Et fyr er et sjømerke med lys til hjelp for navigering på havet. Fyrene sender ut lys fra et system av lamper og linser, og er en del av et avansert system av sjømerker på kysten. Internasjonale systemer gjør at skipene finner fram, og når de går ut av sektoren fra ett fyr, er de snart inne i en ny sektor.
Ulike fyr har forskjellige funksjoner thumb|Fyr ved verdens ende i Ushuaia, Argentina
thumb|Kjeungskjær fyr i Trøndelag er et ledfyr fra 1880. Det fins ulike typer fyr og fyrlykter. Automatisering av fyr har gjort at skillet mellom fyr og fyrlykter er mindre. Benevnelsen fyrlykt blir også brukt om ubemannede fyr og mindre ledfyr, mens fyrlykt blir brukt om installasjoner som har mindre rekkevidde enn fyr. Tidligere var forskjellen på et fyr og en fyrlykt at fyrene hadde bemanning, mens fyrlyktene var ubetjent. De ulike fyrtypene har forskjellige funksjoner:
Kystfyrene ligger ytterst mot havet og er skipenes første landkjenning. De har ofte høyere fyrtårn og er plassert på holmer, øyer eller nes. Kystfyrene har kraftig lys, fordi de skal være godt synlige på lange avstander. Innseilingsfyrene leder skipstrafikken trygt inn mot land. Ledfyrene er mindre fyr som viser leia i indre kystfarvann, mellom holmer og skjær, og ved innseiling til trange sund. De sender ut lyssignaler med bestemte mellomrom og i bestemte retninger eller sektorer. Disse kalles derfor også for sektorfyr. Havnefyrene hjelper skipene inn til havn. Fiskefyr ble brukt under sesongfisket i Norge fra ca. 1850. Fyrskip er fyrlykter som er plassert på permanent oppankrede fartøy der det er lite egnet å bygge faste fyr. Fyrskip har vært lite i bruk i Norge.
Innsjøer med skipstrafikk har også fyr. Gode eksempler er De store sjøer i Nord-Amerika, som har hatt en stor mengde skipsforlis og store behov for et fyrvesen. Innlandsfyr har man også på Ladoga, Vänern, Peipussjøen og Tinnsjøen.
Fyrhistorie thumb|Det romerske Herkulestårnet på Spanskekysten. Fyr har blitt brukt som seilmerker helt siden oldtiden. De eldste fyrene var bålfyr, og de første som er kjent ble brukt av fønikerne. Sentrum i deres senere imperium ble havnebyen Kartago, som ble grunnlagt 814 f.Kr. Festningsverkene her ble tidlig komplettert med et fyrtårn.
I ca. 600 f.Kr forteller de historiske kildene også om fyrlys ved innløpet av Dardanellene. Ved Athens havneby Pireus har man funnet rester av det man tror er to innseilingsfyr fra rundt 400 f.Kr. Kolossen på Rhodos, fra ca. 300 f.Kr., skal ha vært 34 m høy og stått ved innfarten til Rhodos' havn. Statuen skal ha holdt en fakkel i hånden der bål skal ha blitt tent på nattestid for å lede skipene inn i havnen.
Vi kjenner også til egypternes fyrtårn på øya Faros utenfor Alexandria, som ble bygget mellom 280 og 261 f.Kr. Det skal ha hatt en høyde på mellom 135 og 170 m og fyrlykter i form av bål. Dette fyret (sammen med bl.a. kolossen på Rhodos) ble ansett som ett av den antikke verdens syv underverker. Fyret ble brukt i rundt 1500 år og er beskrevet av den arabiske geografen Al-Idrisi på 1200-tallet. På 1300-tallet ble fyrtårnet ødelagt av et jordskjelv.
Navnet på øya fyret stod på, Faros, går igjen på en rekke språk med betydningen fyr: fransk (phare), italiensk (faro betyr også lykt, som på en bil), spansk (faro), portugisisk (farol) og gresk (φάρος). Ordet farologi (studiet av fyr) er også avledet av øyas navn. Det norske ordet fyr kommer imidlertid fra norrønt språk.
Også i Romerriket ble det anlagt fyrtårn, så langt nord som i England. Av romerske fyr er Cadiz, fra ca. 100 f.Kr. ved innløpet til Middelhavet, Gesoriacom, fra ca. 40 e.Kr. i Boulogne-sur-Mer ved den franske kanalkysten og Dubra (Dover) i England, fra ca. 50 e.Kr. Herkulestårnet (spansk: Torre de Hércules) fra ca. 100 e.Kr. står fortsatt, 2,4 km fra byen La Coruña i Galicia i nordvestlige Spania. Den har utsikt over den spanske nordatlantiske kysten, fra klippen ved innseilingen til La Coruñas havn. Mariotti, AnnaMaria: «The Hercules' Tower», Mareblucamogli.com Fyrtårnet er et av Spanias nasjonalmonumenter og siden 27. juni 2009 også et verdensarvsted.UNESCO World Heritage Centre: «Tower of Hercules», UNESCO World Heritage Centre
Det eldste fyret som er kjent fra middelalderen, er det italienske Meloria utenfor Livorno. Det ble reist i 1158. Deretter fulgte Hook Point på sørsiden av Irland fra ca. 1172, Cap Peloro nordøst for Messina på Sicilia fra 1190. På 1200-tallet anla hanseatene flere fyr, blant annet Falsterbo i det som da var Danmark i 1222. Ingen av fyrene hanseatene anla var i Norge.
I Skagerrak ble det på 1800-tallet satt opp fyr både i Norge, Sverige og Danmark. Disse hadde blant annet som formål å markere innseilingen til Kattegat og Øresund. Da øresundstollen ble opphevet i 1857, var en av betingelsen at Norge og Sverige opprettholdt fyr for å markere innseilingen til Kattegat.
Fyrtårnets utforming mini|Yokohoma Marine Tower Fyrtårnets form bestemmes av dets funksjon. Høyden bestemmes av lengden det skal lyse. Ledfyr er ofte lavere enn kystfyr, de har sin funksjon i det nære farvannet, mens kystfyrene skal lyse langt, og er derfor høye for å kompensere for jordkrummingen. Fyret skal også fungere som dagmerke.
På slutten av 1700-tallet startet støpejernindustriens blomstringstid, og en av fyrhistoriens milepæler var i 1842, da det første store fyrtårnet i jern ble støpt og satt opp på Jamaica på Morant Point.
Verdens høyeste fyr er Yokohama Marine Tower i Japan. Fyret er en stålkonstruksjon som rager 106 m, det har en kraft på 600 000 candela (1 candela = 1 stearinlys) og en synlig rekkevidde på 20 nautiske mil.
I Norden er Bengtskär fyr, som ligger sør for Hangö i Finland, høyest. Dette fyret er 52 m høyt og ble bygget i 1906. Bengtskär fyr er også det første fyrmuseet i Finland. Andre høye fyr i Norden er Dueodde fyr (Bornholm, Danmark) 48 m, Skagen fyr (Danmark) 46 m, Sletringen fyr (Frøya, Norge), 45 m og Långe Jan (Öland, Sverige) 42 m høyt.
Brennstoff og lyskilder De eldste fyrene var bålfyr, der det ble først fyrt med ved og fra 1700-tallet med kull. På 1700-tallet var også tranfyr i bruk, men tranen ble etter hvert erstattet med andre typer oljer som rapsolje, parafin og til slutt petroleum på 1870-tallet. Petroleum var både betydelig billigere og ga vesentlig bedre belysning, og har vært benyttet i fyrbelysning helt frem til vår tid.
På begynnelsen av 1900-tallet ble også gasslampe drevet med acetylengass brukt på noen fyr. I 1862 ble det første elektriske fyret etablert i Frankrike.
Linser og lyssignaler thumb|Augustin Fresnel (1788–1827) oppfant den lysbrytende glasslinsen som fremdeles brukes i fyr.
For å forsterke lyset ble optiske virkemidler benyttet i form av reflekterende messingplater, speil og glasslinser. I 1823 ble Augustin Fresnels lysbrytende glasslinse for første gang tatt i bruk på Cordouan fyr utenfor Bordeaux. Linsen revolusjonerte utviklingen innen fyrbelysning over hele verden. Nå ble det mulig å samle lyset som en komprimert strålebunt eller sende det ut som en horisontalt lysbelte. Fyrlysene ble mer synlige over lengre avstander, men fremdeles var lysene fra de forskjellige fyrene temmelig like.
Fresnels linser ble laget i seks størrelser (brennvidder). Linsens størrelse inndeles i en orden etter lysstyrke, som angis i normallys. «1. orden» er den største linsestørrelsen med en brennvidde på 92 cm, og «6. orden» er den minste med en brennvidde på 15 cm.
Linsenes forsterkning av lyset gjorde at skjermer av farget glass i rødt og grønt litt senere kunne tas i bruk. Lysets farge viser hvor man befinner seg i forhold til fyret. Rødt og grønt viser sektorer for urent farvann, mens hvitt lys viser sektorer for seilbart farvann.
I 1870-årene begynte fyrene å signalisere blink ved hjelp av bevegelige stållammeller som enten roterer rundt en midtlinje (von Otters system) eller rundt lyskilden (ingeniør L. F. Lindbergs rotator). Det ble nå lettere å fastsette fyrenes beliggenhet. Forskjellige linsetyper, størrelser og linserotasjon (blinkrytmer i lyssignalet) gjorde det nå også enklere å skille de forskjellige fyrene fra hverandre. Blinkrytmen følger et lyskaraktersystem som kan deles inn i to hovedkategorier: Okkulterende: Lyset blir avbrutt av kortere mørkeperioder med visse mellomrom. Blinkende: Lysperioden er kortere enn mørkeperioden. Innenfor disse hovedgruppene fins det en rekke undervarianter. Det er viktig at fyr som ligger nær hverandre har ulik lyskarakter, for å unngå forveksling.
I hele fyrhistorien har det vært arbeidet med å forenkle og automatisere driften av fyrene. I 1880-årene ble det utviklet brennere som kunne brenne åtte – ti dager uten tilsyn. I 1907 hadde Nils Gustaf Dalén konstruert solventilen, som ble tatt i bruk på fyrene og fikk lyset til å tenne og slukke automatisk. Dalén fikk senere nobelprisen i fysikk.
Sektorlys Farget lys forteller om rene eller urene farvann
Fyrlysets forskjellige lysfarger fremkommer ved at det plasseres farget glass foran lyset (skjerming). Resultatet blir at fyret gir ut sektorer med lys som har annen farge enn hvit. Det brukes vanligvis røde og grønne sektorer for urent farvann, altså der det er grunner, skjær, holmer, vrak, nes og øyer i farvannet. Ved sikker navigering bør en som en tommelregel ha både hvit lys foran og akter, både fra fyr en styrer mot og farer fra. Som illustrasjonen til høyre viser vil en vanligvis komme i rød sektor om en styrer for langt til babord (venstre) og grønn sektor om en kommer for langt til styrbord (høyre). Fargesystemet gjør at en da vil vite hvilken vei en skal styre for å komme tilbake til hvit sektor. Selv om hvit sektor som oftest er trygg, må en også kontrollere kartet, fordi det også i hvit sektor kan være farlig farvann. På den annen side kan grønn og rød sektor ha områder med rent farvann, videre kan disse sektorene være trygg å seile i for en liten båt som ikke stikker dypt. Sjøkartet vil vise dette.
I Norge brukes kun hvitt, grønt og rødt lys. Internasjonalt brukes også andre farger, og disse er: blått lys (forkortelse «Bu»), fiolett lys («Vi»), gult lys («Y»), oransje lys («Or») og ravgult lys («Am»). I tillegg kan det være sektorer med redusert lysstyrke, delvis svak sektor og sektorer med forsterket lys.
Det kan også være sektorer fra et fyr uten lys i det hele tatt. Et kystfyr vil for eksempel kunne være uten lys mot farvannene innenfor mot fastlandet. Et lavt-liggende fartøy kan dessuten komme i skyggen for fyret dersom det går bak en holme.
Angivelse av lysgrenser Lysgrensene til et fyrs sektorer oppgis i grader på sjøkartet eller fyrlisten. Gradene er orienter slik at grad 0° er mot sør, 90° mot vest, 180° mot nord og 270° mot øst. Et skip som seiler rett mot et fyr parallelt med lengdegraden og i retning fra sør mot nord, vil altså komme inn mot fyret på grad 0°. På et kart er dette også vist visuelt, altså at linjer med fyret i senter viser lysgrensene, se illustrasjonen over til venstre for innseilingen til Kiel i Tyskland.
Fargeforvrengning
Mellom sektorene vil det oppstå en liten overgangsvinkel på 2° eller mindre, hvor det kan være vanskelig å avgjøre fargen med sikkerhet. Mellom rød og grønn sektor vil det vanligvis være en smal stripe der lyset tilsynelatende er hvit. Dette har sammenheng med fargeblanding. Skarpheten for denne overgangen kan variere. Andre fenomener er at lyset blir borte eller får ubestemmelig farge.Gunnar Ulseth og Hans Dragsnes: Navigasjon og navigasjonsmidler side 51-52. Årsaken kan være sprosser i fyrets glassruter eller linseapparatets konstruksjon som danner skygger for lyskilden.
Det fargede glasset fører til redusert lysstyrke. Rød skjerming reduserer lyset til 58 % av det opprinnelige hvite lyset og grønt lys til 80 %.