Øst-Tyskland, offisielt Den tyske demokratiske republikk (DDR), var en stat i Sentral-Europa som eksisterte fra 7. oktober 1949 til 3. oktober 1990. Landet var på papiret selvstendig og demokratisk (fra 1974 definert som en «sosialistisk arbeider- og bondestat»), men var i realiteten en satellittstat for Sovjetunionen og et diktatur, der Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) hadde all makt.
Etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig ble landet delt i fire okkupasjonssoner, og den 23. mai 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) etablert i de tre sonene som de vestallierte landene USA, Storbritannia og Frankrike kontrollerte. Som en reaksjon erklærte Sovjetunionen den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ), bortsett fra de østlige områdene som Sovjetunionen eller det kommunistiske Polen annekterte, som en egen stat, DDR. Pommern og Schlesien ble innlemmet Polen som følge av Potsdamavtalen i 1945, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Den nordlige delen av Øst-Preussen ble Kaliningrad oblast i RSFSR.
Mens Forbundsrepublikken Tyskland var (og er) et parlamentarisk demokrati med sosial markedsøkonomi og fra 1955 NATO-medlem, hadde DDR en kommandoøkonomi og var fra 1955 medlem av Warszawapakten. Kommunistpartiet hadde all makt i landet. DDR utviklet den høyeste levestandarden blant COMECON-statene i 1960-årene, en posisjon landet beholdt til sin oppløsning. Det var særlig byggingen av Berlinmuren som i første omgang gjorde at levestandarden skjøt fart.
Landet var i starten av 1970-årene verdens tiende største industristat, men var økonomisk svakere enn Vest-Tyskland. Det politiske politiet Stasi bidro til å ensrette staten og undertrykke opposisjon gjennom et omfattende angiversystem. Det var et problem for regimet at svært mange innbyggere flyktet fra staten, og for å hindre dette ble det bygget omfattende grensebefestninger, der Berlinmuren, av regimet omtalt som «den anti-fascistiske beskyttelsesmur», er best kjent.
DDRs økonomi stagnerte fra 1970-årene, og i 1980-årene var staten praktisk talt bankerott. Sammen med mangelen på politisk frihet og menneskerettigheter førte dette til stadig økende protester i slutten av 1980-årene. Høsten 1989 brøt kommunistregimet sammen. Dets mest forhatte symbol, Berlinmuren, falt. Året etter ble det gjennomført frie valg som resulterte i at DDR opphørte å eksistere, og at den tidligere kommuniststatens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland (se Tysklands gjenforening).
Det delte Tyskland og den østtyske staten DDR var den sentrale faktoren i internasjonale forhold i Europa etter krigen og frem til 1990. En egen østtysk stat markerte delingen av Europa i en vestlig, USA-influert sfære og en sovjetisk sfære. DDR hadde fra begynnelsen i 1949 et legitimitetsproblem ved at den under tvil ble opprettet av den sovjetiske okkupasjonsmakten. DDRs makthavere ble stadig mindre populære i 1980-årene på grunn av økonomisk stagnasjon og politisk undertrykkelse. DDR var fra begynnelsen den svakeste av de to tyske stater. Til midten av 1950-årene var sovjetiske myndigheter åpne for et samlet og nøytralt Tyskland. I 1950-årene var DDRs eksistens truet av den omfattende migrasjonen fra øst til vest. Da DDR ble fysisk fullstendig adskilt fra vestlige områder, særlig i form av Berlinmuren fra den 13. august 1961, ble det bedre grunnlag for DDR som en levedyktig statsdannelse. På grunn av den tildels ulovlige utvandringen vestover fra DDR var landet det eneste i Europa med en absolutt nedgang i folketallet. Vest-Tyskland (Forbundsrepublikken) anerkjente lenge ikke staten DDR og betraktet Øst-Tyskland som den sovjetiske okkupasjonssonen. I 1972 undertegnet de to landene en avtale om gjensidig anerkjennelse og i 1973 ble begge tatt opp i FN.
Navn DDR ble uformelt også kalt Øst-Tyskland, mest utenfor Tyskland. I Vest-Tyskland brukte man under den kalde krigen gjerne uttrykk som SBZ (eller sonen, den sovjetiske sonen osv.), Midt-Tyskland, såkalte DDR eller «DDR» (spesifikt med anførselstegn). DDR omtales i historisk forskning og nåværende offisiell tysk språkbruk også som SED-diktaturet eller SED-staten.
Historie
miniatyr|venstre|300px|På Potsdamkonferansen ble de tyske områdene øst for Oder-Neisse de-facto skilt ut av Tyskland av de allierte. miniatyr|venstre|300px|Tre tyske stater og det delte Berlin i slutten av 1949. Forbundsrepublikken Tyskland bestod av den amerikanske, den britiske og den franske okkupasjonssonen (unntatt Saarland). DDR bestod av den sovjetiske okkupasjonssonen unntatt østområdene.
Før slutten av den annen verdenskrig var den regionen som senere ble kjent som Øst-Tyskland plassert i midten av den tyske staten og var derfor kjent som «Mitteldeutschland». Øst for elvene Oder og Neisse var de store prøyssiske provinsene Pommern, Øst- og Vest-Preussen, Øvre- og Nedre Schlesien og det østlige Neumark i Brandenburg.
Under Teherankonferansen i 1943 ble de allierte stormaktene enige om at Tyskland etter kapitulasjonen skulle okkuperes av de allierte med hver sin sone. Okkupasjonen skulle vare til det igjen var ordnete forhold i landet. På Jaltakonferansen mot slutten av den annen verdenskrig besluttet de allierte lederne at de polske etterkrigsgrensene skulle flyttes vest for Oder-Neisse-linjen for å kompensere Polen for tapet av de østlige provinsene som Sovjetunionen hadde annektert. Dermed utgjorde det tidligere sentrale Tyskland med dette de facto den østlige delen av den tyske nasjon. Sovjetiske myndigheter tok beslag i store mengder materiell som ledd i krigserstatning og fraktet dette til Sovjetunionen, blant annet maskiner, fabrikker og jernbaneskinner.
Etter 1949 anså Sovjetunionen at Tyskland var delt i to suverene stater. Berlins beliggenhet innebar at Sovjets regjering naturlig la til grunn at byen var DDRs hovedstad. Sovjetunionen respekterte samtidig avtalen med vestmaktene om at Berlin var en egen sone administrert av de fire allierte i fellesskap, men godtok for eksempel ikke at DDRs lover gjaldt for Øst-Berlin. DDRs lover ble i stedet innført i Øst-Berlin ved et eget vedtak. De tre vestmaktene betraktet ikke Tyskland som delt i to suverene stater og regnet Forbundsrepublikkens regjering som den eneste lovlige tyske regjering. Vestmaktene kunne derfor ikke forholde seg til DDR som en stat med en regjering og holdt i stedet Sovjetunionen ansvarlig for den østlige okkupasjonssonen. Vestmaktene aksepterte heller ikke at Vest-Berlin ble gjort til en delstat (Land) av Vest-Tyskland og fortsatte okkupasjonen av Berlin til 1990.Simpson, J. L. (1957). Berlin: Allied rights and responsibilities in the divided city. International & Comparative Law Quarterly, 6(1), 83–102. I 1952 ble DDRs føderale struktur avskaffet og en sentralisert statsform innført. Länderkammer eksisterte til 1958. Det ble etablert forvaltningsdomstoler i delstatene og disse gjorde en anstendig jobb i å kontrollere lovbrudd i den lokale forvaltningen. Disse forvaltningsdomstolene ble snart avskaffet.Markovits, I. (2007). Constitution making after National Catastrophes: Germany in 1949 and 1990. William & Mary Law Rev., 49, 1307.
Etablering av DDR i den sovjetiske sonen Foruten å dele Tysklands areal i okkupasjonssoner hvor hver av de fire allierte maktene Storbritannia, USA, Sovjetunionen og Frankrike skulle styre hver sin del inntil tysk suverenitet igjen var mulig, vedtok Jaltakonferansen retningslinjer for en koordinert forvaltning og kontroll av sonene. Denne beslutningen ble bekreftet på Potsdamkonferansen sommeren 1945, og det allierte kontrollrådet (ACC) med medlemmer fra hver av de fire alliansepartnerne ble opprettet.
Distriktene (Länder) Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen havnet i den sovjetiske okkupasjonssonen (på tysk Sowjetische Besätzungszone eller SBZ). Den sovjetiske okkupasjonssonen utviklet seg i sovjetisk retning mens de tre vestlige okkupasjonssonene utviklet seg mer etter mønster av USA og Storbritannia. I den sovjetiske sonen kom tyske kommunister fra Moskva og gjorde seg raskt gjeldende, særlig den såkalte Ulbricht-gruppen. Disse fikk støtte av kommunister som hadde overlevd under nazismen, til dels internert i konsentrasjonsleire. I den østlige delen av Tyskland var det også i 1930-årene et sterkt og dogmatisk kommunistisk parti (KPD).
ACC hadde tiltagende samarbeidsproblemer og tidlig i 1948 var det krise i samarbeidet. I mars 1948 ble Ludwig Erhard utnevnt til direktør for økonomiadministrasjonen i de forente forvaltningsområder i vest, og Erhard fikk fullmakt til en stor valutareform samtidig med en betydelig reform av næringslivet i vestsonene. Fra april 1948 ville ikke den sovjetiske okkupasjonsmakten slippe vestlige tog uhindret til Berlin. Erhard gjennomførte valutareformen fra 20. juni 1948 der deutsche mark erstattet reichsmark. Hver familie kunne veksle inntil 70 RM mot 70 DM, mens overskytende ble vekslet i forholdet 10 RM for 1 DM. Reformen begunstiget de vestlige okkupasjonssonene. Fra 24. juni blokkerte sovjetiske styrker all overflatetrafikk fra vest til Berlin og det ble igangsatt en luftbro for å omgå blokaden – dette pågikk i 300 dager da sovjetiske myndigheter oppga full blokade.
Sovjetiske protester mot økonomiske og politiske forandringer i de vestlige okkupasjonssonene førte til at Sovjetunionen trakk seg ut av ACC. I 1948 innledet et folkeråd på 400 medlemmer arbeidet med en forfatning for DDR og i 1949 ble en folkekongress valgt. De tre vestlige okkupasjonssonene ble da til Forbundsrepublikken Tyskland (i mai 1949), og SBZ ble til Den tyske demokratiske republikk den 7. oktober 1949 da folkekongressen vedtok forslaget til forfatning. Wilhelm Pieck ble valgt til president. Walter Ulbricht, en tradisjonell kommunist, ledet oppbyggingen av den nye staten og var i praksis diktator til 1971. Etter at republikken var erklært begynte blant annet oppbygging av et folkepoliti med militært preg. I 1954 erklærte Øst-Tyskland seg som suveren stat og i 1955 gikk landet inn i Warszawapakten.
Både de vestlige allierte og Sovjetunionen var ifølge Potsdamkonferansen forpliktet til å opprettholde et samlet Tyskland etter de grenser landet hadde i 1937. Stalin foreslo i 1952 en tysk gjenforening, og at Sovjet, USA, Frankrike og Storbritannia trakk seg ut av Sentral-Europa, men USA og dets allierte avslo forslaget. Stalin døde i mars 1953. Berija tok opp forslaget, men ble arrestert og henrettet før noe mer ble gjort. Etterfølgeren Nikita Khrusjtsjov avviste ideen totalt, og satte en stopper for gjenforeningstanken helt frem til sammenbruddet av DDRs kommunistregime i 1989. I ettertid er det dominerende synet blant historikere at Stalin først og fremst ønsket å hindre Vest-Tysklands integrasjon med Vesten.
Akkurat som Tyskland var delt etter krigen, var den tidligere hovedstaden Berlin delt i fire sektorer. DDR og resten av østblokken betraktet Øst-Berlin som DDRs hovedstad. De vestlige allierte bestred legaliteten av dette og betraktet hele byen som okkupert område styrt av ACC gjennom en unntakslov. I praksis sluttet ACC å fungere etter hvert som den kalde krigen ble mer intens og den østtyske regjeringen ignorerte de tekniske legale restriksjonene på hvordan Øst-Berlin kunne kobles til DDR.
Konflikten om Vest-Berlins status førte til Berlinblokaden, da den sovjetiske regjering hindret trafikk mellom de vestlige sonene av Tyskland og Vest-Berlin. De vestlige allierte svarte med å opprette en luftbro og forsyninger ble fløyet inn i stor skala.
17. juni-oppstanden
miniatyr|Sovjetiske stridsvogner i gatene i Leipzig