men de fleste forskere regner med at det må vært tidlig i vår tidsregning etter Kristus, og at bantufolkene fortrengte og til en viss grad absorberte den tidligere befolkning av sanfolk, pygméer og andre sener forsvunne folkegrupper. Bantufolkenes spredning synes å ha sammenfalt med jernalderens inntog i Afrika, og med at nye nytteplanter begynte å bli dyrket, som forskjellige banansorter og tidligere ukjente rotfrukter av sørøstasiatisk opphav. Slik ble urskogene mulige jordbruksområder og var ikke lengre ubeboelige for åkerbrukende folk. Bantufolkenes vandring sørover har pågått i flere bølger. I Sør-Afrika ble videre ekspansjon stanset av de hvite kolonistene på 1600-tallet.
Se også Bantuspråk Bantustan Bantusomaliere
Litteratur Schapera, I. (red.): The Bantu-Speaking Tribes of South Africa. 1959: Routledge & Kegan Paul, London.