miniatyr|Soloppopgang sett fra Verdensrommet. Illustrasjonen er inspirert av filmens åpninsscene. 2001: En romodyssé er et britisk-amerikansk science fiction-eventyr fra 1968 regissert av Stanley Kubrick. Filmens handling begynner i en tid der menneskeheten fremdeles befinner seg på apestadiet. Deretter flyttes handlingen til romalderen. Et romskip er på vei til planeten Jupiter for å undersøke noen mystiske signaler som de tror kan være tegn på utenomjordisk liv. Hovedrollen spilles av Keir Dullea.
Historien er delvis basert på ulike noveller av medforfatter Arthur C. Clarke, men novellen The Sentinel (1951) gjenkjennes mest. Novellene ble utvidet til en roman som var grunnlag for filmmanuset. Ut fra samarbeidet mellom Kubrick og Clarke, skapte Kubrick filmen og Clarke skrev romanversjonen. Denne romanen vokste etter hvert til den såkalte Space Odyssey-bokserien. Kubrick var svært inspirert av den kanadiske kortfilmen Universe (1960) av Roman Kroitor og Cole Low. Kubrick leide Low og Douglas Rain til å bidra på 2001.
Filmen bærer preg av å være en kunstfilm, så store deler av den har ingen tydelig handling. Den er kjent for bruk av musikk som gir den dels et koreografert eller operaktig preg. 2001 beskrives som visuelt overveldende med sine banebrytende spesialeffekter, og samtidig kjølig, pretensiøs og ubegripelig. Den gir et mer optimistisk inntrykk enn Kubricks foregående filmer. Filmen tematiserer tid og er en blanding av realisme, poesi, vitenskap og symboler. Filmen gjør ingen forsøk på å vise utenomjordisk liv bortsett fra en sort monolitt. 2001 omtales som et mesterverk. Kubrick avsto fra å forklare historien i 2001. Estetikk og teamtikk utviklet i 2001 gjenbrukte Kubrick på forskjellige måter i senere filmer. For eksempel perfekt utformet scenografi, presis koreografi og vekt på balanse i fremstilling på bekostning av historie.
Det britiske filmtidsskriftet Sight and Sound (utgitt av British Film Institute) hadde i 2022 en avstemning blant filmregissører og 2001 ble da rangert som den beste filmen noen gang. Den er med i boken 1001 filmer du må se før du dør. Etter dårlig mottakelse på premieren klippet Kubrick den ned fra 162 til 140 minutter ved å gjøre scener kortere uten å fjerne noe innhold av betydning. Filmen var den bestselgende i Nord-Amerika i 1968.
I 1984 kom en oppfølger: 2010: Året vi får kontakt.
David Bowies sang «Space Oddity» var inspirert av filmen og kom i juli 1969 rett før Apollo-ferden til Månen.
I filmen brukes noe som ligner på et nettbrett («newspad») som ble realisert 40 år senere. Flere av ideene i filmen har til en viss grad blitt realisert blant annet internasjonale romstasjoner, det sirkelrunde mannskapsrommet (NASAs romferger) og astronauter som trener på en tredemølle. Underholdning med flatskjerm på baksiden av flyseter ble senere vanlig på kommersielle passasjerfly. Filmen viser en farge-TV i håndstørrelse som vist i filme ble introdusert i 1984 av Epson.
Konspirasjonsteorier om at Apollo-ferden til Månen aldri skjedd inkluderer blant annet at Kubrick angivelig hjalp NASA med å forfalske bildene; bildene i 2001 fra Månens overflate er ikke realistiske. Ved premieren på 2001 var Apollo-programmet var fortsatt usikkert for eksempel ved at ingen amerikanske austronauter hadde brukt kapselen i rommet og Saturn 5 hadde blitt skutt opp en gang uten mannskap. Apollo 11 nådde Månen i 1969, litt over 1 år etter 2001s premiere. Mannskapet på Apollo 8 så filmen kort tid før de selve ble sendt ut. Kubrick fulgte med på NASAs forberedelser til månferden. NASA laget senere en oversikt over hvilke detaljer som senere ble realisert blant annet flatskjermer og underholdning ombord. Arne Jacobsens bestikk designet i 1957 ble berømt gjennom i filmen.
The Independent antydet i 2018 at moderne AI kan gi oss noe som minner om datamaskinen HAL manipulerende atferd i filmen. I filmen gjøres det bruk av automatisk identifisering av person ved stemme. Kostymene er formsydde og antyder at romreiser ville være vanlig i 2001. Den kjente skredderen Hardy Amies på Savile Row sto for klærne. Flyvertinnene ombord bruker sko med borrelås som da var ukjent for folk flest. Romfergen som frakter mannskapet til romstasjonen drives i filmen av Pan Am (konkurs i 1991). Andre kjente selskaper i filmen er Hilton og AT&T. De rosa Djinn-stolene på romstasjonen ble laget av det franske selskapet Airborne og ble populære etter filmen.
Handling 2001 foregår i fire tydelig adskilte akter. Filmens handling begynner millioner av år tilbake - i en tid da menneskene fremdeles befinner seg på et slags apestadium. Handlingen konsentreres om en slik stamme i deres daglige gjøremål. De har ikke språk og bruker heller ikke redskaper. En dag forskrekkes og forundres de av en diger svart monolitt som står utenfor hulen der de har tilhold. En stund senere begynner de å ta i bruk beinrester som redskap og etter hvert bruker de beinrester som våpen for å bekjempe en annen apestamme.
Filmen gjør deretter et langt hopp fram i tid – til år 1999 og romalderen. Astronauten Heywood er sendt på oppdrag til Månen for å undersøke et nyoppdaget fenomen. En astronautgruppe har funnet en «monolitt». Etter hvert begynner den å sende kraftige signaler mot Jupiter.
Filmens tredje og lengste del utspiller seg to år senere (2001) i romskipet Discovery. Romskipet har kursen mot Jupiter, der de skal finne årsaken til signalene fra monolitten. Håpet er at de kanskje kan finne liv utenfor Jorden. Skipet styres av datamaskinen HAL 9000 – en snakkende datamaskin med kunstig intelligens. HAL har kontroll over hele skipet, inkludert tre astronauter som ligger i dvale. Kun to av besetningen om bord, Dave og Frank, er i våken tilstand. Når de nærmer seg Jupiter oppdager de at HAL begynner å oppføre seg merkelig. Blant annet påstår han at det er teknisk feil på en antenne, som ved nærmere undersøkelse viser seg å være helt i orden. Dave og Frank skjønner at noe må gjøres og blir enige om å forsøke å koble ut HAL. Men HAL har øyne og ører over det meste av skipet og etter en stund forårsaker han Franks død mens han er på en romvandring. David drar ut i en romkapsel og forsøker å redde ham, men må innse at hans liv er tapt. Mens dette skjer frakobler HAL oksygentilførselen til de tre som ligger i kunstig dvale.
Når David vender tilbake til moderskipet, nekter HAL å åpne luken og avslører at den er klar over at mannskapet planla å deaktivere den. David tar seg deretter inn i skipet gjennom en nødutgang og starter arbeidet med å frakoble HAL. HAL forsøker å overtale ham om å la det være, og etter hvert bønnfaller han David mens han gradvis mister flere og flere funksjoner. Like etter at HAL er helt frakoblet kommer det opp en forhåndsinnspilt video på en monitor med Heywood. Han avslører den egentlige grunnen til reisen til Jupiter og forteller om mysteriet med monolitten og signalet fra månen til Jupiter. Kun HAL og de tre som lå i kunstig dvale visste den egentlige grunnen til oppdraget.
Ved Jupiter oppdager David en flere kilometer lang monolitt i bane rundt planeten. Han reiser ut i en romkapsel for å undersøke den, men idet han nærmer seg, blir han trukket inn i en «stjerneport» og gjennomgår en reise gjennom en rekke fremmede og abstrakte fenomener. Deretter befinner han seg i et rom der han observerer seg selv i ulike livsfaser; som middelaldrende, eldre og døende. På dødsleiet fremtrer monolitten igjen, før han forvandles til et foster som svever i verdensrommet vendt mot Jorden.
Produksjon
Manus Clarkes historie "The Sentinel" ble første gang publisert i det billige magasinet 10 Story Fantasy. I 1964 tok Kubrick kontakt med Arthur C. Clarke og de to hadde lange samtaler. Deretter samarbeidet de om manus til 2001. Mens Clarkes roman forsyner leseren med tekniske detaljer er Kubricks 2001 en poetisk fremstilling av romferden.
Arbeidstitler på filmen var blant annet How the Solar System Was Won, Farewell to Earth og Journey Beyond the Stars. Kubrick og Clarke anslo at de brukte til sammen 2400 timer på å utvikle manuset. Clarke hadde arbeidet med radar for RAF og vært leder for britiske Interplanetary Society. I arbeidet med manus gransket de to vitenskapelig litteratur om utenomjordisk liv.
Datamaskinen HAL 9000 synger sangen «Daisy Bell», som var den første sangen som noensinne ble sunget av en datamaskin – en IBM 704-datamaskin ved Bell Labs i 1961. Clarke hadde besøkt laboratoriet i New Jersey i 1962 og tok sangen med i historien.Gopinath, S., & Stanyek, J. (Eds.). (2014). The Oxford Handbook of Mobile Music Studies, Volume 1 (Vol. 1). Oxford University Press.
Innspilling
Opptakene ble gjort fra desember 1965 til juli 1966 på ulike steder i Skottland, England, Andalucia i Spania samt Arizona og Utah i USA. Studioscenene ble gjort i MGM British Studios og Shepperton Studios (begge i England). Filmen kostet den gangen 10 millioner dollar å lage og spilte etter et par år inn 16 millioner. Douglass Trumbull sto for spesialeffektene. Kubrick samarbeidet med NASA, Vickers-Armstrong, IBM, Whirlpool, DuPont, Parker Pens og Nikon om produksjonen. Hos NASA ble Kubricks studio utenfor London omtalt som "NASA East". Den store sentrifugen (roterende hjul) der astronauten har joggetrening ble bygget av Vickers-Armstrong og innspilling av scenen var svært krevende.
Kubrick sendte fotografer til Namibia og han brukte fotografier fra den namibiske ørken som bakgrunn for sekvensen "The Dawn of Man". I scenen med en leopard i sekvensen "The Dawn of Man" viser leopardens øyne utilsiktet gjenskinn av lys i studio; Kubrick likt den spesielle effekten og beholdt opptaket.
Kubrick mente at dialogen hadde fått for mye plass etter innføring av lydfilm og hadde ambisjon om å lage ordløse filmer. I 2001 er det dialog i bare en tredjedel av filmen. Den første replikken i filmen fremføres etter 25 minutter og 38 sekunder; tale høres i 40 minutter av filmen. Kubrick endret stadig sine ideer om hvordan filmen skulle bli til slutt.
Ifølge Clarkes historie skulle Discovery-oppdraget gå til planeten Saturn, men effektmakerne kunne ikke lage troverdige ringer rundt planeten. Derfor bestemte de seg for å la oppdraget gå til Jupiter i stedet. Kubrick så også for seg at filmen skulle handle om landing på Mars. Produksjonen gjorde bruk av 36 personer til teknisk design og arbeidet med et titalls bedrifter. En av utfordringen var å fremstille verdensrommets tomhet.
Den opprinnelige versjonen som ble vist på kino er på 2 timer og 29 minutter, men det finnes en lengre versjon på 2 timer og 41 minutter. Den ble innspillt med 70 millimeter film.
Opprinnelig så Clarke og Kubrick for seg at datamaskinen skulle ha kvinnelig stemme og hete Athena.Wolf, B. (2020). Sea fortune: literature and navigation (Vol. 10). Walter de Gruyter GmbH & Co KG. Douglas Rain ga stemme til datamaskinen HAL. Kubrick vurderte opprinnelig Martin Balsam (for uformell amerikansk ifølge Kubrick) og Nigel Davenport (for britisk). Rain leste inn sine replikker over 2 arbeidsdager under instrukser fra Kubrick og så aldri filmen selv. Datteren Vivian Kubrick hadde som barn (fem år gammel) en ukreditert rolle i 2001.
2001 og Barry Lyndon var Kubricks dyreste produksjoner.
Musikk Musikken inkluderer eksperimentell korsang og klassiske verker av Richard Strauss (Also sprach Zarathustra) og Johan Strauss (valsen An der schönen, blauen Donau) og moderne verker av György Ligeti og Aram Khatsjaturjan. Musikkbruken regnes i ettertid som svært vellykket og innflytelsesrik. Opprinnelig hadde Alex North skrevet originalmusikk til filmen, men Kubrick valgte istedet eksisterende musikk han kjente fra før. Thomas Allen Nelson, professor ved San Diego State University, skrev i 2000, at Kubrick fra og med 2001: En romodyssé, fremstår som komplett filmkunstner med beherskelse av språk, bilder og musikk under ett.Nelson, Thomas Allen (2000). Kubrick - inside a film artist's maze. Bloomington/Indianapolis: Indiana University Press.