mini|Lejdfartøyet MT «Saturnus» i Göteborgs havn 1942, tydelig merket med navn og nasjonalitet. Dette skilte fartøyene fra det nøytrale Sverige klart ut fra de krigførende partenes handelsskip. Lejdtrafiken, eller Göteborgstrafiken, var Sveriges utenrikshandel med nøytrale land under andre verdenskrig. Trafikken gikk til og fra Göteborg. Etter at Tyskland hadde okkupert Danmark og Norge den 9. april 1940, ble Sverige avskåret fra handel vestover og fikk derfor mangel på ulike varer, noen av dem kritiske for landets forsvarsevne (blant annet olje).

Tyskland hadde lagt ut en minesperre som ble bevoktet med skip og fly, den såkalte Skagerraksperren, og Storbritannia hadde opprettet blokade mot Tyskland og tyskokkuperte land. Sverige lå dermed innenfor doble blokadelinjer og risikerte å bli helt avhengig av Tyskland.Boheman, 1963, s.137 Først etter omfattende forhandlinger med begge krigførende sider kunne seilasene komme i gang.

Flere krav måtte oppfylles for seilasene. Likt antall fartøy måtte passere ut og inn,«När de krigförande lämnade tillstånd för svenska handelsfartyg att passera spärren krävdes från båda sidor att det skulle ske i form av utbytes-trafik, d.v.s. för varje fartyg som inpasserade till Sverige skulle et motsvarande fartyg utpassera och vice versa. På så sätt undveks att antalet svenska handelsfartyg utanför eller innanför spärren ökades genom lejd-trafiken.», side 22, Svenska Handelsflottans Krigsförluster under det andra Världskriget, Rolf Vallerö, Stockholm 1963, Statens offentliga utredningar 1963: 60 fartøyene ble kontrollert fra begge sider, og antallet passasjerer måtte være det samme i begge retninger. I flere tilfeller forårsaket krigens hendelser konflikter mellom Sverige og de krigførende, hvilket førte til at trafikken periodevis ble stoppet. Sammenlagt ble det foretatt 459 reiser gjennom Skagerraksperren av 79 fartøy; 10 av fartøyene ble senket. Handelen var viktig for Sveriges forsyningssituasjon i krigsårene, selv om den utgjorde en liten del av landets handel i fredstid.

Bakgrunn Etter Tysklands angrep på Danmark og Norge den 9. april 1940 ble Skagerrak sperret av begge de krigførende partene; Tyskland og de allierte. I perioden 14. april til 10. juni ble 13 svenske handelsfartøy, samt et mindre antall fiskefartøy, senket ved minesprengninger og torpederinger i det avsperrede området, og det stod dermed klart at Sverige var blitt helt isolert fra kontakt med verdenshavene via Skagerrak. Landet ble da helt avhengig av handel med Tyskland og tyskokkuperte land, og handelen med Tyskland ble raskt fordoblet.

Det var fremdeles mulig å drive sjøfart vestover via havnen i Petsamo ved Barentshavet. Byen var den gang finsk. Svenske penger og ressurser ble satset på å forbedre veien gjennom finsk Lappland for transporter til og fra Sverige. Petsamotrafiken utviklet seg raskt, og på slutten av sommeren 1940 ble om lag 1 000 tonn varer håndtert per dag i havnen. Av dette hadde Sverige rett til 25 prosent av importvolumet og 15 prosent av eksportvolumet, noe som imidlertid var en forsvinnende liten del av den normale svenske utenrikshandelen.

Denne trafikken ble tillatt av Storbritannia, som derved kunne få tak i svenske kulelagerprodukter, men i september ble trafikken stoppet av Tyskland. Da fortsettelseskrigen mellom Finland og Sovjetunionen brøt ut midtsommers 1941, ble havnen helt stengt, og i fredsavtalene i Paris etter krigen mistet Finland hele Petsamoområdet.

Det første fartøyet gjennom Skagerraksperren mini|Jageren «Nordenskjöld» var et av de svenske krigsskipene som eskorterte MT «Sveadrott» i september 1940 I september 1940 fikk det første svenske handelsfartøyet tillatelse fra begge krigførende sider til å passere Skagerraksperren. Det var tankfartøyet MT «Sveadrott», som hadde en last på 13 700 tonn olje fra Mexicogolfen på vei til Göteborg. For at passasjen skulle tillates, krevde de krigførende at fartøyet skulle eskorteres gjennom Skagerrak av svensk orlogsfartøy, hvilket skulle fungere som en garanti for at ingen av de krigførende skulle forsøke å kapre det.

Eskorteoppdraget ble gitt til jageren «Nordenskjöld» og hjelpekrysseren «Waria». Mot slutten av august ble det malt blå-gule bånd forut og akterut på jageren, og det ble montert lyskastere som lyste opp fartøyets skrog. Besetningene ble holdt uvitende om oppdraget og fikk kun vite at de skulle være borte i minst ti dager. Den 1. september forlot fartøyene Göteborg sammen med tankskipet «Tvåan» og gikk mot Kristiansand i Norge.

I Kristiansand bunkret begge orlogsfartøyene, hvorpå de avgikk mot møteplassen, mens «Tvåan» ble igjen. Om kvelden den 5. september møtte fartøyene «Sveadrott» i Nordsjøen mellom Bergen og Shetlandsøyene, og hjemreisen til Sverige begynte. Et britisk overvåkingsfly og et stort antall tyske bombefly ble observert under seilasen, men ingen av dem angrep, og den 8. september ankom konvoien Göteborg.

Tankskipene «Sveadrott» og «Castor» fikk så i oktober 1940 tillatelse til å seile ut fra Göteborg og passere den tyske blokadelinjen.

Lejdtrafiken år for år Før lejdtrafiken begynte, var det omfattende forhandlinger mellom Sverige og de krigførende partene. Grunnlaget for forhandlingene med Storbritannia var en krigshandelsavtale mellom Sverige og Storbritannia fra november 1939, der blant annet den svenske malmeksporten til Tyskland hadde blitt begrenset til volumet i 1938. De svenske argumentene for å få tillatelse til lejdtrafiken hos de allierte var at den svenske forsvarsmakten ville svekkes uten denne importen og at Sverige da ville bli et lett bytte for Tyskland.

I forhandlingene med Tyskland ble det fremholdt at den svenske industrien ville stoppe, og eksporten til Tyskland, som var svært viktig for Tyskland, ville forsvinne uten importen fra vest. Den britiske blokademyndigheten gav i slutten av november 1940 tillatelse til lejdtrafiken med følgende vilkår: Fire fartøy i måneden skulle tillates å passere ut og inn til Göteborg, med forutsetningen at antallet inngående og utgående fartøy skulle være like. Fartøyene skulle være utstyrt med britiske navicerts (identitetsbevis som gir nøytralt fartøy anledning til å passere en blokadelinje i krigstid), følge Royal Navys kursanvisninger og ikke underkaste seg tysk kontrabandekontroll.

Tyskland gav sin tillatelse til lejdtrafiken den 7. februar 1941, men hadde før det tillatt enkelte fartøy å passere blokaden. For å bestemme kursanvisninger og varekategorier, var det nødvendig med fortsatte forhandlinger med de krigførende.

Gjennom lejdtrafiken ble det fremfor alt importert petroleumsprodukter til det svenske forsvaret, blant annet til de svenske orlogsfartøyene som i juli-september 1942, eskorterte malmtransporten til Tyskland. Kravene fra de krigførende var dog at fartøyene skulle gjennomgå en tysk identifisering, ikke kontroll, i Kristiansand, og en britisk kontroll på Færøyene.

I tillegg fikk fartøyene kun ha svensk besetning, og et tysk krav var dessuten at fartøyene ikke fikk passere gjennom det området rundt Storbritannia hvor tyske sjøstridskrefter opererte.

Handel fikk kun skje med nøytrale land, og innledningsvis var den hovedsakelig med USA. Etter at USA ble dratt inn i krigen i desember 1941, gikk handelen hovedsakelig til Syd-Amerika, og spesielt Argentina. Gjennom handelen kunne Sverige stort sett opprettholde sin eksport av papir og papirmasse, samt kunne importere vesentlige produkter som mineralolje, kaffe, bomull, korn og maskindeler.

Innledningsvis var kornimporten viktig grunnet de svært dårlige avlingene i 1940 og 1941. Oljeimporten ble holdt på et minimum av de allierte, med om lag 10 % av normal import, og særlig kritisk ble forsyningssituasjonen på begynnelsen av høsten 1942. Fra begynnelsen av 1943 økte importen av olje slik at den kom opp i knapt 15 % av importen før krigsutbruddet.

Import av en del andre produkter, som eksempelvis rågummi og innledningsvis også nikkel, ble ikke godkjent av Storbritannia, og med tiden ble antallet tillatte importvarer færre. Handelen via lejdtrafiken var meget viktig for Sveriges forsyning i krigsårene, selv om den kun omfattet en liten del av Sveriges import i fredstid.

Den svenske regjeringen forhandlet frem avtalen om lejdtrafiken med en dobbel utpressingstaktikk. Overfor tyskerne hevdet man at svensk eksport ville opphøre, mens en overfor de allierte fremholdt at Sveriges forsvar ville forvitre, og at landet ville bli et lett bytte for tyskerne.«I korthet kan man väl säga, att den löjliggjordes av en dubbel utpressningstaktik (kanske ett fult ord för en god sak) från svensk sida. Till de allierade framfördes, att Sveriges försvarsmakt utan denna import inte skulle kunna vidmakthållas ock Sverige bli ett lätt byte för tyskarna. För tyskarna framhölls att den svenska industriproduktionen skulle avstanna och all export till Tyskland sina, om de inte släppte igenom de svenska fartygen.», fra På vakt, Erik Boheman

Lejdtrafiken innledes mini|MS «Gullmaren» var det andre fartøyet som fikk passere gjennom de krigførende partenes sperring av Nordsjøen og Skagerrak Ved årsskiftet 1940–1941 skjedde den første passasjen i den egentlige lejdtrafiken. Det var Transatlantics MS «Gullmaren», som nådde Göteborg den 30. desember 1940 med 6 500 tonn fødevarer i lasten. Samtidig avseilte samme rederis nybygde fartøy MS «Remmaren» havnen for reise vestover.

1941 I det første kvartalet var det 20 utvekslinger av fartøy gjennom sperren, og i begynnelsen av mars meddelte det svenske utenriksdepartementet at man hadde inngått en prinsipiell avtale med de krigførende partene om at fem svenske fartøy per måned skulle slippes inn gjennom sperren, forutsatt at like mange gikk tilbake vestover. Bakgrunnen for dette var at den britiske siden ikke ville at antallet fartøy i den svenske tysklandshandelen skulle øke, og den tyske siden ville ikke at antallet skulle minske.

På tross av garantiene fra de krigførende partene om at fartøyene skulle få fritt leide, ble det i det første kvartalet av 1941 senket hele fem fartøy: «Göteborg», MS «Murjek», MS «Kexholm», MS «Venezuela» og MT «Castor». Dette viser hvor farefull lejdtrafiken var. Den 1. april 1941 meddelte Tyskland at operasjonsområdet for sjøkrigen i Atlanterhavet hadde blitt utvidet til kysten av Grønland, noe som gjorde det umulig for de svenske fartøyene å oppfylle kravet om å ikke passere det tyske operasjonsområdet. Dessuten meddelte Storbritannia at man hadde minelagt farvann helt til Grønland. Disse endringene tvang lejdtrafiken til et opphold i tre måneder.

I slutten av juli kunne lejdtrafiken tas opp, men først etter at Sverige hadde gått med på nye vilkår:

På hvert fartøy skulle det finnes en kontrolloffiser som var utpekt av den svenske staten. Denne hadde i oppgave å overvåke at ingen kommunikasjon skjedde mellom de svenske fartøyene og de krigførendes myndigheter, annen enn den som var nødvendig for passasjen. Bakgrunnen for dette kravet var at de krigførende ville være sikre på at informasjon om blant annet minesprengninger ikke skulle formidles til fienden. Sverige fikk ikke fremsette noen erstatningskrav eller klager i tilfelle lejdfartøyene ble utsatt for krigshandlinger rundt Færøyene. Lejdfartøyene skulle uten vilkår følge bestemte ruter. Først gjaldt dette bare operasjonsområdet rundt Storbritannia, men det kom senere til å omfatte hele Nord-Atlanteren. Alle lejdfartøys posisjoner skulle daglig rapporteres til London og Berlin, senere også Washington. Lejdfartøyene skulle males med de svenske fargene og merkes så de var lette å kjenne igjen.

I andre halvår av 1941 ble det gjort 22 fartøyutvekslinger.

1942