Mikael VI Bringas (gresk: Μιχαήλ ΣΤ Βρίγγας), også kjent under navnet Stratiotikos eller Stratioticus («den militære» eller «den krigerske») eller Gerontas («den gamle»), regjerte som bysantinsk keiser 1056-1057. Han etterfulgte keiserinne Theodora Porfyrogenita og var den første keiseren i østromerriket på nesten to hundre år som ikke tilhørte det makedonske dynastiet.
Karriere Mikael Bringas var en, sannsynligvis ikke nær, slektning av den mer handlekraftige og innflytelsesrike Josef Bringas som hadde vært førsteminister under keiser Romanos IIJohn Julius Norwich, "Bysants’ historie", Pax Forlag A/S, 1997, s. 253. Mikael var en eldre aristokrat og medlem av hoffbyråkratietAlexander Canduci, "Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors", Pier 9, 2010, s. 270 med rang av "stratiotikos"Norwich, s. 253. Han ble utpekt av keiserinne Theodora til å etterfølge henne kort tid før hun døde. Historikeren John Julius Norwich anfører at i hvert fall hadde «de som sto nærmest henne insistert[e] på at de tydelig hadde sett at hun godkjente valget med et nikk» noen få timer før hun døde. Mikael ble utnevnt til keiser den 31. august 1056Foundation for Medieval Genealogy. Bak utnevnelsen sto blant andre Leo Paraspondylos, Theodoras fremste rådgiver.
Mikael VI klarte å overleve et konspirasjonsforsøk mot seg organisert av Theodosius Monomachos, en nevø av den tidligere keiser Konstantin IX, men han ble møtt med sterk misnøye hos det militære aristokratiet fordi han stadig rakket ned på enkelte militære ledere og ga store fordeler til sin administrasjon. Den mest alvorlige feilen han gjorde var å ignorere rettighetene til opprørsgeneralen Nikephoros Bryennios som hadde gjort opprør mot keiserinne Theodora. Mikael ga ham sin rang tilbake, men ikke sine eiendommerFinlay, s. 533 og dette svekket hans posisjon i forhold til de militære. Bryennios ble etter hvert sentral i en opposisjon mot Mikael VI for å bli kvitt «"denne lange rekken av udugelige keisere, utgamle keiserinner og de kjønnsløse evnukkene som styrte dem"»Norwich, s. 254. De militære samlet seg om general Isak Komnenos og utropte han til keiser den 8. juni 1057Kazhdan, s. 1366. Selv om Mikael var avsatt forsøkte administrasjonen hans å samle sine styrker mot opprørerne for å beholde sin posisjonCanduci, s. 270. Den 26. august 1057 møttes styrkene i slaget ved Petroe hvor Isak Komnenos seiret.Finlay, s. 536. Mikael VI forsøkte å forhandle med de framrykkende opprørerne via ministeren Mikael Psellus, blant annet tilbød han å adoptere Isak som sin sønn og gi ham tittelen caesarNorwich, s. 254, men forslaget ble offentlig avvist. Privat var Isak mer åpen for forhandlinger, og ble også lovet utnevning som medkeiser, men under forhandlingene kom det til oppstand i Konstantinopel som støttet Isak. Patriarken Mikael Kerularius gikk nå ut og ba Mikael VI om å abdisere til fordel for Isak. Keiseren fulgte patriarkens råd og abdiserte den 31. august 1057. Isak holdt triumfinntok i Konstantinopel 1. september og ble hyllet av folket.Norwich, s. 255. Mikael avla først munkeløftet, senere trakk han seg tilbake til sitt private hjem og døde der i 1059Canduci, s. 270.
Referanser
Kilder Primærkilder Michael Psellus, Chronographia Johannes Skylitzes, Synopsis of Histories
Sekundærkilder
John Julius Norwich, "Bysants’ historie", Pax Forlag A/S, 1997 Alexander Canduci, "Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors", Pier 9, 2010 Alexander Kazhdan, Oxford Dictionary of Byzantium, vol. II, Oxford University Press, 1991 George Finlay, History of the Byzantine Empire from 716 – 1057, William Blackwood & Sons, 1853
Kategori:Østromerske keisere Kategori:Fødsler på 900-tallet Kategori:Dødsfall i 1059