NOU 1992: 34 «Skatt på kraftselskap» er en norsk offentlig utredning om skattlegging av kraftselskap. Finansdepartementet oppnevnte utvalget i brev av 6. februar 1992, og professor Asbjørn Rødseth ved Universitetet i Oslo ledet det. Utvalget blir gjerne omtalt som Rødseth-utvalget, og i samtidig presse også som kraftskatteutvalget. Utredningen ble avgitt 15. november 1992.
Departementet fulgte opp utredningen i Ot.prp. nr. 23 (1995–96) Skattlegging av kraftforetak, som i stor grad bygde på tilrådingene fra utvalget. Kraftskattereformen ble satt i verk fra inntektsåret 1997, med grunnrenteskatt på vannkraftproduksjon som et av hovedelementene.
Bakgrunn og mandat Energiloven hadde lagt om kraftomsetningen i markedsretning, mens skattereglene fortsatt tok lite hensyn til hvor lønnsom kraftproduksjonen var. Kraftverk ble dessuten skattlagt ulikt avhengig av eier- og organisasjonsform. Departementet ville derfor sette ned «et hurtigarbeidende utvalg» som skulle komme med konkrete vurderinger av endringer i kraftverksbeskatningen.
Utvalget skulle først og fremst utrede alternative modeller for inntektsbeskatning av kraftverk som kunne gjelde generelt for alle verk, og vurdere disse opp mot de andre skattene og avgiftene som berører kraftmarkedet. Mandatet la som premiss at det samlede skatte- og avgiftsprovenyet fra kraftsektoren ikke skulle reduseres som følge av omleggingen, og at et siktemål var å få et skattegrunnlag som stemte bedre med lønnsomheten i det enkelte verket. Utvalget tolket provenykravet slik at det gjaldt det gjennomsnittlige skattenivået på lengre sikt.
Fristen var opprinnelig satt til 15. juni 1992, men ble utvidet til 15. november samme år. Utvalget hadde tretten møter. Selv med utvidet frist rakk det ikke å utarbeide forslag til lov- og forskriftstekster, gjennomføre provenyanslag av den kvaliteten som ville vært ønskelig, eller prøve takseringsreglene på konkrete kraftverk.
Sammensetning Utvalget hadde tolv medlemmer. I tillegg til lederen var det Morten Berg fra Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning, Hallvard Borgenvik fra Finansdepartementet, Sissel Eidissen fra Nordland fylkeskommune, rådmann Brynhild Hovde i Ørland, Rune Malmo fra Sør-Trøndelag Kraftselskap, advokat Caroline Lund Meltvedt, Øivind Rue fra Næringsdepartementet (fra 31. juli 1992 erstattet av Johan Christian Hovland), advokat Jenny Sevaldson fra Norsk Hydro, Sigurd Tveitereid fra Olje- og energidepartementet, Lars Wilhelmsen fra Kommunaldepartementet og Jan Arvid Øyestad fra Lyse Kraft.
Flere av medlemmene var oppnevnt etter forslag utenfra: Eidissen fra kraftfylkene, Malmo fra Norges Energiverkforbund, Lund Meltvedt fra Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK), Sevaldson fra Næringslivets Hovedorganisasjon og Øyestad fra Vassdragsregulantenes Forening. Hovde ble oppnevnt av departementet for å representere de kraftbrukende kommunene. To varamedlemmer, Rikard Solheim og Stein Erik Stinessen, deltok i arbeidet på linje med medlemmene. Sekretariatet var satt sammen av ansatte i Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet.
Grunnrente Vannkraft er en av Norges viktigste naturressurser, og produksjon av vannkraft kan gi grunnrente. Utvalget la denne definisjonen til grunn:
Utvalget pekte på at grunnrenten varierer fra verk til verk, fordi utbyggingskostnadene varierer med naturgitte forhold, og at den vil være størst i de verkene det var billigst å bygge ut.
Forslaget Overskuddsskatt for alle kraftselskap Et samlet utvalg mente at det burde innføres vanlig overskuddsskatt på inntekter fra produksjon, overføring, distribusjon og kjøp og salg av kraft, og at alle kraftselskap burde betale inntektsskatt etter samme system uavhengig av eierforhold og organisering. Utvalget så dette som en videreføring av skattereformen 1992, der skattemessig nøytralitet mellom næringer var et viktig mål.
Fordi kraftselskapene i stor grad var offentlig eid, og offentlige eiere har skattefritak i mange sammenhenger, mente utvalget at det ville være nødvendig med særregler om rentefradrag og gjeld i de offentlig eide selskapene, og hjemmel til å gripe inn mot selskap som solgte kraft under markedspris til husholdninger og kommunale virksomheter i eierkommunen.
Skatt etter takst til kommunene Flertallet, alle unntatt Sevaldson, ville kombinere overskuddsskatten med en skatt etter takst til kommunene. For hvert kraftverk skulle det fastsettes en vasskraftinntekt ved takst, satt til 30 prosent av den takserte inntekten av verket, og skattepliktig inntekt til kommunen skulle være den høyeste av vasskraftinntekten og det regnskapsmessige overskuddet. Begrunnelsen var at kraftskattene utgjør en stor del av inntektene i mange kraftkommuner, og at kommunene har begrenset evne til å bære svingende skatteinntekter.
Grunnrenteskatt Elektrisitetsavgiften var den største skatten i kraftsektoren, og regjeringen hadde skissert en delvis omlegging til produksjonsavgift. Flertallet foreslo i stedet at en vurderte en grunnrenteskatt som erstatning for begge, blant annet fordi en slik skatt gir mindre effektivitetstap.
Om prinsippene for en særskilt skatt på grunnrente skrev utvalget:
Utvalget drøftet flere utforminger av en bruttoskatt på grunnrente, og definerte grunnlaget slik:
Friinntekten skulle fastsettes slik at nåverdien av friinntektene i alle år ble lik investeringskostnaden. Alternativene skilte seg fra hverandre i hvor fort investeringskostnaden kom til fradrag gjennom friinntekten. Flertallet endte på et alternativ der investeringskostnadene kommer til fradrag så fort som mulig etter at verket er satt i drift.
Formuesskatt, eiendomsskatt og kraftlinjer For formuesskatten la utvalget til grunn at vanlige regler skulle gjelde for private selskap. Flertallet mente at det fortsatt burde betales formuesskatt til kommunene for offentlig eide kraftverk, mens Berg, Malmo, Sevaldson og Øyestad gikk imot. Utvalget var enig om at det ikke skulle være formuesskatt på offentlig eide overføringsanlegg. For eiendomsskatten foreslo utvalget bare endringer i takseringsreglene.
Flertallet foreslo i tillegg en særskilt avgift på kraftlinjer, som skulle gå til kommunene linjene går gjennom og kompensere for ulempene de fører med seg. Malmo og Øyestad ga sin tilslutning til dette på vilkår av at overføringsanlegg samtidig ble fritatt for eiendomsskatt.
Dissens Sevaldson, som var oppnevnt etter forslag fra NHO, tok dissens på flere punkter. Kraftselskapene burde etter dette medlemmets syn bare betale inntektsskatt på grunnlag av overskudd, og hensynet til kommunene begrunner ikke en annen inntektsbeskatning av kraftselskap enn av annen næringsvirksomhet; kommunenes inntekter burde i stedet ivaretas gjennom inntektsoverføringssystemet. Sevaldson gikk også imot grunnrenteskatten, med den begrunnelsen at utvalget ikke hadde analysert konsekvensene av å erstatte elektrisitetsavgiften med en slik skatt, og ikke hadde regnet på de samlede virkningene av grunnrenteskatt og de øvrige skattene på kraftselskap.
Høring Departementet sendte utredningen på høring 29. februar 1993, med opprinnelig frist 1. juli samme år. En rekke høringsinstanser fikk utsettelse til august.
De aller fleste høringsinstansene støttet at inntektsskatten skulle baseres på regnskapsligning, mens Skattedirektoratet og Fylkesskattesjefenes forening frarådde omlegging fra prosentligning fordi utredningen manglet provenyanslag, praktiske prøver og oppstilling av åpningsbalanser. Forslaget om å supplere overskuddsskatten med en takstbasert skatt til kommunene fikk støtte fra LVK og Samarbeidende kraftfylker, mens NHO, Norsk Hydro og Nordmøre energiverk gikk imot. De samme tre gikk imot grunnrenteskatten, som LVK og Samarbeidende kraftfylker støttet. Instansene var også delt i synet på fortsatt formuesskatt på offentlig eide kraftforetak.
Debatt Utvalgets innstilling ble et tema i valgkampen i 1993. Nærings- og energiminister Finn Kristensen sa i september det året at regjeringen ville støtte flertallet i utvalget, etter at Børre Rønningen fra SV hadde advart om at kraftkommunene kunne tape milliardbeløp på et nytt skattesystem for kraftverkene.
Da proposisjonen var lagt fram, forsvarte statssekretær Marianne Andreassen i Finansdepartementet avvikene fra utvalget i et innlegg i Nationen. Regjeringen ville avvikle formuesskatten på selskapets hånd, som utvalget ville videreføre med 30 prosent av grunnlaget, og dekke provenytapet ved å heve vasskraftinntekten fra 30 til 35 prosent og øke det særskilte kommunale skattøret. Hun viste også til at utvalget ikke kom med et fullstendig forslag på alle punkter og derfor heller ikke gjorde samlede provenyberegninger.
LVK sluttet seg til omleggingen til et mer lønnsomhetsavhengig skattesystem, men beklaget sterkt at formuesskatten skulle fjernes, og ba om at bortfallet ble erstattet enten ved høyere skatt på vasskraftinntekt eller ved at kommunene fikk en andel av grunnrenteskatten. Innlegget var skrevet av Stein Erik Stinessen, som var sekretær i LVK og hadde deltatt i utvalgsarbeidet som varamedlem.
Oppfølging I Ot.prp. nr. 23 (1995–96) Skattlegging av kraftforetak skrev Finans- og tolldepartementet at det hadde tatt utgangspunkt i NOU 1992: 34, at et stort flertall i utvalget hadde samlet seg om ett forslag, og at departementets eget forslag i stor grad var bygd på utvalgets tilrådinger, men med tillempninger og forenklinger. Departementet fulgte utvalget i at offentlig eide kraftforetak skulle betale skatt på overskudd i stedet for etter takst, og i at skattefritaket for eiendom i eierkommunen skulle oppheves. Vasskraftinntekten ble foreslått satt til 35 prosent av taksert bruttoinntekt, altså høyere enn de 30 prosentene utvalget hadde foreslått, blant annet fordi departementet samtidig ville oppheve formuesskatten. Grunnrenteskatten ble foreslått til 30 prosent, fordelt med 28,5 prosent til staten og 1,5 prosent til fylkeskommunen.
Finanskomiteen avga innstilling 28. mai 1996 og endret opplegget. Flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, gikk inn for regnskapsligning for alle kraftforetak og en grunnrenteskatt på 27 prosent som i sin helhet skulle gå til staten. I stedet for skatt på vasskraftinntekt innførte de en naturressursskatt på 1,0 øre per kWh til kommunen og 0,2 øre til fylkeskommunen, fradragsberettiget krone for krone i grunnrenteskatten. Begrunnelsen var at en skatt basert på faktisk produksjon gir kommunene og fylkeskommunene et mer stabilt inntektselement enn en skatt som svinger med priser og kostnader.
Ekspertutvalget bak NOU 2019: 16 Skattlegging av vannkraftverk beskriver kraftskattereformen i 1997 som en oppfølging av skattereformen i 1992, og slår fast at hovedprinsippene fra reformen fortsatt lå fast, selv om grunnrenteskatten er justert flere ganger siden. Utvalget viser til Rødseth-utvalget på flere punkter, blant annet i drøftingen av avskrivningsregler for særskilte driftsmidler i kraftanlegg og i spørsmålet om hvordan formuesverdien av et kraftverk skal beregnes.
Se også NOU 2019: 18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet» (Havbruksskatteutvalget) Grunnrente Energiloven
Referanser Rosvold, Knut A.: (2025).
Kategori:Norges økonomi Kategori:Norges offentlige utredninger Kategori:Vannkraft i Norge