Formel 1-sesongen 1958 var den niende sesongen av FIAs Formel 1-verdensmesterskap. Sesongen startet 19. januar 1958 og ble avsluttet 19. oktober etter elleve løp. Dette var den første sesongen hvor det ble utdelt en tittel til beste konstruktør, kalt International Cup for F1 Manufacturers. Konstruktørtittelen ble konkurrert om i de samme løpene som førermesterskapet, med unntak av Indianapolis 500, som ble kjørt etter andre regler. Førermesterskapet ble vunnet av engelskmannen Mike Hawthorn etter en hard og jevn kamp mot landsmannen Stirling Moss, som vant fire løp mot Hawthorns ene. Konstruktørmesterskapet ble vunnet av Vanwall med Ferrari på andreplass.

Sesongen var en av de viktigste i Formel 1-historien, men også en av de mest tragiske. Fire førere omkom i fire forskjellige løp i løpet av sesongen.

Oppsummering av sesongen thumb|Mike Hawthorn vant førermesterskapet i 1958 i en Ferrari Dino 246 Til 1958-sesongen ble minimumslengden på løpene redusert til 300 kilometer. Motorformelen var den samme, men bruk av kommersiell bensin ble påbudt, til erstatning for spesialiserte alkoholbasert racingdrivstoffer.

Til de etablerte teamenes store overraskelse ble de to første løpene i sesongen vunnet av Cooper-Climax-biler med bakmontert motor, påmeldt av den private eieren Rob Walker. I Argentina kjørte Stirling Moss for Walker ettersom Vanwall ikke deltok i løpet, og han slo Ferrariene etter utmerket racinghåndverk, mens Maurice Trintignant vant løpet i Monaco.

Teamkameraten til Moss i Vanwall, Tony Brooks vant også tre løp, og hans suksess i løpet i Italia, hvor han tok igjen Hawthorn etter at Moss hadde brutt, gjorde at tittelen ikke ble avgjort før i det siste løpet i Marokko. For å ta tittelen måtte Moss vinne og ta raskeste runde, med Hawthorn på tredje eller lavere. Med Moss i ledelsen forsøkte Brooks og teamkameraten Stuart Lewis-Evans å holde Hawthorn på tredjeplass, men motorene til begge to sviktet – og i Lewis-Evans' tilfelle førte det til en ulykke som han senere døde av grunnet alvorlige brannskader. Hawthorn avsluttet løpet på andreplass og sikret seg sin første tittel, hvor hans konsistens og pålitelighet, sammen med avgjørende poeng for raskeste runde, ga han tittelen med en margin på et enkelt poeng. Det første konstruktørmesterskapet noensinne ble vunnet av Vanwall, men teamet glede over tittelen ble dempet av de tragiske hendelsene i Marokko.

Hawthorn la opp som Formel 1-fører etter å ha vunnet mesterskapet, men omkom i en bilulykke tidlig i 1959. Hans død forverret en av de mest tragiske sesongene i Formel 1, hvor fire førere omkom i løpet av året. Luigi Musso døde under Frankrikes Grand Prix, Peter Collins en måned senere i Tysklands Grand Prix – bare to uker etter at han vant på hjemmebane, Lewis-Evans døde på sykehus etter brannen i Marokko, og Pat O'Connor døde under Indianapolis 500.

Maria Teresa de Filippis ble den første kvinnen til å kjøre et løp i Formel 1-verdensmesterskapet. Den regjerende mesteren Juan Manuel Fangio, som var den dominerende føreren på 1950-tallet og en av de største i Formel 1 noensinne, deltok bare i to løp som privat påmeldt, i Argentinas og Frankrikes Grand Prix.

Løpskalender og resultatsammendrag Runde Løp Bane Dato Vinner Konstruktør Dekk Pole position Raskeste runde Rapport 1 Argentinas Grand Prix Buenos Aires 19. januar Stirling Moss Cooper-Climax Juan Manuel Fangio Juan Manuel Fangio Rapport 2 Monacos Grand Prix Monaco 18. mai Maurice Trintignant Cooper-Climax Tony Brooks Mike Hawthorn Rapport 3 Nederlands Grand Prix Zandvoort 26. mai Stirling Moss Vanwall Stuart Lewis-Evans Stirling Moss Rapport 4 Indianapolis 500 Indianapolis 30. mai Jimmy Bryan Epperly-Offenhauser Dick Rathmann Tony Bettenhausen Rapport 5 Belgias Grand Prix Spa-Francorchamps 15. juni Tony Brooks Vanwall Mike Hawthorn Mike Hawthorn Rapport 6 Frankrikes Grand Prix Reims 6. juli Mike Hawthorn Ferrari Mike Hawthorn Mike Hawthorn Rapport 7 Storbritannias Grand Prix Silverstone 19. juli Peter Collins Ferrari Stirling Moss Mike Hawthorn Rapport 8 Tysklands Grand Prix Nürburgring 3. august Tony Brooks Vanwall Mike Hawthorn Stirling Moss Rapport 9 Portugals Grand Prix Boavista 24. august Stirling Moss Vanwall Stirling Moss Mike Hawthorn Rapport 10 Italias Grand Prix Monza 7. september Tony Brooks Vanwall Stirling Moss Phil Hill Rapport 11 Marokkos Grand Prix Ain-Diab 10. oktober Stirling Moss Vanwall Mike Hawthorn Stirling Moss Rapport

Note: Indianapolis 500, som ble kjørt etter andre regler enn Formel 1, ble ikke regnet med i konstruktørmesterskapet.

Konstruktører og førere Følgende konstruktører og førere konkurrerte i Formel 1-verdensmesterskapet i 1958. Lista omfatter ikke de som bare deltok i Indianapolis 500. Team Konstruktør Chassis Motor Dekk Førere Runder Scuderia Sud Americana Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 Juan Manuel Fangio 1 Carlos Menditeguy 1 Ken Kavanagh Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 Jean Behra 1 Luigi Taramazzo 2 Ken Kavanagh 2, 5 Jo Bonnier Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 Harry Schell 1 Jo Bonnier 2–3, 5, 7, 9 Phil Hill 6 Giulio Cabianca 10 Hans Herrmann 10–11 Francesco Godia Sales Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 Paco Godia 1–2, 5–6 H.H. Gould Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 Horace Gould 1–3 Masten Gregory 3 R.R.C. Walker Racing Team Cooper T43T45 Climax FPF 2,0 L4 Stirling Moss 1 Maurice Trintignant 2–3, 7–11 Ron Flockhart 2 T43 Climax FPF 1,5 L4 François Picard 11 Scuderia Ferrari Ferrari 246 Ferrari 143 2,4 V6 Luigi Musso 1–3, 5–6 Peter Collins 1–3, 5–8 Mike Hawthorn 1–3, 5–11 Wolfgang von Trips 2, 6–10 Olivier Gendebien 5, 10–11 Phil Hill 10–11 156 Ferrari D156 1,5 V6 Phil Hill 8 Owen Racing Organisation BRM P25 BRM P25 2,5 L4 Jean Behra 2–3, 5–11 Harry Schell 2–3, 5–11 Maurice Trintignant 6 Jo Bonnier 10–11 Ron Flockhart 11 Bernie C. Ecclestone Connaught B Alta GP 2,5 L4 Bernie Ecclestone 2 Bruce Kessler 2 Paul Emery 2 Jack Fairman 7 Ivor Bueb 7 Cooper Car Company Cooper T45T44 Climax FPF 2,0 L4 Jack Brabham 2–3, 5–7, 9–10 Roy Salvadori 2–3, 5–11 Ian Burgess 7 Jack Fairman 11 T45 Climax FPF 1,5 L4 Bruce McLaren 8, 11 Jack Brabham 8, 11 Team Lotus Lotus 1216 Climax FPF 2,0 L4Climax FPF 2,2 L4 Cliff Allison 2–3, 5–8, 10–11 Graham Hill 2–3, 5–7, 9–11 Alan Stacey 7 16 Climax FPF 1,5 L4 Graham Hill 8 Vandervell Products Vanwall VW 5 Vanwall 254 2,5 L4 Stirling Moss 2–3, 5–11 Tony Brooks 2–3, 5–11 Stuart Lewis-Evans 2–3, 5–7, 9–11 Maria Teresa de Filippis Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 Maria Teresa de Filippis 2, 5, 10 Giorgio Scarlatti Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 Giorgio Scarlatti 2–3 Jo Bonnier 6 Scuderia Centro Sud Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 Gerino Gerini 2, 6–7, 10–11 Maurice Trintignant 5 Masten Gregory 5 Wolfgang Seidel 5, 11 Carroll Shelby 6–7, 10 Troy Ruttman 6, 8 Jo Bonnier 8 Hans Herrmann 8 Cliff Allison 9 Maria Teresa de Filippis 9 Cooper T43 Climax FPF 1,5 L4 Wolfgang Seidel 8 OSCA Automobili OSCA F2 OSCA 372 1,5 L4 Giulio Cabianca 2 Luigi Piotti 2 André Testut Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 André Testut 2 Louis Chiron 2 Ecurie Maarsbergen Porsche RSK Porsche 547/3 1,5 F4 Carel Godin de Beaufort 3 RS550 Porsche 547/3 1,5 F4 Carel Godin de Beaufort 8 Juan Manuel Fangio Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 Juan Manuel Fangio 6 Dick Gibson Cooper T43 Climax FPF 1,5 L4 Dick Gibson 8 Dr Ing F. Porsche KG Porsche RSK Porsche 547/3 1,5 F4 ? Edgar Barth 8 High Efficiency Motors Cooper T43 Climax FPF 1,5 L4 Ian Burgess 8 Ecurie Eperon d'Or Cooper T43 Climax FPF 1,5 L4 Christian Goethals 8 Ecurie Demi Litre Lotus 12 Climax FPF 1,5 L4 Ivor Bueb 8 J.B. Naylor Cooper T45 Climax FPF 1,5 L4 Brian Naylor 8 Tony Marsh Cooper T45 Climax FPF 1,5 L4 Tony Marsh 8 Temple Buell Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 Carroll Shelby 9–10 Masten Gregory 10–11 André Guelfi Cooper T45 Climax FPF 1,5 L4 André Guelfi 11 British Racing Partnership Cooper T45 Climax FPF 1,5 L4 Tom Bridger 11 Robert La Caze Cooper T45 Climax FPF 1,5 L4 Robert La Caze 11

Rosa bakgrunn angir Formel 2-deltakere i Tysklands Grand Prix på Nürburgring og Marokkos Grand Prix på Ain Diab.

Sluttresultater 1958 Førermesterskapet Poeng ble gitt til de første fem plassene med henholdsvis 8, 6, 4, 3 og 2 poeng. 1 poeng ble gitt for raskeste runde. Kun de seks beste av de elleve løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene. I motsetning til tidligere sesonger ble det ikke lenger gitt poeng for delt kjøring.

Nr Fører ARG MON NED 500 BEL FRA GBR GER POR ITA MOR Poeng 1 Mike Hawthorn 3 Ret* 5 2* 1* 2* Ret 2* 2 2 42 (49) 2 Stirling Moss 1 Ret 1* Ret 2 Ret Ret* 1 Ret 1* 41 3 Tony Brooks Ret Ret 1 Ret 7 1 Ret 1 Ret 24 4 Roy Salvadori Ret 4 8 11 3 2 9 5 7 15 5 Peter Collins Ret 3 Ret Ret 5 1 Ret 14 6 Harry Schell 6 5 2 5 Ret 5 Ret 6 Ret 5 14 7 Maurice Trintignant 1 9 7 Ret 8 3 8 Ret Ret 12 8 Luigi Musso 2 2 7 Ret Ret 12 9 Stuart Lewis-Evans Ret Ret 3 Ret 4 3 Ret Ret 11 10 Phil Hill 7 9 3* 3 9 11 Jean Behra 5 Ret 3 Ret Ret Ret Ret 4 Ret Ret 9 12 Wolfgang von Trips Ret 3 Ret 4 5 Ret 9 13 Jimmy Bryan 1 8 14 Juan Manuel Fangio 4* 4 7 15 George Amick 2 6 16 Johnny Boyd 3 4 17 Tony Bettenhausen 4* 4 18 Jack Brabham 4 8 Ret 6 6 Ret 7 Ret 11 3 19 Cliff Allison 6 6 4 Ret Ret 10 Ret 7 10 3 20 Joakim Bonnier Ret 10 9 8 Ret Ret Ret Ret 4 3 21 Jim Rathmann 5 2 22 Bruce McLaren 5 13 2 – Masten Gregory Ret Ret 4~ 6 0 – Graham Hill Ret Ret Ret Ret Ret Ret Ret 6 16 0 – Olivier Gendebien 6 Ret Ret 0 – Jimmy Reece 6 0 – Don Freeland 7 0 – Carlos Menditeguy 7 0 – Maria Teresa de Filippis DNQ 10 Ret Ret 0 – Paco Godia 8 DNQ Ret Ret 0 – Jack Fairman Ret 8 0 – Jud Larson 8 0 – Carroll Shelby Ret 9 Ret 4~ /Ret 0 – Hans Herrmann Ret Ret 9 0 – Gerino Gerini DNQ 9 Ret Ret 12 0 – Giulio Cabianca DNQ Ret 0 – Horace Gould 9 DNQ 0 – Eddie Johnson 9 0 – Troy Ruttman 10 0 – Bill Cheesbourg 10 0 – Carel Godin de Beaufort 11 Ret 0 – Al Keller 11 0 – Giorgio Scarlatti Ret Ret 0 – Ian Burgess Ret 7 0 – Johnnie Parsons 12 0 – Ivor Bueb Ret 11 0 – Johnnie Tolan 13 0 – Bob Christie Ret 0 – Robert La Caze 14 0 – Wolfgang Seidel Ret Ret Ret 0 – Dempsey Wilson Ret 0 – André Guelfi 15 0 – Ron Flockhart DNQ Ret 0 – A. J. Foyt Ret 0 – Paul Russo Ret 0 – Shorty Templeman Ret 0 – Rodger Ward Ret 0 – Billy Garrett Ret 0 – Eddie Sachs Ret 0 – Johnny Thomson Ret 0 – Chuck Weyant Ret 0 – Jack Turner Ret 0 – Bob Veith Ret 0 – Dick Rathmann Ret 0 – Ed Elisian Ret 0 – Pat O'Connor Ret 0 – Paul Goldsmith Ret 0 – Jerry Unser Ret 0 – Len Sutton Ret 0 – Art Bisch Ret 0 – Alan Stacey Ret 0 – Christian Goethals Ret 0 – Dick Gibson Ret 0 – Brian Naylor Ret 0 – François Picard Ret 0 – Tom Bridger Ret 0 – Mike Magill DSQ 0 – Ken Kavanagh DNQ DNS 0 – Bruce Kessler DNQ 0 – Paul Emery DNQ 0 – André Testut DNQ 0 – Luigi Piotti DNQ 0 – Bernie Ecclestone DNQ 0 – Luigi Taramazzo DNQ 0 – Louis Chiron DNQ 0 Nr Fører ARG MON NED 500 BEL FRA GBR GER POR ITA MOR Poeng * Raskeste runde (1 poeng)

Konstruktørmesterskapet Som for førermesterskapet ble det i konstruktørmesterskapet, kalt International Cup for F1 Manufacturers, gitt poeng til de første fem plassene med henholdsvis 8, 6, 4, 3 og 2 poeng. En konstruktør fikk imidlertid bare poeng for sin høyest plasserte bil. Kun de seks beste av de elleve løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. Fet skrift i tabellen angir plasseringer som ble regnet med i mesterskapet. Poengsum uten parentes er mesterskapspoeng; nummer i parentes alle poengene.

Nr Konstruktør ARG MON NED BEL FRA GBR GER POR ITA MOR Poeng 1 Vanwall Ret 1 1 2 4 1 1 1 1 48 (57) 2 Ferrari 2 2 5 2 1 1 4 2 2 2 40 (57) 3 Cooper-Climax 1 1 4 8 6 3 2 7 5 7 31 4 BRM 5 2 5 Ret 5 Ret 4 Ret 4 18 5 Maserati 4 Ret 10 7 4 9 Ret Ret 4† 6 6 6 Lotus-Climax 6 6 4 Ret Ret 10 Ret 6 10 3 – Porsche 11 0 – Connaught-Alta DNQ Ret 0 – OSCA WD DNQ 0 Nr Konstruktør ARG MON NED BEL FRA GBR GER POR ITA MOR Poeng

Resultater fra løp utenom verdensmesterskapet