Den spanske arvefølgekrigen (1701–1714) var en stor europeisk konflikt som ble utløst i 1701 da den siste spanske Habsburg-kongen, den svakelige og barnløse Karl II, døde. Han hadde styrt over et enormt globalt rike, og spørsmålet om hvem som skulle etterfølge ham hadde skapt vanskeligheter for ministre over hele Europa. Forsøk på å løse problemet ved å dele riket mellom kvalifiserte kandidater fra kongehusene i Frankrike (huset Bourbon), Østerrike (huset Habsburg) og Bayern (huset Wittelsbach) mislyktes, og på sitt dødsleie hadde Karl II gitt hele den spanske arven til Filip, hertug av Anjou, som var den nest eldste sønnesønnen til kong Ludvig XIV av Frankrike. Med Filip som hersker av Spania ville Ludvig XIV sikre seg store fordeler for sitt dynasti, men mange statsmenn vurderte og fryktet et dominerende Bourbon som en farlig trussel for stabiliteten i Europa og noe som ville dramatisk svekke den eksisterende maktbalansen.
Ludvig XIV hadde gode grunner til å akseptere sin sønnesønn på den spanske tronen, men han tok en rekke kontroversielle beslutninger: han sendte tropper for å sikre de spanske Nederlandene (buffersonen mellom Frankrike og De forente Nederlandene); han forsøkte å dominere den spansk-amerikanske handelen på bekostning av engelske og nederlandske handelsmenn; og han nektet å fjerne Filip fra arverekkefølgen til den franske tronen, og således åpne for muligheten at Frankrike og Spania i framtiden kunne bli forent under én enkelt mektig monark. Som mottiltak til Ludvig XIVs voksende dominans, gikk England,Acts of Union 1707 (Unionsloven av 1707) forente England og Skottland i en politisk union kalt Storbritannia De forente Nederlandene og Østerrike – sammen med deres allierte i det tysk-romerske rike – inn i et politisk og militært samarbeid som ble kalt for Grand Alliance (1701), eller storalliansen (Augsburgligaen), og støttet keiser Leopold I av Det tysk-romerske rikes krav på hele den spanske arven for sin nest eldste sønn, erkehertug Karl. Ved å støtte Habsburg-kandidaten (kjent for sine tilhengere som kong Karl III av Spania) søkte hvert medlem av koalisjonen å redusere Frankrikes makt og innflytelse, sikre deres egne territoriale og dynastiske sikkerhet, og gjenopprette og utbedre handelsmulighetene de hadde hatt under Karl II av Spania.
Østerrikerne, nederlenderne og de engelske allierte erklærte formelt krig i mai 1702. Ved 1708 hadde hertugen av Marlborough og prins Eugene av Savoia sikret seier i de spanske Nederlandene og i Italia, og hadde beseiret Ludvig XIVs allierte Bayern. Frankrike sto overfor invasjon, men enheten til de allierte brøt sammen først. Med storalliansen beseiret i Spania førte krigens død og kostnader til sorg og målene delte seg. Da toriene kom til makten i Storbritannia i 1710 hadde partiet en målsetting om få avsluttet krigen. Franske og britiske ministre forberedte grunnen for en fredskonferanse og i 1712 opphørte Storbritannia krigsoperasjonene. Nederlenderne, østerrikerne og de tyske statene fortsatte krigen for å styrke sine egne forhandlingsposisjoner, men ble beseiret av marskalk Villars og ble tvunget til å akseptere en britisk-fransk mellomkomst. Ved vilkårene i freden i Utrecht (1713) og freden i Rastatt (1714) ble det spanske riket delt mellom de store og de mindre maktene. Østerrikerne mottok det meste av Spanias tidligere europeiske riker, men hertugen av Anjou beholdt Spania på Den iberiske halvøy og de spanske besittelsene i Amerika, etter å ha oppgitt sin arverett til den franske krone. Han regjerte som kong Filip V av Spania. Den europeiske maktbalanse ble sikret.
Norsk deltakelse Danskekongen leide ut styrker til sjømaktene England og Nederland. Blant annet var det 1. Bergenhusiske infanteriregimentet med. Hertugen av Marlborough mente han ville ha tapt flere av sine slag om det ikke hadde vært for den dansk-norske styrken. De deltok blant annet i slaget ved Ramillies, som var et av de avgjørende slagene. Frankrike fryktet en økt dansk-norsk involvering, og betalte subsidier til Sverige for å holde Danmark-Norge stangen. Norge deltok ikke bare med soldater, også handelsflåten var aktiv. Det ble et stort behov for norske handelsvarer, særlig med norsk treverk til nederlenderne og britene. Da tømmer var vesentlig for å bygge krigsskip ga det gode priser.Aanmoen, Oskar (9. mai 2016): «Den spanske arvefølgekrigen og Danmark-Norge», Historiebloggen
Bakgrunn miniatyr|left|300px|Grensene i Europa etter freden i Rijswijk, og før den spanske arvefølgekrig På slutten av 1690-tallet hadde den økende dårlige helsen til kong Karl II av Spania ført til stadige bekymringer for problemene med hans manglende etterfølger, et problem som lå under det meste av europeisk diplomati for flere tiår. Ved slutten av 1600-tallet var Spania ikke lenger en ledende verdensmakt i Europa, men det spanske imperiet – i all vesentlighet et enormt forbund som dekket kloden, og som spanjolene pleide å referere til som et «monarki» – forble vesentlig og utholdende.Storrs (2006): The Resilience of the Spanish Monarchy 1665–1700, s. 7, 231Kamen (2001): Philip V, s. 15 Foruten Spania besto de øvrige spanske besittelsene i Europa av Balearene (øygruppen i middelhavet bestående av Mallorca, Menorca, og de pityuiske øyer), de spanske Nederlandene, hertugdømmet Milano, Sicilia, kongedømmet Napoli, Sardinia, Finale (dagens Liguria) og klientstaten Stati degli presidii ved kysten av Toscana. De oversjøiske besittelsene besto av Filippinene, spansk Vestindia (Antillas Españolas), Florida, og store deler av Nord- og Sør-Amerika, og flere byer i Nord-Afrika. Det spanske imperiet var i nedgang, men forble det største av de europeiske oversjøiske rikene, og var fortsatt aktivt og innflytelsesrikt på den europeiske og globale scenen.Storrs: Spanish Monarchy, s. 15–16
Karl II hadde blitt konge som følge av at hans far, Filip IV av Spania, døde i 1665, men Karl II var det fatale resultatet av stor innavl i det spanske habsburgdynastiet, preget av omfattende fysisk, intellektuell og følelsemessige funksjonshemminger, og han var selv fullstendig ute av stand til å avle en arving. Han hadde hyppige epileptiske anfall og var hjemsøkt av hallusinasjoner. Han var nesten døv, blind, lam og tannløs da han døde i 1700. Kroppen var full av svulster og oppsamlet vann. Han var den siste mannlige etterkommer av det spanske habsburgdynastiet og hadde levd langt lengre enn noen hadde forventet.Haraldsen, Ingunn (19. april 2009): «Innavl til kongelig besvær», Forskning.no
Da freden i Rijswijk førte til en slutt for niårskrigen (1688–1697) mellom Frankrike og den såkalte storalliansen (Augsburgligaen), vendte de europeiske statsmennene sin oppmerksomhet til problemet til den spanske etterfølgelsen før Karl II var død. Til syvende og sist var de fremste rivalene til å arve den spanske tronen arvinger og etterkommere av kong Ludvig XIV av Frankrike fra huset Bourbon, og den østerrikske habsburgeren keiser Leopold I av Det tysk-romerske rike. Begge var svigersønner av Filip IV av Spania og sønnesønner av Filip III av Spania. Begge var sterke i sin overbevisning om deres rett til å arve tronen. Imidlertid var arven så enorm stor at om det skjedde ville det øke enten fransk eller østerriksk politisk makt på så dramatisk vis at det truet europeisk maktbalanse og hegemoni, og var således av den ytterste betydning for Europa som helhet.McKay & Scott (1984): The Rise of the Great Powers, s. 54Ingrao (1979): In Quest and Crisis: Emperor Joseph I and the Habsburg Monarchy, s. 105
Rivaliserende krav på den spanske trone thumb|170px|Portrett av Ludvig XIV (1638–1715). Oljemaleri av Hyacinthe Rigaud ca. 1701. Den spanske arvefølgekrigen var den franske kongens siste krig. I motsetningen til den franske trone kunne den spanske bli arvet av eller via en kvinne i mangelen av en direkte mannlig arvtaker.Wolf (1968): Louis XIV, s. 493 Den neste i rekken etter Karl II var derfor hans to søstre, Maria Theresia den eldre, og Margaret Theresa. Maria hadde giftet seg med Ludvig XIV i 1660 og med ham hadde hun en sønn, arveprinsen Ludvig, Le Grand Dauphin. Om det hadde vært et spørsmål om arvelige rettigheter var det Le Dauphin som ville ha vært den antatte arvingen til det spanske monarki, men Maria hadde gitt avkall på sitt krav på tronfølge for å få tilbakebetalt medgiften som tilsvarte en halv million britiske gullkroner (en gullkrone = fem shillinger).Ingrao (1979): The Habsburg Monarchy, s. 105; Kamen (1969): The War of Succession in Spain, s. 1
Testamentet til hennes far, Filip IV, tok opp dette avkallet og testamenterte hjemfallsrett av alle de spanske besittelser til sin yngre datter Margaret. Imidlertid benyttet de franske delvis unnskyldningen at medgiften som var lovet til Maria hadde aldri blitt betalt, og insisterte på at hennes avkall på tronen ikke var gyldig. Det var heller ikke klart om en prinsesse hadde lov til å gi avkall på rettighetene til sine ufødte barn.Wolf (1968): Louis XIV, s. 493; Chandler (2003): Marlborough, s. 50
Leopold I giftet seg med Margaret Theresa i 1666. Da hun døde i 1673 hadde hun etterlatt seg en levende arving, Maria Antonia, som i 1685 giftet seg med Max Emanuel, kurfyrste av Bayern. Kort tid før sin død i 1692 fødte hun en sønn, Josef Ferdinand. Da hun giftet seg hadde Maria formelt gått med på å oppgi sine rettigheter til den spanske tronen til fordel for Leopold Is sønner fra hans tredje ekteskap: den eldre erkehertug Josef (født 1678), som kom til å etterfølge Leopold I som tysk-romersk keiser og som hersker av de østerrikske Habsburg-landene, og den yngre erkehertug Karl VI, som Leopold I fremmet som kandidat til å arve den spanske tronen.Ingrao (1979): The Habsburg Monarchy, s. 105; McKay & Scott (1984): The Rise of the Great Powers, s. 55 Imidlertid var det avkall som var påført Maria Antonia udiskutabelt og ikke anerkjent i Spania hvor statsrådet isteden ønsket velkommen prospektet Josef Ferdinand – et barnebarns barn av Filip IV – som arving til hele imperiet. Bayerns krav fikk også støtte fra de maritime stormaktene England og de forente Nederlendene, som til tross for garantier til Leopold I i allianseavtalene av 1689, anerkjente at huset Wittelsbach ikke innebar noen trussel for maktbalansen i Europa.Wolf (1962): The Emergence of the Great Powers, s. 60; Ingrao (1979): The Habsburg Monarchy, s. 105; Spielman (1977): Leopold I, s. 170–172
Om han så valgte kunne Ludvig XIV tvinge sin vilje på Spania med våpenmakt, men niårskrigen hadde vært en umåtelig drenering av Frankrikes ressurser. I tillegg hadde Leopold Is krig med de osmanske tyrkere på Balkan under den store tyrkiske krig kommet nær sin vellykte avslutning, og keiseren ville snart komme i en posisjon hvor han kunne overføre sin energi til vesten og understøtte sitt krav på arve den spanske tronen. For å få støtte vendte Ludvig XIV seg til sin langvarige rival Vilhelm av Oranien, som både var nederlandsk stattholder og konge av England (som Vilhelm III). England og de forente Nederlendere hadde sine egne kommersielle, strategiske og politiske interesser innenfor det spanske imperiet, og de var ivrige etter å komme tilbake til fredelig handel. Imidlertid var de maritime statsmaktene i en svekket tilstand og begge hadde redusert sine militære styrker ved niårskrigens konklusjon. Ludvig XIV og Vilhelm III forsøkte derfor å løse problemet om spansk etterfølgelse ved forhandlinger, basert på prinsippet om deling (i begynnelsen uten tidligere referanse til domstoler i verken Spania eller Østerrike) som ville få effekt etter Karl II var død.Clark (1971): From the Nine Years War to the War of the Spanish succession, s. 382–283; McKay & Scott (1984): The Rise of the Great Powers, s. 54–5; Wolf (1962): The Emergence of the Great Powers, s. 59–60
Avtaler om deling thumb|170px|Portrett av Leopold I, tysk-romersk keiser (1640–1705). Ukjent maler.