Azawad, også kalt Azaouad, er et geografisk område og en tidligere ikke-anerkjent stat i Vest-Afrika. Staten kontrollerte og krevde som sitt territorium i 2012, under den første delen av krigen i Nord-Mali, deler av regionene Tombouctou, Gao, Kidal og deler av Mopti, som alle er internasjonalt anerkjent som deler av Republikken Mali, mens det geografiske Azawad dekker et større område som også strekker seg utenfor Malis grenser.
Tuaregene utgjør en betydelig del av Azawads befolkning, og har følt seg politisk marginalisert av den maliske regjeringa i Bamako. 17. januar 2012 startet et opprør mot regjeringa, og i månedsskiftet mars-april hadde opprørsgruppene Mouvement National pour la Libération de l'Azawad (MNLA) og Ançar Dine klart å skaffe seg kontroll over de viktigste byene i Azawad med tilhørende militærbaser. Den 6. april erklærte den førstnevnte bevegelsen Azawad for å være en uavhengig stat. Siden inngikk de to bevegelsene en avtale om å gjøre Azawad til en uavhengig islamsk stat, men likevel eskalerte den væpnede konflikten mellom dem. Resultatet ble at i juni og juli overtok Ançar Dine og andre islamistiske grupper kontrollen over alle større byer i Azawad, mens MNLA likevel ikke var endelig beseiret militært. 14. februar 2013 frasa MNLA seg kravet om Azawad som en uavhengig stat, og har anmodet om forhandlinger med den maliske regjeringa om områdets fremtidige status
Etymologi Navnet Azawad (tamasheq: ⴰⵣⴰⵓⴷ; Azawd/Azaud eller ⴰⵣⴰⵓⴰⴷ; AzawadBilde: 70px|Azawad) skal komme fra en arabisk versjon av Azawagh, som er navnet på et tørt elvebekken nord for Tombouctou i Niger, Mali og Algerie. Det opphavlig tuaregiske ordet azawaɣ skal bety «savanne». Det geografiske området Azawad/Azawagh er mindre enn området krevd av MNLA, som også inkluderer områder sør for Niger, bebodd av subsahariske folkeslag, samtidig som de delene av det geografiske Azawad som ligger i Niger og Algerie ikke blir krevd av bebegelsen.
Statens formelle navn i uavhengighetserklæringen er Den uavhengige staten Azawad (tamasheq: ⵜⴰⴳⴷⵓⴷⴰ ⵜⵉⵍⴻⵍⵍⵉⵜ ⵏ ⴰⵣⴰⵓⴷ; Tagduda Tilellit n Azawad; fransk: ; arabisk: ; Dawlat Azawād al-Mustaqillah). Da MNLA og Ançar Dine ble enige om å samarbeide, har den også blitt kalt Den islamske republikken Azawad (fransk: République islamique de l'Azawad) med varianten Den islamske staten Azawad (État islamique de l’Azawad), hvilket navn som ville blitt offisielt forblir usikkert. I en erklæring av 9. juni brukte MNLA også navnet Staten Azawad (État de l’Azawad).
Historie thumb|left|Tuareger under ørkenfestivalen i Tomboctou i januar 2012, rett før opprøret begynte.
Tidlig historie Det har bodd mennesker i Azawad/Azawagh-området siden omtrent 4500 f.Kr, mens man siden ca. 3200 f.Kr. har beviser for husdyrhold. Fra denne perioden tillot klimaet i regionen en annerledes fauna, inkludert vannbukker, flodhester og elefanter.
De opprinnelige innbyggerne i det vestlige Nord-Afrika var berberne, inkludert de nomadiske tuaregene, som også i Azawagh overtok etter de sudanesiske folkeslagene, som trakk seg bort da klimaet ble verre. Disse og andre nomadiske folkeslag har bebodd området i omtrent 2000 år, da dromedaren ble introdusert fra Arabia. Etter det har de stått for den transsahariske handelen mellom byene i Sahel og i Nord-Afrika. Islam kom til Nord-Afrika med de arabiske erobringene, og spredte seg siden sørover gjennom Sahara, og i dag er sunniislam berbernes viktigste religion.
Sahelrikene thumb|Djingareiber-moskeen i Tombouctou. Ghanariket, grunnlagt av sonikéene, var et tidlig kongedømme som hersket over deler av Azawad (og Mali og Mauritania). Det var under dette riket islam ble dominerende i regionen. Byen Tombouctou (eller Timbuktu) har lenge vært et berømt kultur- og handelssenter i Vest-Afrika, og står i dag på verdensarvslista på grunn av sine leiremoskéer. Tombouctou, Gao og omliggende områder var underlagt de mektige, saheliske kongedømmene Maliriket og Songhai fra 1200- til 1600-tallet. I 1591 invaderte de marokkanske Saʿdiene under Aḥmad al-Manṣūr i spissen for en hær av leiesoldater Songhai på jakt etter gullgruver. Den marokkanske plyndringen førte sammen med den transatlantiske handelen til en økonomisk og intellektuell nedgangstid i Sahel.
Marokko begynte etter hvert å miste kontrollen over området, etter de hadde kuttet sine forbindelser med leiesoldatene, og på 1700-tallet ble Tombouctou vekselvis okkupert av tuareger, bambaraer og kountaer, men den marokkanske innflytelsen ble aldri helt borte. Massinariket hersket over byen fra 1826 til 1865, da den ble overtatt av El Hadj Umar Tall og Toucouleurriket.
Fransk og malisk styre Den siste Toucouleur-herskeren, Ahmadu Tall, ble styrtet av franskmennene i 1890, siden de krevde kontrollen over området, som en del av kappløpet om Afrika. Mali fikk sine moderne grenser under det franske styret, og var som fransk koloni kjent under flere navn, men Fransk Sudan ble brukt det meste av tida. I 1893 inntok en liten fransk styrke, ledet av løytnant Gaston Boiteux, Tombouctou.
Mali ble uavhengig fra fransk styre i 1960, samme år som en rekke andre land ble avkolonialisert. Tuaregene mente de ble marginalisert under fransk styre, samtidig som Azawad ble en region kjent for lovløshet og narkotikasmugling. Man oppdaget også at regionen kan inneholde store mineralrikdommer, inkludert petroleum og uran. Tuaregene gjorde opprør i 1962-64, 1990-95 og 2007-9, som endte med forhandlinger med regjeringene, og på nytt i 2012.
Den uavhengige staten Azawad thumb|left|Opprørsbevegelsenes kontroll over Azawad.
Det sistnevnte opprøret brøt ut 17. januar 2012, og hjulet av et statskupp 21. mars, hvis mål egentlig var å mer effektivt bekjempe opprøret, førte til at opprørsgruppene Mouvement National pour la Libération de l'Azawad (MNLA; "Nasjonalbevegelsen for Azawads uavhengighet") og Ançar Dine skaffet seg kontrollen over nesten hele Nord-Mali, inkludert alle de tre regionshovedstedene og andre større byer og tilhørende militærbaser, i slutten av mars og begynnelsen av april. Den førstnevnte bevegelsen erklærte 6. april Azawad for å være en uavhengig stat. Samtidig oppfordret bevegelsen alle azawadier til å vende hjem for å delta i oppbyggelsen av den nye staten. Opprøret har blitt sett i sammenheng med borgerkrigen i Libya i 2011, da mange tuareger som hadde kjempet på begge sider i Libya-krigen vendte godt væpnet tilbake til sine hjemland Mali og Niger.
Den 6. april erklærte den førstnevnte bevegelsen Azawad for å være en uavhengig stat, og 26. mai, etter omtrent én måned med forhandlinger forhandlet de to bevegelsene fram en avtale hvor de skal samarbeide om å gjøre Azawad til en uavehengig, islamsk stat. Etter dette har det igjen ha vært trefninger mellom gruppene.
Foruten MNLA spilte også de islamistiske gruppene Ançar Dine (; Anṣār ad-Dīn; "Troens beskyttere"), ledet av Iyad Ag Ghaly, og Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika (; Amāʿat at-Tawḥīd wal-Ǧihād fī Ġarb ʾAfrīqqīyā), som regnes som en gren av al Qaida i det islamske Maghreb, en rolle i tuaregopprøret. Ançar Dine påstår å motsette seg Azawads uavhengighet, da de ikke støtter "revolusjoner ikke utført i islams navn." Det ble hevdet at Ançar Dine raskt begynte å utøve sharia-lovgivning i sine områder.
8. april, to dager etter uavhengighetserklæringen, ble også den arabiske gruppa Front de libération nationale de l'Azawad (FNLA; "Azawads nasjonale frigjøringsfront") opprettet. Denne hevder den hverken støtter uavhengighet eller sharia, men skal jobbe for interessene til araberne i Tombouctou, mer spesifikt å unngå å bli politisk dominert av tuaregene.New north Mali Arab force seeks to "defend" Timbuktu
Amnesty International har hevdet at Nord-Mali etter uavhengighetserklæringen lett kunne falle inn i en omfattende humanitær krise. Omtrent 300 000 mennesker var fordrevet på grunn av opprøret per mai 2012.
Islamistisk kontroll 26. mai 2012 inngikk MNLA og Ançar Dine en avtale om samarbeid etter omtrent tre uker med forhandlinger, hvor MNLA gikk med på at den tidligere offisielt sekulære staten skulle bli en islamsk republikk. Samtidig slo de sine væpnede styrker sammen i Azawads nasjonalarmé.
Siden var det mye som tydet på at MNLA trakk seg fra avtalen og distanserte seg fra Ançar Dine. Kampene mellom dem fortsatte og økte i omfang fram til slaget om Gao 26.-27. juni, som endte med seier for islamistene, og tuareg-nasjonalistene ble drevet ut av byen. Den neste dagen erklærte Ançar Dine å ha skaffe seg kontroll også over Timbuktu og Kidal, og fram til 12. juli overtok de alle byene tidligere under MNLAs kontroll, hvorav Ansogo var den siste. Ançar Dine og andre islamistiske grupper, Bevegelsen for enhet og islam og al Qaida i det islamske Maghreb, hadde nå kontrollen over alle større byer i Nord-Mali. Ançar Dines erklærte mål er å innføre shariah-lovgivning i hele Mali. To dager etter slaget om Gao begynte Ançar Dine sin ødeleggelse av deler av Verdensarv-stedet Timbuktu, gravene til sufi-helgner, siden disse stred mot gruppas oppfatning av islamsk tro.
MNLA ble ikke fullstendig militært beseiret, men beholdt kontrollen over enkelte områder på landsbygda. Senest i november 2012 ble det rapportert om nye trefninger mellom MNLA og islamistene.
I desember 2012 tok MNLA avstand fra uavhengighetserklæringen og sa seg enig i Malis nasjonale enhet og integritet både i samtaler med Malis regjering og med Ançar Dine. Mali rebels agree to respect 'national unity'. Retrieved 2012-12-05.
Internasjonale styrker inn i området Det internasjonale samfunnet uttrykte bekymring for at Nord-Mali skal bli en base for «internasjonal terrorisme,» slik Afghanistan ble regnet for å være før invasjonen i 2001. 20. desember 2012 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2085 som autoriserte en afrikanskledet styrke i Mali («Mission internationale de soutien au Mali sous conduite africaine;» MISMA). 11. januar 2013 startet operasjon Serval der franske bakke- og luftstyrker etter oppfordring fra Malis president gikk inn i Nord-Mali. Den afrikanskledede aksjonen var forutsatt å starte i september 2013, men etter den franske intervensjonen besluttet De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap å framskynde den afrikanskledede styrken, og første del av styrken ble sendt til Mali 17. januar 2013. Slik utviklet krigen i Nord-Mali seg fra å være et indre opprør til å bli en mer internasjonal konflikt. MNLA og andre sekulære grupper fortsatte også å bekjempe islamistiske styrker. I løpet av kort tid tok de fransk-afrikanske styrkene tilbake kontrollen over de tre største byene i Azawad og deler av landområdene, men står stadig ovenfor geriljaangrep på islamistgruppene.
Politikk MNLA opprettet etter uavhengighetserklæringen en midlertidig regjering, som ved opprettelsen besto av de følgende delene: Den utøvende komité (Le Comité Exécutif) Bilal Ag Acherif (MNLAs generalsekretær) Mahmoud Ag Aghaly (leder) Hamma Ag Sid’Ahmed Mohamed Ag Nagem Moussa Ag Achar Touman Bekay Ag Hamed Nina Walet Entalou Moussa Ag Assarid Det revolusjonære råd (Le Conseil Révolutionnaire) Abdelkrim Ag Tahar (leder) Det rådgivende råd (Le Conseil Consultatif) Mahamed Ag Tahadou (leder) Frigjøringshærens hovedkvarter (L’Etat-Major de l’Armée de Libération) Mohamed Ag Nagem (leder) De regionale byråer (Les bureaux régionaux)
Etter at Ançar Dine og MNLA slo seg sammen i mai, opprettet de et overgangsråd, kalt Staten Azawads overgangsråd (Conseil de Transition de l'Etat de l'Azawad, CTEA). Siden 7. juni 2012 har MNLAs generalsekretær Bilal Ag Acherif hatt tittelen president. Hans visepresident er Mahamadou Maiga Djeri og hans sekretær er Mahmoud Ag Aghaly.